Debatt ● Bjørg F. Oftedal
Lite fremtidsrettet profesjonsmelding
Burde det ikke heller dreie seg om kvalitet? Profesjonsmeldingen har ikke søkelys på hva som kan gjøre sykepleierutdanningen bedre, som økt bruk av simulering og opprettholdelse av karakterkravet.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I Profesjonsmeldingen (Meld. St. 19 (2023—2024) slår regjeringen fast at det er lite som tyder på at det er store utfordringer i kvaliteten i profesjonsutdanningene. I beit for bedre kandidater gjøres det til en stor utfordring at sykepleierutdanningen er blitt for akademisert og at den må bli mer erfaringsbasert.
At akademisering gjøres til et problem er vanskelig å forstå. I alle år har det vært viktig for sykepleiefaget å dokumentere sykepleiernes erfaringsbaserte kunnskaper på en systematisk forskningsbasert tilnærming. All akademisering i sykepleiefaget er basert på erfaringskunnskap.
Sykepleierfaget ser derfor ikke på erfaringskunnskap
og akademisering som motsetninger, men som to sider av samme sak. Diskusjonen
om akademisering og erfaringsbasert kunnskap i sykepleierutdanningen er dermed en
irrelevant og feilslått diskusjon.
Videre er det som om profesjonsmeldingen neglisjerer at sykepleierutdanningen består av 50 prosent kliniske studier. De kliniske studiene dreier seg om at studentenes læring skjer i praksis — i samhandling med pasienter og sykepleiere. Det er ingen andre utdanninger som har mer praksis enn sykepleierstudentene. Likevel argumenteres det for at studentene må få mer erfaringsbaserte kunnskaper — altså praksisnær kunnskap.
Burde ikke heller diskusjonen dreiet seg om kvalitet, og om hvordan våre studenter skal få best mulig læring ut av de kliniske studiene?
Pasientene har et helt annet behandlingsforløp i dag enn for noen år tilbake, med kortere liggetid på sykehuset og mer poliklinisk behandling. Resultatet er at det blir færre læresituasjoner for studentene, og vi står i fare for å utdanne sykepleiere som ikke har fått tilstrekkelig tilgang til kvalitetsmessige gode læresituasjoner.
Vår sykepleierutdanning, med 50 prosent kliniske studier, er basert på et gammelt EU-direktiv 205/36/EF (yrkeskvalifikasjonsdirektiv) som verken lener seg på forskning eller erfaringskunnskaper.
Det er derfor vanskelig å forstå hvorfor meldingen slår fast at praksis ikke kan erstattes av simulering.
Bjørg F. Oftedal
I dag har vi mye
forskning som viser at simulering gir meget gode
læringsresultater, og flere land har åpnet opp for at simulering kan inngå som
praksis i sykepleierutdanningen. Det er derfor vanskelig å forstå hvorfor meldingen
slår fast at praksis ikke kan erstattes av simulering. Her burde Profesjonsmeldingen
ha utfordret dagens rammevilkår, og drøftet mulige handlingsrom for at simulering
kan inngå eller være et supplement for kliniske studier.
Samtidig som man bøyer nakken for et direktiv som hemmer kvaliteten i utdanningen, går man inn for å fjerne et karakterkrav som bidrar til å opprettholde kvaliteten. Forslaget vil åpenbart øke utfordringene hos oss som tilbyr utdanningen, men også i helsetjenesten. Det vil være svært krevende å få studenter med to i matematikk og norsk gjennom sykepleierutdanningen. For helsetjenesten og pasientene vil det være en enda større utfordring å få sykepleiere som sliter med norsk og matematikk.
Profesjonsmeldingen argumenterer for at studiekompetanse er det som skal til for å søke seg til utdanningen, og at søkertallet skal sørge for rangering av studentene. Rangering fungerer når det er flust med søkere. Problemet oppstår når studieplassene ikke blir fylt opp. Da kortsluttes rangeringsordningen og alle uansett karakterer kommer inn.
Det vi risikerer er et skille mellom A- og B-utdanninger. A-utdanninger som har nok søkere. De blir populære og får et godt omdømme, og B-utdanninger med det motsatte omdømme. Omdømme er vanskelig å endre og tar mange år å bygge opp igjen.
Profesjonsmeldingen var en melding som det var knyttet store forventninger til med tanke på hvordan profesjonsutdanningene skulle styrkes for å imøtekomme dagens- og morgendagens samfunnsbehov.
For sykepleieutdanningen synes den imidlertid å bidra til besvær og økte utfordringer som på sikt kan få store negative konsekvenser både for utdanningen og helsetjenesten.
