Debatt ● stølen, gornitzka og stensaker
Nasjonal styringsiver er en utfordring for kunnskapssektoren
Et målrettet arbeid med å forenkle styringen og kontrollen av kunnskapssektoren kan bygge på tilliten som allerede ligger til grunn.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Trenger vi en «tillitsreform» i forskning og høyere utdanning? Spørsmålet er blitt stilt fra flere hold den siste tiden, og særlig aktualisert ved at partiene som ser ut til å utgjøre landets nye regjering har tatt til orde for nettopp dette. Styringssystemet i forskning og høyere utdanning er allerede inne i en pågående endringsprosess. Når behovet for en tillitsreform nå reises, er det flere debatter som blandes sammen.
Spørsmålet om tillit handler for det første om det som oppleves som en økende, men usammenhengende styringsiver fra nasjonale myndigheter. Det styres både i stort og smått, noe den nye universitets- og høgskoleloven ikke minst er et eksempel på.
Det styres i stort når loven spesifiserer at forskning og høyere utdanningsinstitusjoner skal bidra til en «miljømessig, sosialt og bærekraftig utvikling». Samme lov styrer imidlertid i smått når man eksempelvis spesifiserer antall sensorer på eksamen, eller når man pålegger lærestedene å organisere seg på bestemte måter for å ivareta visse oppgaver.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Spørsmålet om tillit handler for det andre om (resultat-)rapportering og dokumentasjonskrav til de samme myndigheter. Her har man i de siste årene også sett en økning i omfanget på det som forventes rapportert, ikke minst som en følge av at styringsaktørene er blitt flere og at styringskapasiteten på nasjonalt nivå er blitt større gjennom ulike mellomliggende og voksende organer og direktorater.
Deler av rapporteringen er koplet til finansieringssystemet i forskning og høyere utdanning, der lærestedenes budsjetter endelig bestemmes av hvor godt man gjør det på ulike resultatindikatorer. Hvis finansieringssystemet endres slik at omfanget på og antallet insentiver knyttet til resultatdelen av budsjettet økes, representerer det på mange måter en mistillit til at lærestedene selv evner å håndtere det store samfunnsoppdraget som er spesifisert i loven.
Spørsmålet om tillit handler for det tredje derfor også om relasjonen mellom samfunnet i stort og forskning og høyere utdanning. Norske universiteter og høyskoler nyter høy tillit i befolkningen, og scorer jevnt over svært høyt på målinger over offentlige institusjoner befolkningen har tillit til. Tillit er imidlertid ikke noe som vi i forsknings- og utdanningssektoren kan ta for gitt – det er noe vi må arbeide for å fortjene. Knytter vi dette til behovet for en tillitsreform viser eksemplet at tillit handler om gjensidighet. Vi kan ikke bare kreve tillit – andre må også ha tillit til hvordan sektoren fyller sitt samfunnsoppdrag.
Det er en sentral utfordring for sektoren at nasjonal styringsiver innebærer økt regulerings- og rapporteringsomfang. Det tar ressurser og energi fra det som er vår kjernevirksomhet, og gjør det vanskeligere for oss å løse vårt samfunnsoppdrag. En for detaljert styring av sektoren kan også oppfattes som et signal om mangel på tillit til universiteter og høyskoler og på sikt bidra til å undergrave tillitsforhold mellom myndighet og disse institusjonene.
I norsk forskning og høyere utdanning har vi relativt høy grad av tillit. Mye er på plass allerede. Det kan et målrettet arbeid for å forenkle styringen og kontrollen av sektoren bygge på, om det kalles en tillitsreform eller ikke.
Vi vil spesielt fremheve tre forhold som må ivaretas/utvikles:
- Utviklingsavtaler som er sterkt koblet til lærestedenes spesifikke strategier og som vil bidra til å sikre det nødvendige mangfoldet i sektoren. Avtalene må være sentrale i styringsdialogen mellom Kunnskapsdepartementet og lærestedene, og vil kunne bidra å rydde i og prioritere mellom forventninger lærestedene møter, og som de skal rapportere på.
- Et finansieringssystem som fremdeles gir lærestedene internt handlingsrom, og der antallet resultatindikatorer ikke økes.
- En sterkere koordinering av dialogen som ulike nasjonale myndigheter, og deres underliggende organ, fører med sektoren og den enkelte institusjon.
