Nei til å tenke nytt

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Takk til Anders Folkestad og Torbjørn Ryssevik for innlegget der de mener jeg tar feil og de selv og Oddmund Hoel har rett. 

De har forstått meg riktig, og vi er nok svært uenige om hvordan norsk utdanning bør utvikles. I likhet med de to har jeg lang erfaring som lektor i skolen, jeg har sensurert og vært med og laget landsdekkende eksamener og flere læreplaner, hele tiden uten å ha tenkt godt nok gjennom hva jeg holdt på med.

Debatt ● Anders Folkestad og Torbjørn Ryssevik

— At mange studentar ikkje er godt nok studieførebudde, kan universiteta i stor grad takke seg sjølve for

Læreplaner og eksamener lages med utgangspunkt i fag, og tar i altfor liten grad hensyn til det som burde være overordnet, og som er godt og tydelig formulert i formålsparagrafen i opplæringsloven. Jeg mener utviklingen av utdanning på alle nivåer går alt for sakte og ønsker grunnleggende endringer velkommen! Elevene og skolene i videregående opplæring får for eksempel i liten grad gjøre egne valg i fagene, og spesielt i eksamenssituasjonene. I stedet har læreplangruppene og oppgavenemndene gjort valgene for dem.

Vi har et utdanningssystem der alle må velge likt for å få karakterene de trenger for å kvalifisere seg videre. I tillegg er det best å skjule det man ikke kan og være kreativ bare innenfor strengt normerte rammer. Skriftlig sentralgitt eksamen tester i stor grad hva elevene ikke kan, under dekke av at de skal få vise hva de kan. 

Debatt ● Per-Odd Eggen

Ny opptaksordning må ikke få spenne beina under Fullførings­­reformen

Men Folkestad og Ryssevik er engstelige for endringer: «Dersom ei slik individualisering blir ført langt nok, vil truleg nasjonale eksamenar bryte saman», skriver de. Og der er vi enige. Får vi en skole med mer autonomi både for skoleeiere, lærere og elever, ja da vil de tradisjonelle eksamenene bli avleggs, og det er på tide! Dagens ordning fungerer på mange måter på tvers av opplæringsloven, men jeg er trygg på at det finnes bedre alternativer.

Lærerutdanningen må gjerne gå foran i å tenke nytt om både utdanning og vurdering. Lærerstudentene blir fortsatt rangert på en seksdelt karakterskala, også på masteroppgaven. NTNU tar seg ikke engang bryet med en samtale mellom lektorkandidaten og sensor om oppgaven. Så til og med på det høyeste nivået i norsk lærerutdanning bruker vi en subjektiv vurdering av en skriftlig innlevering som grunnlag for rangering. Det som vurderes er et innlevert produkt, og i liten grad prosessen og læringsutbyttet. 

Dette må gi fremtidens lærere inntrykk av at rangering er det riktige og viktige, at man belønnes for å ha skrevet de rette ordene og trekkes for feil man har gjort. Jeg ønsker at barn og unge skal undervises med helt andre verdier som grunnlag. «Disiplinbasert masterutdanning pluss praktisk-pedagogisk utdanning er det fagleg beste alternativet for undervisning i dei studieførebuande programma i vidaregåande» skriver Folkestad og Ryssevik — som om lærerutdanningen var i mål når det gjelder form og innhold.

Det tredje punktet der vi skiller lag, er synet på opptaksprøver. De to innleggsforfatterne hevder at «Karakterar har sine svake sider, men dei alternativa som har vore framme i debatten, har endå fleire manglar.» Jeg vil oppfordre de som deler det synet til å ta kontakt med for eksempel politihøgskolen i Norge eller lærerutdanningen i Finland og spørre hvorfor de fortsatt, etter å ha prøvd det ut i svært mange år, tar seg bryet med intervju og opptaksprøver når de kunne nøyd seg med å rangere etter poengsummen på vitnemålet.

Debatt ● Sindre Flaaten

Regjeringens avvisning av opptaksprøver er skuffende