Debatt ● knut heidar
Hva skal vi med et «norsk» universitet dersom alt skal foregå på engelsk?
Det er viktig å minne om to problemer ved å droppe språkkravene for fast ansatte i vitenskapelige stillinger, skriver Knut Heidar.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Sju forskere ved UiO
etterlyser bedre støtte for å nå kravet om bestått B2-test i norsk innen to år
etter fast ansettelse. Det er et rimelig krav at arbeidsgiver legger forholdene til rette for at
ansatte i stillinger som krever at en behersker norsk, faktisk tilegner seg
slik kompetanse. Samtidig anerkjenner de «viktigheten av å bidra til
universitetets tospråklighet, særlig for å sikre et inkluderende læringsmiljø
for studenter og ansatte med lavere engelskkunnskaper».
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Fire ansatte ved SV-fakultetet ved UiO går et skritt lenger. De mener at kostnadene ved disse språkkravene ikke vil «være til å bære». De vil lempe på, eller kanskje helst droppe helt, kravene om at fast ansatt i undervisnings- og forsker-stillinger skal beherske norsk. Kravet vil svekke rekrutteringsgrunnlaget for ansettelser ved UiO fordi gode forskere med annen bakgrunn vil unnlate å søke.
Det har de antakelig rett i. Universiteter rundt om verden, ikke minst i den anglosaksiske delen, utdanner en rekke fremragende yngre forskere som ikke får faste stillinger ved de institusjoner som har fostret dem. Basert på vitenskapelig meritter vil disse iblant gå foran mange norskspråklige forskere - uten bakgrunn fra tilsvarende internasjonale miljøer. Norge har ikke så mange, og ikke så ressurssterke, forskningsmiljøer. De kan stort sett heller ikke kvalifisere seg gjennom en lang rekke midlertidige stillinger - med tilsvarende publiseringsmuligheter – som vi finner i land som USA, Stor-Britannia, Tyskland og Frankrike.
Droppes språkkravene, kan norske universiteter tiltrekke seg flere søkere til faste stillinger. Disse vil utvilsomt stimulere norske forskningsmiljøer, hente inn forskningsmidler fra ERC og berike det norske miljøet med sine internasjonale kontakter. Men de vil være uten relevant forskningsbakgrunn fra de norske samfunnet.
Har vi ikke slike internasjonalt orienterte topp-forskere ved UiO? Eller mer spesifikt, på SV-fakultetet? Jo, selvsagt. Noen av dem gjør i tillegg en stor innsats med å formidle forskning til et bredere publikum – på norsk. De deltar i offentlige akademiske debatter på norsk. Og de henter inn forskningsmidler fra ERC, NFR og andre. Men selvsagt vil en gjerne ha flere slike, gjerne med engelskspråklig bakgrunn.
De fire ansatte legger opp til en reprise av debatten om internasjonalisering av norsk akademia som gikk for noen få år siden. Med språkkravet får spørsmålet en konkret forankring, og det er viktig å minne om to problemer ved å lempe på/droppe språkkravene for fast ansatte i vitenskapelige stillinger:
Først, engelskspråklige forskere uten tilstrekkelige norskkunnskaper, vil ofte fungere utmerket som ledere og veiledere for stipendiater som forsker på internasjonale spørsmål og, likeledes, som undervisere og veiledere for deler av masterutdanningen. Men de vil ikke kunne brukes på emner som gis på norsk eller som behandler norske forhold, og de vil heller ikke kunne sensurere på slike. Løsningen er neppe å si at all undervisning på UiO skal gis på engelsk – eller mener en det? Videre vil engelskspråklige forskere være sterkt begrenset når det gjelder å formidle til det norske samfunnet – gjennom lærebøker, foredrag og bidrag til offentlig debatt.
Dernest, forskere som ikke behersker norsk, vil være forhindret fra å delta i den akademiske dugnaden som holder universitetsdemokratiet i live. Administrasjon og ledelse ved universitetene bygger på aktiv medvirkning fra fast vitenskapelig ansatte. Dette er en nødvendig forutsetning for å opprettholde en tilstrekkelig grad av akademisk frihet. Skulle da all saksbehandling og alt ledelsesarbeid foregå på engelsk? Ja, kanskje noen mener det også. Men uten det, blir det faglig-administrative ansvaret (og jobbene) overlatt til norskspråklige ansatte.
Da blir spørsmålet: Hva skal vi med et «norsk» universitet dersom alt skal foregå på engelsk? Hvilken legitimitet får politikere da fra velgerne til å bevilge penger til norske universiteter?
Vi trenger universitetsutdannede arbeidstakere som kan fungere i det norske samfunnet. Vi trenger en norsk fagterminologi som kan oversettes fra den internasjonale forskningsfronten. Vi trenger en akademisk offentlighet – på norsk. Og vi trenger fremragende internasjonale forskere som vil bidra til gode forsknings- og undervisningsmiljøer i Norge. Gjerne på engelsk, samtidig som de kan fungere på lik linje med andre innenfor en norskspråklig ramme. Ja, vi trenger mangfold. Og vi trenger at universitetene som legger forholdene til rette for at de som mangler nødvendig språkkompetanse, blir tilbudt vilkår som gjør det mulig.
