Lille speil på veggen der, hvilken politiker har plagiert mest på kloden her?

En statsråd har tatt sin hatt og forlatt regjeringskontorene, en annen er i hardt vær, etter at studenter, universitetsansatte og mediehus kastet seg over muligheten til å sjekke publiserte akademiske oppgaver for plagiat.

I Sandra Borch sitt tilfelle var det aldri noen tvil. Det tok bare timer fra nyheten sprakk til hun fratrådte som statsråd for forskning og høyere utdanning. Over 20 prosent av teksten hun hadde levert som sin masteroppgave ble funnet igjen andre steder.

For Ingvild Kjerkol sin del er det foreløpig mindre og færre tilfeller av tekstlikhet som er avdekket, og hun står fast på at det ikke har vært plagiat. Nord universitet skal nå behandle saken etter vanlig prosedyre, noe som betyr at det kan ta både uker og måneder før en endelig konklusjon foreligger.

Men de to er langt fra de første, eller største, politiske figurene som på et eller annet nivå har bommet når de har levert sine akademiske verk.

les også:

Ber Høyesterett avvise anke

Kandidat Putin

På slutten av forrige årtusen fikk Russlands nåværende president Vladimir Putin sin kandidat-grad i økonomi fra St. Petersburg Mining Institute, samtidig som han var ordfører i byen. Graden plasserer seg et sted mellom mester og doktor, men ifølge Clifford Gaddy, økonom og sovjet-ekspert ved Brookings Institute, når ikke avhandlingen opp til noen av nivåene.

Til Radio Free Europe/Radio Liberty har han tidligere fortalt hvordan han selv gikk til anskaffelse av en russiske oversettelse av en av bøkene som var referert til i Putins avhandling for å sammenligne innhold, boken Strategic Planning And Policy av de to amerikanske forskerne William King og David Cleland.

— Jeg anslår at mer enn 16 sider er direkte avskrift fra boken til King og Cleland. I tillegg er i hvert fall seks figurer og tabeller hentet uten henvisning, sa han til nettsiden i 2006.

Det utgjør rundt åtte prosent av den over 200 sider lange avhandlingen. Uten at det betyr at Putin har skrevet de resterende 92 prosentene, mener Gaddy. 

— Det er veldig tydelig at han ikke skrev dette i første omgang. Denne er kjøpt og betalt, sier han til nettsiden.

Og ifølge nettstedet The Conversation var det ingen ringere enn rektoren selv, Vladimir Litvinenko, som skrev avhandlingen for den russiske presidenten.

les også, debatt:

Hvem bestemmer hva som er «fusk» ved universiteter og høyskoler?

Dr. Googleberg

Omtrent samtidig som Gaddy analyserte Putins avhandling var det en annen politisk topp som la siste hånd på sin doktorgrad. Den tyske forsvarsministeren Baron Karl-Theodor Maria Nikolaus Johann Jacob Philipp Franz Joseph Sylvester Buhl-Freiherr von und zu Guttenberg, eller bare "Googleberg" på internettmunne, leverte sin doktorgrad i juss i 2006.

Fem år senere, i 2011, var han ansett for å være forbundskansler Angela Merkel sin naturlige arvtaker. Han hadde hatt det som av The Daily Beast ble omtalt som en av de mest glitrende og høytflyvende karrierene i tysk politikk, men det hele krasjet brutalt da en gjeng på 1100 personer samarbeidet om å gå gjennom avhandlingen ord for ord.

les også:

Debatt om politivoldboken: —Et temmelig ondsinnet angrep

Resultatet av dugnaden var følgende funn i den 393 sider lange avhandlingen:

På 324 av sidene ble det funnet plagiat. Til sammen 72 sider med direkte klipp og lim, inkludert fire sammenhengende dobbeltsider og tekst hentet fra den amerikanske ambassaden. Tekst tilsvarende 70 sider som var kopiert, men hvor det var gjort mindre endringer. 23 sider med ordrette oversettelser fra engelsk. 33 sider med kopiert tekst som hadde villedende siteringer. 

— Vi ble lurt av en svindler, sa jusprofessor Oliver Lepsius ved University of Bayreuth til avisen. 

Universitetet annullerte graden. Dr Googleberg ble igjen hr. Guttenberg, og endte opp i en tenketank i Washington D.C., ifølge The Conversation, før han i 2019 igjen kunne kalle seg doktor, denne gang i filosofi fra University of Southampton.

Guttenberg er forøvrig ikke den eneste tyske ministeren i nyere tid som har røket ut av embetet for plagiat. Ifølge University World News måtte også utdanningsminister Annette Schavan og Franziska Giffey, minister for familie, eldre, kvinner og ungdom trekke seg på grunn av anklager om plagiat.

Så kan en kanskje spørre seg hvorfor så mange tyske politikere ryker ut i slike saker, men noe av det har nok å gjøre med den relativt elleville andelen doktorer i Forbundsdagen. I 2011 hadde 18 prosent doktorgrad, skriver Foreign Policy, og bare blant Angela Merkels ministere var det 10 av 16, eller 63 prosent, som kunne kalle seg for doktorer.

les også:

Harvard-rektoren gikk av: — Ikke overraskende

Gaddafi d.y.

Så over til en sak som kanskje er litt mer lik den Nord universitet nå har på bordet.

I 2008 fikk Saif al-Islam Gaddafi (sønn av sin far) sin doktorgrad fra London School of Economics. Tre år senere ble det funnet flere tilfeller av tekstlikhet, og flere ropte høyt om plagiat og påsto at Gaddafi umulig kunne ha skrevet doktorgraden på egen hånd. Da var det mer sannsynlig at det amerikanske konsulentselskapet som hadde gjennomført spørreundersøkelsen for Gaddafi sto for det, mente noen.

Så hører det med til historien at konsulentselskapet ikke bare hadde gjennomført en spørreundersøkelse for Gaddafi den yngre, men også blitt hyret inn av den libyske regjeringen for å introdusere hans far, den noe mer kjente Muammar Gaddafi, som en intellektuell tenker. 

De skarpeste kritikerne omdøpte også universitetet til Libyan School of Economics, dog ikke bare på bakgrunn av Gaddafi junior sin doktorgrad. For etter at Gaddafi hadde fått sin doktorgrad tok han på seg spanderbuksene og tilbød universitetet en donasjon på 1,5 millioner pund gjennom sin veldedige organisasjon, hvorav 300.000 pund faktisk ble mottatt. 

Dette ble tema for en større undersøkelse gjort av Lord Woolf, som konkluderte med at det ikke bare var ulv ulv og anbefalte 15 tiltak.

De som hadde eksaminert Gaddafi sto dog på sitt:

— Vi leste avhandlingen og eksaminerte Gaddafi i to og en halv time. Etter det fikk han tilbakemelding om at avhandlingen trengte noe revidering, og etter at det var gjort godkjente vi avhandlingen. Ikke på noe tidspunkt var det noen som mistenkte plagiat, sa Lord Meghnad Desai til Hindustan Times i mars 2011.

I slutten av november samme år landet klagenemnden ved universitetet på det samme, og Gaddafi er med det fremdeles doktor, om enn med en doktorgrad som har en håndfull merknader om manglende kreditering.

les også:

Italias helseminister i søkelyset etter mulig forskningsfusk

¡No está bien Peña Nieto!

En kan på et vis si at alle studenter som blir huket for plagiat har tatt fra sine forgjengere, men se for deg at det var passasjer fra en av Sylvia Brustads innleveringer ved Arbeiderbevegelsens folkehøgskole som hadde dukket opp i Kjerkols mastergrad, eller kanskje mer sannsynlig noe fra Kristin Halvorsens grunnfag i kriminologi som ble funnet igjen i Borchs master i rettsvitenskap.

Det hadde vært litt spesielt, hadde det ikke?

Mine damer og herrer: Enrique Peña Nieto, meksikansk president fra 2012 til 2018.

Da Nieto ble valgt som meksikansk president fikk han hele 38,14 prosent av stemmene, står det å lese på Wikipedia. I popularitetsmålinger var han oppe og nikket rundt 50 prosent, helt til en lokalavis fattet interesse for jusgraden Peña Nieto tok i 1991. 

29 prosent av teksten var plagiat, konkluderte avisen med ifølge The Guardian, og en av de som ble plagiert var tidligere president Miguel de la Madrid. «Style errors» svarte presidentens talspersoner. «No está bien» svarte det meksikanske folket, og popularitetsmålingene falt fra 50 til 12 prosent, mens bare 17 prosent av de spurte sa de ville stemt på hans parti om det var valg, en nedgang på 21 prosentpoeng siden valget, skrev Associated Press.

Dette kan kanskje være lurt å merke seg også for norske parti før neste valg.  Men så skal det sies at Peña Nieto også slet litt med en nabo i nord som prøvde å få Mexico til å bygge en mur for seg omtrent på samme tid, så det var nok ikke bare plagiatanklagene som tok ham.

les også:

Forfattere raser mot høg­skole: — Dette er systematisk plagiering

Rumensk troika

Vi avslutter i Romania. I 2020 slo rumensk høyesterett fast at den tidligere statsministeren Victor Ponta hadde plagiert store deler av sin doktorgradsavhandling, skriver Radio Free Europe/Radio Liberty.

Det skjedde etter at den etiske kommisjonen ved universitetet i Bucharesti hadde konkludert med at 115 av de 297 sidene Ponta leverte var plagiat. 

Men det stoppet ikke der, for det er jo noe i det velkjente uttrykket «juksende politikere leker best», også i rumensk politikk. 

Ioan Mang ble i 2012 utnevnt av Ponta som utdanningsminister. Mang kom da fra jobben som rektor ved universitetet i Oradea, og hadde med seg en doktorgrad i ingeniørvitenskap fra 1998. Og det må kunne påstås at han gjorde lynkarriere som minister. Åtte dager tok det, fra han fikk jobben og til han trakk seg på grunn av anklager om plagiat. 

les også:

Ho avslørte Sudbø. Men kva er det som gjer at nokre forskarar tek ein snarveg?

Men ikke nok med det! Før Ponta gikk av, riktignok som følge av en brann under en konsert, og ikke plagiat, rakk han også å utnevne flere ministere, deriblant utdanningsministeren Sorin Cimpeanu. Årvåkne lesere har kanskje sett et mønster her, og skjønner hvor dette ender. 

Etter å ha vært utdanningsminister i tre perioder ble rektor Cimpeanu tatt med noen andres bøker, nede. Hele 13 kapitler i et emne han underviste i skal han ifølge undersøkelser ha plagiert. Cimpeanu benekter selvsagt å ha gjort noe galt, men trakk seg like fullt i 2022. 

Bonus: Også den rumenske statsministeren Nicolae Ciuca har blitt anklaget for å ha plagiert doktorgraden sin i militærvitenskap, anklager han nekter for. Etter det noen vil hevde er tvilsomme runder i det rumenske rettssystemet ble han også frikjent, skriver Plagiarism Today, og han sitter fortsatt som statsminister. 

PS: Undertegnede innrømmer med dette å ha plagiert et par stiler i norsk hovedmål på videregående. Ironien i det er at det var først da jeg ikke plagierte jeg ble anklaget for plagiat.

Artikkelen er oppdatert 9. februar klokken 10.35 etter at en oppmerksom leser gjorde oss oppmerksom på at spansktalende land bruker enten første, eller begge, etternavn, og ikke bare siste, slik vi gjør i Norge.