Debatt ● Steinar Vagstad
Lønn og omfordeling. Et svar til NTL
Forskerforbundet UiB er en fagforening og som fagforeninger flest prøver vi å bedre lønn og arbeidsvilkår for dem som faktisk er medlem av foreningen.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Natalia Zubillaga skriver enda en gang om lønn på universitetene, i Khrono 20.11.23. Hun skriver nok en gang klart og godt, slik at forskjellene mellom NTL og Forskerforbundets lønnspolitikk kommer godt fram.
Zubillaga ønsker seg en sterkere grad av omfordeling mellom ansatte i Staten. Hun vil at alle skal ha en lønn å leve av. Det er mange som tjener dårlig i dette landet, i mange tjenestenæringer ligger lønningene på rundt 350 000 og da er det vanskelig å få endene til å møtes. Vi mener at den beste måten å gjøre noe for disse gruppene er gjennom bruk av skattesystemet — slik at hele befolkningen er med på å ta regningen, ikke bare de som tjener litt over gjennomsnittet i Staten.
Disse ordentlig lavtlønte gruppene finnes det ikke mange av på universitetene. En mulig definisjon av lavtlønn er 90 % av industriarbeiderlønn eller medianlønn, dette er i underkant av 500 000 kroner. Forskerforbundet UiB har ikke medlemmer i fulltidsjobb på det lønnsnivået. Innen tariffavtalen til Akademikerne-Unio er det noen få lavtlønte, men dette er typisk uorganiserte i yrker som ikke krever høyere utdanning. Der anbefaler vi gjerne medlemskap i NTL eller Parat.
Zubillaga sier at omfordelingen ikke er ment å ramme dem i midtsjiktet av universitetslønnene, for eksempel dem som tjener opp mot 750 000 kroner. Hvis du er en førsteamanuensis som tjener nettopp 750 000, så vil kronetillegget til NTL utgjøre 4.1 prosent. Den typiske førsteamanuensis vil med NTLs politikk hvert år oppleve reallønnsfall fordi lønnsveksten ikke dekker inflasjonen. Med Forskerforbundet UiB sitt tillegg på 5,3 % får denne førsteamanuensen oppunder 40 000 kroner — altså godt over tillegget på 31 000 kr til NTL. Professorene rammes selvfølgelig enda hardere av NTLs politikk. Millionlønn, som Zubillaga nærmest bruker som et skjellsord, er ikke hva det var — og gjennomsnittslønn for professorer ved UiB ligger omtrent der etter oppgjøret. Prosenttillegget blir da 53 000. Et flatt tillegg på 31 000 utgjør 3,1 %. Da begynner det å koste å være med i NTL. (Både for Forskerforbundet og NTL kommer det individuelle tillegg på toppen av dette, men rammene for dette er nokså like i de to avtalene.)
Forskerforbundet UiB er en fagforening og som fagforeninger flest prøver vi å bedre lønn og arbeidsvilkår for dem som faktisk er medlem av foreningen. Forskerforbundet (og Akademikerne) organiserer ansatte med høyere utdanning og da burde det ikke komme som noen overraskelse at vi mener at hvis lønningene til disse gruppene undergraves for mye, så går det utover mulighetene til å rekruttere kompetanse på universitetene og i staten for øvrig.
Det er mindre lønnsglidning i UH-sektoren enn i resten av staten, og universitetslønningene holder derfor ikke tritt med resten av samfunnet. Dette gjelder spesielt lønningene i de vitenskapelige stillingene. Det ser vi som et problem. Zubillagas nestleder Axel Hjelme er i et debattinnlegg i Khrono 23.11 mer bekymret for at Unio/Akad-avtalens prioritering av lønnstillegg rettet mot dem som skal være i organisasjonen en stund framover skal øke lønnsglidningen ved universitetene, og ser med det ut til å ha godtatt at universitetsansatte skal ha lavere lønnsvekst enn resten av samfunnet. NTL (i alle fall ved UiO) virker å være fornøyd så lenge lønnstilleggene konsentreres mot dem som ligger under gjennomsnittet.
Zubillaga antyder at Forskerforbundets lønnsoppgjør rundt omkring på de ulike universitetene er preget av NTL sin tariffavtale, som kom først i tid. Det er selvfølgelig en konkurranseflate mellom de to tariffavtalene, men for Forskerforbundet UiB sin del kan jeg si at vi prøver å gjøre det vi tenker er best for hovedtyngden av medlemmene, snarere enn å skule for mye til om vi taper eller vinner medlemmer i forhold til NTL. Det er klart som Zubillaga sa i et tidligere innlegg at hvis man gir mer til professorer og førsteamanuenser, så må noen ta regningen. Men de «lavtlønte» i vår avtale er ofte deltidsansatte — gjerne studentassistenter eller folk med annen beskjeftigelse i bunn, og grupper med svært lav organiseringsgrad. Mange er i ferd med å gå ut kontrakten. Mange vil få lønnen endret ved inngåelse av ny kontrakt. Noen grupper med relativt lav lønn har vi med spesielle tillegg forsøkt å løfte ut av det området hvor de ville tjent på å være med i NTL, som overingeniører og postdoktorer. Det er som sagt en viss konkurranseflate, så hvis Zubillaga tenker denne plutselige omsorgen for ingeniører og postdoktorer skyldes konkurransen fra NTL, så må hun gjerne det. Vi innrømmer at vi studerer lønnsoversiktene nøye for å se hvordan det går med medlemmene våre som tjener under 585 000 kroner.
Konkurransen mellom tariffavtalene virker begge veier, og det kan argumenteres for at NTL står i en strategisk skvis. NTL har vært for omfordeling og kronetillegg så lenge noen kan huske. Forskerforbundet har gjennom hele sin historie vært for prosenttillegg. Dette er altså ikke noe som kom ramlende da vi fikk felles tariffavtale med Akademikerne. Den gangen Unio og NTL var i samme avtale, fikk en lenge en slags balanse med prosentvise tillegg med noen justeringer for å komme NTL i møte. Nå har NTL og Parat sin egen tariffavtale. Da kan man få gjennomslag for primærstandpunktet sitt med flate kronetillegg. Med kronetillegg og undergraving av reallønnen for dem som tjener noe over gjennomsnittet, så koster det virkelig noe for denne gruppen å være med i NTL. Hvis NTL skulle bli et rent lavtlønnsforbund, er det ikke lett å drive omfordeling: Hvis de som skal melkes forlater rommet, er det ingen å ta fra.
NTL får stå for sin politikk, vi står for vår. Heldigvis kan de universitetsansatte velge.
