Debatt ● Natalia Zubillaga
Lønnsoppgjør ved et veiskille — et svar til Steinar Vagstad
Det er fint å høre at Unio har omsorg å by på, men i NTL strekker vi oss lengre. Vi kjemper for at lavt- og høytlønte i akademiske, tekniske og administrative stillinger skal ha en lønn å leve av i fremtiden.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Steinar Vagstad bekrefter at Unio står fast ved sin politikk om at det er riktig at noen ansatte skal unntas fra å få lønnstillegg i tariffoppgjørene når alle penger fordeles lokalt på hver virksomhet, og at Unio fortsatt vil ha prosenttillegg, altså større tillegg til de som allerede tjener mest.
NTL sin politikk er tydelig. Vi mener at forskjellene skal reduseres — lønnsoppgjørene skal være en fordeling av verdiskapningen, ikke et belønningssystem for enkeltindivider. At vi i dag har et samfunn med relativt små forskjeller og arbeid alle kan leve av, er en direkte konsekvens av denne politikken.
I staten står vi nå ved et veiskille, som også er ideologisk. Dette er det viktig at folk er klar over når de, som Vagstad helt korrekt påpeker, kan velge hvor de vil være organisert. Vi er faktisk i en situasjon hvor folk må spørre seg om vi skal bruke tariffoppgjørene til å sikre alle som jobber i staten, samtidig som vi forhindrer at vi får større forskjeller, — eller skal vi gå mot en «differensiert, desentralisert og markedsrelatert lønnsdannelse», der «lønnsstrukturen må bli mindre styrt av de store gruppers behov» som det heter i Akademikernes formålsparagraf. Vi har alltid hatt våre diskusjoner med Unio, men at de skulle gå så langt som å få en likelydende tariffavtale med Akademikerne, som har dette som utgangspunkt, er skuffende og overraskende.
Vagstad vil berolige oss med at Unio «selvfølgelig (også har) omsorg for dem som tjener mindre». Det er fint å høre at de har omsorg å by på, men i NTL strekker vi oss lengre. Vi kjemper for at lavt- og høytlønte i akademiske, tekniske og administrative stillinger skal ha en lønn å leve av i fremtiden. Da trengs et statlig lønnssystem med kollektive virkemidler og sentrale tillegg som sikrer at forskjellene ikke blir for store, og at alle får en lønnsutvikling.
Lønnsøkninger på LO og YS sine tariffavtaler skjer på lønnstrinn. Slik knyttes de ikke bare til de individene som har stillingen i dag og som er ulikt på ulike virksomheter, men løfter nivået permanent for hele stillingskategorier i hele staten, også for fremtiden.
Det betyr ikke at vi mener at alle på universitetene, eller i staten, skal tjene likt — det har vi aldri ment. Og det vi driver med er heller ikke en «beinhard omfordeling» mellom de som tjener 750 000 og 550 000 — et spenn hvor svært mange av NTLs medlemmer ligger — og vårt resultat treffer nettopp disse godt. Det er ikke der omfordelingen skjer.
Men det er riktig at vi vil ha en omfordeling fra de som har en årsinntekt på godt over millionen og de som, etter et langt yrkesliv, fortsatt ikke når 500 000 før pensjonsalder. Eller til en stipendiat i etableringsfasen med en årslønn på 560 000.
Når Vagstad viser til at Forskerforbundet ved UiB bevisst holder enkelte stipendiater og andre midlertidig ansatte utenfor oppgjøret — for å øke lønna til en fast ansatt førsteamanuensis, betyr det bare at Forskerforbundet vil ta fra de med lavere lønn og usikre ansettelsesforhold og gi til de med høyere lønn i fast jobb. Det er faktisk ikke mer komplisert enn det.
Reallønnsnedgang og dyrtid rammer alle ansatte, men ikke alle blir rammet like hardt. Vagstad har rett i at i et kronetillegg vil gi mindre prosentvis tillegg til de på toppen av lønnshierarkiet enn til de på bunn. Når du tar turen i butikken betaler du med kroner og øre, ikke prosenter av inntekt. Melka koster 20 kroner for alle, og lavlønnede har langt mindre rom for å omprioritere og kutte i unødvendig forbruk for å dekke de økende prisene.
Vi har notert oss at ved de aller fleste universiteter har Akademikerne og Unio gjort sitt ytterste for å matche det sentrale tillegget til LO og YS. Hva ville skjedd om det ikke var et sentralt tillegg å matche? Hva slags garantier har medlemmene deres for at dere faktisk ville gitt et tillegg som forhåpentligvis traff dem? Lønnspolitikken til både Unio og Akademikerne er ganske tydelig på at vi da ville fått enda større vekst i forskjeller enn det vi ser i dag.
