Debatt ● Axel Hjelme
Alles kamp mot alle — på fellesskapets bekostning. Et svar til Kyrvestad
NITOs syn på lønnsoppgjøret kan i ytterste konsekvens føre til at vi havner i en situasjon hvor statlige enkeltvirksomheter, i en alles kamp mot alle, forsøker å presse opp egne lønnsbudsjetter på fellesskapets bekostning.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Olav Stanly Kyrvestad, leder for NITO Universitet og høyskole, forsøker under tittelen «Misvisende om lønnsoppgjøret — når politikk står i veien» å svare ut et debattinnlegg fra Natalia Zubillaga. Det er uvisst hva Kyrvestad mener med at «politikk står i veien». Lønn er i aller høyeste grad et politisk anliggende, og hvordan vi velger å fordele verdiskapningen er avgjørende for hvordan samfunnet vårt blir seende ut.
Selv om Kyrvestad ser ut til å mene at han selv ikke tar politiske kamper inn i lønnsoppgjøret er heldigvis hovedsammenslutningen han er en del av langt mer tydelig, og deres leder hevder selv det er problematisk at lønnsforskjellene innad i staten er for små. Dette er en problembeskrivelse som for mange lyder merkelig i en tid hvor offentlige ansatte i fulltidsstilling er avhengig av sosialhjelp for å få endene til å møtes. Like fullt er det helt i tråd med Akademikernes formålsparagraf som tar til orde for «en lønnspolitikk som gir markedsrelaterte forskjeller mellom bransjer, virksomheter, grupper og individer».
At lokale forhandlinger er en oppskrift på økte forskjeller, er NTL og Akademikerne enige om. Men der NTL jobber for å begrense forskjellene ønsker Akademikerne derimot økte forskjeller velkommen.
Akademikerne liker å fremstille det som om de kjemper for vilkårene til høyt utdannede, men det er en sannhet med modifikasjoner. Forskjellene de søker er markedsrelaterte og individuelle, og vil på ingen måte komme alle høyt utdannede til gode. Markedsfokuset vil øke forskjellene mellom individer, mellom fag og mellom kjønn, og også internt blant høyere utdannede. Det er derfor overraskende at kritikken av NTL sin utjevnende politikk skulle komme fra NITO, som er et av de få forbundene tilsluttet Akademikerne som faktisk organiserer medlemmer som ikke nødvendigvis har mastergrad, mange av disse relativt lavtlønnede, og som risikerer å komme dårlig ut med forskjellene Akademikerne jobber for. Det samme vil gjelde mange Akademikerne-medlemmer f.eks. på Humsam-fagene.
Akademikernes forskjellspolitikk slår også dårlig ut for mange høyt utdannede tidlig i karrieren. Stipendiatene har en startlønn på minst 532 200, tilsvarende ltr. 54 i LOs tariffavtale. Akademikerne liker å fremstille det som om de har sikret en god lønnsutvikling for denne gruppen, men lønnsøkningen de har fått er en direkte konsekvens av tilleggene LO og YS har fremforhandlet på nettopp lønnstrinn 54. Hadde det ikke vært for det «utdaterte lønnstrinnssystemet» Kyrvestad fnyser av, hadde stipendiatene, også på Akademikernes avtale, vært avspist med noen stusslige prosenttillegg, og havnet enda lenger bak lønnsmessig.
I år valgte Akademikerne ved UiO å «kun» unnta kommende pensjonister og personer på utgående kontrakt fra årets oppgjør for å øke prosenttillegget til de gjenværende, og andre steder er andre kreative metoder i sving for å «trykke penger». Slik fremstilles det som om man ved å flytte penger fra personer på vei ut til fast ansatte kan frigi friske midler. Dessverre finnes det ikke gratis penger, ei heller i staten. Om lønnsnivået totalt går utover det som er avtalt i det sentrale oppgjøret vil det fanges opp av den såkalte «glidningen», og kommer til fratrekk ved neste års lønnsoppgjør. Tariffteknisk innfløkt, men like fullt viktig: De ekstra kronene Akademikerne og UNIO trikser seg fram til i årets oppgjør betales av alle deres medlemmer ved neste korsvei.
Med Akademikernes politikk beveger vi oss vekk fra et felles lønnssystem i staten, og mot et fragmentert system med ulike vilkår, fullstendig prisgitt ymse påfunn i den enkelte virksomhet. I ytterste konsekvens kan vi havne i en situasjon hvor statlige enkeltvirksomheter, i en alles kamp mot alle, forsøker å presse opp egne lønnsbudsjetter på fellesskapets bekostning. NITO ser på det som å være på «rett spor». NTL ønsker heller å pense oss inn på et lønnssystem som tillater forutsigbarhet, kollektive løft og demokratisk kontroll over lønnsmidlene.
