Maktesløs politikk for næringslivs­forskning

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Nylig la regjeringen fram sin strategi for økt forskning og utvikling (FoU) i næringslivet. Den skal bidra til «den største omstillingen av norsk økonomi i moderne tid». Konkret skal næringslivets FoU-investeringer økes til 2 prosent av BNP, altså eksakt samme mål som forsvarsbudsjettet. Men der stopper også likheten. For mens regjeringen i et jafs har oppfylt 2-prosentmålet for forsvarsutgifter, er det verre med næringslivsforskningen. Atskillig verre.

Debatt ● Espen Solberg

Frykten for næringsstyrt akademia er overdrevet

For det første er avstanden til målet større. Sist oppdaterte tall viser at vi knapt er halvveis, og at det mangler minst 50 milliarder for å nå målet i dag. For det andre er det et mål som i stor grad ligger utenfor regjeringens rekkevidde. Strategien erkjenner nemlig at det er bedriftene selv som avgjør hvor mye de vil investere i forskning og utvikling. Problemet er bare at regjeringen vil at det skal være dobbelt så mye. 

Bedriftene vet altså best, men myndighetene vet enda bedre. Det er et vrient utgangspunkt for å lage strategi.

Debatt ● Christine Øye

Samarbeidsforskning gir resultater, men krever ny satsing på forskningsetikk

Derfor er det noe halvhjertet over den strategien som er lagt på bordet. Som Paul Chaffey nylig skrev i sin blogg er dette «en strategi som ikke er en strategi». Det meste av plassen brukes til å beskrive dagens situasjon og liste opp tiltak som for lengst er igangsatt. Det er mye som skal vurderes, utredes, følges opp og ses nærmere på. Ikke minst er det mye som skal videreutvikles (hvilket er byråkratspråk for at man egentlig ønsker å gjøre noe, men ikke får ryggdekning for å være konkret.)

Det er ikke så mye galt med alt dette. Situasjonsbeskrivelsen er også oppriktig og oppdatert. Det konstateres at næringslivets forskning og utvikling har økt betydelig, men på langt nær nok til å nærme oss målet. Videre fastslår strategien at det vi først og fremst mangler i Norge, er store foretak i forskningsintensive næringer. Vi har ikke selskaper som Nokia, Ericsson eller Novo Nordisk med FoU-budsjetter på 40—50 milliarder hver. Våre storbedrifter tjener gode penger i næringer hvor kun en liten del av verdiskapingen brukes på FoU. Det er hovedforskjellen mellom Norge og andre land. Og det er hovedforklaringen på at vi ikke når 2-prosentmålet.

Stilt overfor denne erkjennelsen har regjeringen egentlig to valg: Enten videreføre dagens praksis og nedjustere målet, eller beholde målet og angripe hovedproblemet. Strategien velger ingen av delene. Isteden fastholder den målet og legger opp til videreutvikling av de virkemidlene som har brakt oss dit vi er i dag.

Det er en ganske historieløs og merkelig strategi. Men dessverre er den ikke helt ukjent. Historieprofessor Einar Lie sa det ganske treffende i en kommentar i Aftenposten i fjor: «I norsk politikk etableres det gjerne en bred enighet om de politiske målene, og det er et stort rom for å føre en politikk som gjør at de ikke nås».

Så hva kunne strategien ha gjort?

Debatt ● Espen Solberg

Har vi gitt opp forskningsambisjonene, eller har de bare endret seg?

Den kunne for det første ha gått nærmere inn på hovedutfordringen, og ikke forbigått den i stillhet. Skal for eksempel små, forskningsintensive bedrifter vokse seg store, eller skal de store og etablerte bli mer forskningsintensive? Svaret er sannsynligvis begge deler, men hver retning krever ulike strategier og virkemidler. Og siden kompetanse er en mangelvare, er det neppe plass til begge deler.

Strategien kunne også ha tatt inn over seg at staten er en betydelig eier i flere av de antatt største FoU-foretakene i Norge (Equinor, Hydro, Yara, Kongsberg, Nammo, Telenor, DNB, Statkraft). Hvis staten mener at disse skal investere mer i forskning og utvikling, er det et tankekors at statens utbytte fra de samme foretakene kanaliseres rett inn på statsbudsjettet. Og her snakker vi ikke om småpenger. I 2022 utgjorde statens utbytte fra de nevnte foretakene rundt 100 milliarder. Det var dobbelt så mye som antatt, og vil sannsynligvis øke i årene framover.

KI-milliarden

122 forsknings­miljøer vil lage KI-sentre

Hva om noe av dette ble plassert i et uavhengig fond for forskning og innovasjon, for eksempel rettet mot grønn omstilling? Dette hadde ikke vært urimelig, siden pengene kommer fra foretak som skal gjennom en slik omstilling. Og hva om midlene ikke bare tilfalt norske forskere, men også finansierte samarbeid med andre land? 

En vanvittig tanke, kanskje. Men det hadde ikke vært unaturlig om våre forskningsambisjoner strakte seg ut over egne landegrenser. Vi skal ikke lenger enn til Danmark for å finne at suksessbedriften NovoNordisk finansierer et slikt fond. Det deler årlig ut 7—8 milliarder kroner til forskning. Og midlene går ikke bare til danske miljøer, men i økende grad til forskere i andre land. Begrunnelsen er ganske enkelt at overskuddet stammer fra global virksomhet og derfor skal rettes mot globale utfordringer.

Den slags løsninger er tydeligvis ikke på tegnebrettet i Norge. Men hvis regjeringens FoU-strategi skal ha noen betydning, må de høye ambisjonene følges opp med større grep enn det som er foreslått.