Debatt
Norskkrav ved UiO: Ønsker en balansert og nyansert debatt
En innskjerping av norskkravene til internasjonale ansatte har skapt debatt ved Universitetet i Oslo. — Gi dem tiden de trenger og stol på dem, oppfordrer professor Arnoldo Frigessi.
— Det handler ikke om å fikse de internasjonale, men det handler om en bevisstgjøring i organisasjonen, sa forskningsdekan Mathilde Skoie ved Det humanistiske fakultet (HF).
Tirsdag ettermiddag inviterte rektor Svein Stølen Universitetet i Oslo (UiO) til språkdebatt i Domus Bibliotheca.
Bakteppet er en presisering av språkkravene til fast vitenskapelige ansatte ved enkelte UiO-fakulteter. I det siste har det også blitt tatt til ordet for å oppdatere de generelle språkpolitiske retningslinjene ved universitetet som stammer fra 2010.
Et sentralt spørsmål for debatten var: «Står kravet i veien for at forskerne hevder seg i den internasjonale forskningsfronten, eller er kravet om å beherske norsk selvsagt for å ivareta forskning og undervisning?»
Rektor Stølen innledet med å si at han ønsket en balansert og nyansert debatt.
— Debatten er iblant for opphetet. Diskusjonen i dag handler ikke om all undervisning skal foregå på norsk eller engelsk, men det handler om å finne balansen, sa Stølen på engelsk på møtet som ellers foregikk på norsk. Mer om det senere.
Ansatte reagerer
Debatten om språkkravene til internasjonale ansatte har gått i hele januar.
Både HF og Det samfunnsvitenskapelige fakultet (SV) har begynt å kreve bestått norskprøve tilsvarende nivå B2-nivå etter to års ansettelse for alle i faste vitenskapelige stillinger, og at disse skal ha gjennomført undervisning på norsk etter tre års ansettelse.
Dette fikk sju UiO-ansatte til å reagere. I en kronikk i Khrono skriver de at de ser på denne utviklingen med stor bekymring, «og etterlyser mer hensiktsmessige og inkluderende tiltak fra UiOs ledelse». De argumenterer blant annet med at det norskkursene som tilbys ved UiO er for dyre, og at det vil ta lengre tid enn det som beregnes for å lære seg norsk.
Fire professorer ved SV-fakultet kastet seg på, og mente at de nye språkkravene vil svekke forsknings- og undervisningskvalitet, og hindre rekruttering av de beste hodene fremover.
Andre, som professor emeritus Knut Heidar, snur på problemstillingen, og spør: «Hva skal vi med et «norsk» universitet dersom alt skal foregå på engelsk?»
Uenig i språkkrav
Professor Arnoldo Frigessi var tydelig på at han var imot et slikt krav.
— Jeg er en ganske god underviser, senterleder, avdelingsleder og forsker, men jeg er ikke god i norsk, sa Frigessi.
Han kom til Norge fra Italia i 1994 og begynte å undervise ved UiO i 2004.
— Etter en forelesning kom en student bort til meg og sa: «Det går fint om du har lyst til å undervise på engelsk». Selv etter 25 år må jeg bruke engelsk noen ganger fordi jeg underviser, krangler og diskuterer kompliserte temaer bedre på engelsk. Hvis det hadde vært et krav om å kunne undervise på norsk etter tre år da jeg kom hit, hadde jeg trolig ikke vært her nå, sa Frigessi.
Frigessi var opptatt av at UiO må stole på sine ansatte og at slike språkkrav vil føre til at de beste folkene vil jobbe i andre land.
— Vi må ikke begynne med språkkrav. Alle som vil bo her og få barn her vil lære seg norsk. Gi dem tiden de trenger og stol på dem. Noen kommer ikke til å klare det, men vi kan utfylle hverandre på en rettferdig måte. Hvis vi ønsker å konkurrere om de beste folkene, kan vi ikke innføre disse kravene. Da begynner de å jobbe i andre land i stedet.
Ønsker mer forskning på engelsk
Professor ved Økonomisk institutt Bård Harstad innledet med å si at han stilte i debatten for sin kollega professor Jana Krause som ikke følte at hennes norskkunnskaper var gode nok til å delta.
— Språket som er valgt for denne debatten ekskluderer mange som den er viktig for, sa Harstad.
Harstad var i likhet med Frigessi en stemme mot innføringen av språkkrav ved UiO. Han mener det er nok norskspråklige ansatte ved universitetet til å oppfylle de kravene som stilles innenfor undervisning, forskning og formidling.
—Det er plenty av personer av folk som kan ta seg av de oppgavene som må gjøre på norsk. Skal vi klare å ansette gode internasjonale forskere, kan vi ikke kreve at de lærer seg norsk.
Harstad snakket videre om å øke andelen forskning som skrives på engelsk og som formidler på engelsk.
— Jeg mener at vi må øke andelen forskning som gjøres på engelsk. Å publisere forskning på norsk har nesten null verdi. Det er det samme som å putte forskningen i en skuff. Det er nesten ingen som formidler forskning på engelsk. Vi har ikke bare en plikt til å formidle innad i Norge, men også utlands.
Ingen «quick fix»
Representant for fakultetene som har innført norskkravene, forskningsdekan ved HF, Mathilde Skoie, forklarte at kravene kommer som en følge av dyrekjøpt erfaring.
— Jeg var instituttleder i åtte år og omtrent 80 prosent av de jeg ansatte var internasjonale. Det er jeg stolt av, men jeg var altfor naiv i forhold til hva det innebar. Jeg er utdannet i England, og jeg fortsatte å snakke engelsk. Det var lite lurt i det lange løp.
Skoie forklarte at det etter hvert utviklet seg et skille mellom ansatte som behersket norsk og de internasjonale ansatte som ikke gjorde det.
— Ved mitt institutt var det i ferd med å bli et skille mellom et skrumpende hjemmelag som tok seg av lederansvar og undervisningsoppgaver og et bortelag som søkte forskningsmidler. Og ingen av gruppene var happy.
Skoie var tydelig på at det ikke finnes en «quick fix» på denne utfordringen, men at det handler om viktige verdier ved et universitet.
— Dette handler om fakultetets overlevelse og hele vår forsknings- og undervisningskultur. Disse retningslinjene fører til at vi tar vårt institusjonelle ansvar og gir folk rom til å lære språk og tilbyr kursing. Det tydeliggjør også hva kravene er.