Debatt ● Steinar Vagstad
Lønnsoppgjøret ved universitetene sett fra Forskerforbundet ved UiB
Natalia Zubillaga skriver godt og klart om fakta rundt lønnsoppgjøret. Men de to tingene hun kritiserer, nemlig fokuset på dem som skal være i organisasjonen en stund framover og bruken av prosenttillegg, står vi fullt og fast ved.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Natalia Zubillaga skriver godt og klart om fakta rundt lønnsoppgjøret i et innlegg i Khrono 11.11.23. Zubillaga er leder for NTL på UiO og vinklingene hennes er selvfølgelig preget av det. Hun har opplagt rett i at de to lønnsavtalene i Staten (Akademikerne-Unio og NTL-Parat) over tid har like mye penger tilgjengelig — så hvis mange kommer bedre ut i Akad-Unio avtalen, så må andre komme dårligere ut.
Zubillaga har videre rett i at det viktigste grepet som gjøres på Akad-Unio siden er at noen grupper holdes utenfor lønnstilleggene, primært de som skal slutte mens forhandlingene pågår. Rent teknisk foregår dette ved å gi gruppetillegg til dem som skal være i organisasjonen etter en viss dato.
Dette er en praksis Forskerforbundet ved UiB står for, og vi kan heller ikke se at det er viktig fordelingspolitikk involvert. Anta at en stipendiat slutter 1. august. Hvis vi gir vedkommende et tillegg på 30 000 kr, vil det gi vedkommende en etterbetaling på 7 500 kr før skatt. Fra 1. august vil pengene gå tilbake til institusjonens generelle kasse. Hvis vi i stedet ga de samme pengene til en ung forsker som skal være på institusjonen i det lange løp, vil de samme 30 000 kronene gjennom årene gi økte lønnsutbetalinger på mange hundre tusen kroner. Det er selvfølgelig det siste alternativet som bygger opp gjennomsnittslønningene på et universitet over tid. Hvis eksempelstipendiaten som sluttet 1. august, skal forbli i sektoren og i Norge, så vil jo gjennomsnittslønnen for forskere og universitetslærere på sikt være svært mye viktigere enn om man får eller ikke får en engangsutbetaling etter skatt på kanskje 4000 kroner.
Ved mange av universitetene våre ligger lønnstilleggene for dem som ikke skal slutte godt over seks prosent, med rekorden ved UiT — der de organiserte medlemmene under Akad-Unio avtalen fikk 7,36 %. Også ved UiB var det store medlemsgrupper som fikk langt mer i lønnsvekst enn de ville fått i NTL.
På universitetene er det et stort antall ansatte som kommer og går. Blant de som slutter er det en overrepresentasjon av folk som er inne kort tid og ofte i lav stillingsbrøk, mange er uorganiserte. Vi klarer ikke å se at det å ta penger fra en ung førsteamanuensis i etableringsfasen for å gi pengene til en studentassistent som alt har sluttet, er spesielt presserende fordelingspolitikk.
Zubillaga kommer også inn på at NTL (og Parat) i hovedsak bruker pengene på flate kronetillegg, mens Akademikerne og Forskerforbundet i hovedsak går for prosenttillegg. Ved UiB fikk alle på Akad-Unio avtalen (som altså ikke skal slutte) 5,3 % lønnsøkning, mens man på den andre avtalen fikk 31 000 kr flatt. På begge avtalene var det i tillegg mindre potter til individuelle tillegg av noenlunde lik størrelsesorden. Dette valget har selvfølgelig omfordelingseffekt, men vi er ikke enige i NTL-politikken.
Det har i mange år vært svak eller ingen reallønnsvekst i Norge. Lønnstilleggene som er gitt i år er i hovedsak kompensasjon for inflasjon. Inflasjonen løper i prosent, så kronetillegg ville innebære at store deler av staben ved universitetene ikke får dekket opp inflasjonen og må se realverdien av lønningene falle drastisk. Det var jo nettopp flate kronetillegg og høy inflasjon som fikk verdien av de akademiske lønningene til å falle dramatisk sammenlignet med industriarbeiderlønningene på 70- og 80-tallet, og NTL vil muligens tilbake dit. Det kan finnes dem som mener at alle på et universitet bør tjene likt, men det mener ikke vi. Det finnes viktigere ulikhetsutfordringer i dette landet enn beinhardt å prøve å omfordele fra statsansatte som tjener 750 000 kr til dem som tjener 550 000.
Med et tillegg på 5,3 %, må man tjene over 585 000 for å få et like godt lønnstillegg hos oss som NTL sitt kronetillegg. Det massive flertallet av Forskerforbundets medlemmer ved UiB tjener over 585 000, ofte betydelig mer, men vi har selvfølgelig omsorg for dem som tjener mindre. Det vi gjorde i dette oppgjøret var å rette bruken av et pott-tilskudd fra UiB i hovedsak mot grupper som har hatt en spesielt dårlig lønnsutvikling, som overingeniører, postdoktorer og universitetslektorer. Dette gjorde vi enda det i liten grad traff våre medlemsgrupper, fordi vi syntes det var rimelig. Dette ble for øvrig gjort i samarbeid med NTL og andre fagforeninger, og formen dette tok var minstelønnsavtaler.
I tillegg hadde vi i de individuelle forhandlingene et øye på ansatte som var i andre stillingskoder enn de som ble berørt av minstelønnene og som lå lavere enn 585 000. Vi nådde mange, men ikke alle medlemmene våre med relativt lav lønn. Ved å løfte lavtlønte gjennom argumentasjon på individuelt nivå, kan vi selvfølgelig målrette dette mot dem som er organisert hos oss. Hadde vi fått igjennom egne lønnstillegg bare til de organiserte, som i Tromsø, ville vi nok gjort noen valg litt annerledes.
Det er mye å si om at det nå er to tariffavtaler i Staten, og det at man i vår avtale avgjør det meste lokalt har også sine sider. Men de to tingene Zubillaga kritiserer, nemlig fokuset på dem som skal være i organisasjonen en stund framover og bruken av prosenttillegg, står vi fullt og fast ved. En god ting med at det nå er to tariffavtaler i Staten er jo at de ansatte kan velge hvilken avtale de vil være med på, etter sine egne økonomiske interesser eller hvilken forening de er mest enige med.
