Lei av å være ekspert i media uten å få uttelling for det

— Min erfaring er at fagformidling i det offentlige rom gir liten akademisk uttelling for formidleren. For å sette det på spissen: Det gir mindre tyngde å nå tusenvis i offentligheten enn det å bli lest av de ti forskerne i nettverket ditt.

Det sier Erik Mustad, førstelektor i engelsk ved Universitetet i Agder (UiA). I en årrekke, helt siden John Major regjerte i 10 Downing Street på starten av 90-tallet, har han vært en aktiv formidler i norsk presse og gjennom egne kanaler som britiskpolitikk.no.

Da Mustad for noen år siden regnet ut hvor mye tid han gjennomsnittlig brukte på mediehenvendelser i en periode på to-tre år, anslo han at tidsbruken utgjorde cirka 20-25 prosent av en fulltidsstilling.

Han mener det må komme på plass incentivordninger for formidling, både gjennom timeuttelling på arbeidsplaner og økonomisk kompensasjon fra arbeidsgiveren.

— Det er ingen stimulering for å delta i offentligheten. Jeg skulle gjerne sett at vi ble gitt noen parametere, for eksempel at vi ble målt på antall medietreff. Så kan det selvsagt diskuteres hva som ligger til stillingen og ikke, og finne ut av hva som skal være gjeldende, sier Mustad.

Debatt ● Jostein Riiser Kristiansen

Prisen for å bruke tid på å formidle kunnskap til vanlige folk kan være høg

Møtt med kritikk

Da ekspertgruppen for akademisk ytringsfrihet la fram sin rapport tidligere i år, var leder Anine Kierulf tydelig på at formidling i større grad må likestilles med forskning og undervisning.

Det finnes i dag ingen belønning for formidlingsvirksomhet, slo ekspertgruppen fast, og foreslo blant annet en formidlingsindikator i finansieringssystemet for universiteter og høgskoler.

Forslagene ble møtt med motbør. Forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (Sp) var ikke videre begeistret for forslagene.

— Det kan ikke være slik at hver gang noen skal gjøre det som egentlig er jobben deres, som man allerede får betalt for, skal en ha enda mer betalt for det, etter at man har målt og laget et system for kvalitet. Sånn kan ikke vi styre samfunnet i stort og smått, sa Borten Moe til Khrono i forbindelse med fremleggelsen.

Heller ikke sektoren ellers var særlig interessert i en formidlingsindikator som skulle gi økonomisk uttelling etter hvor mye deres ansatte formidler av sin kunnskap.

Mustads arbeidsgiver, UiA, ga også uttrykk for skepsis mot en formidlingsindikator.

I sitt høringsinnspill til Kierulf-utvalget skriver universitetet at «det har i praksis vist seg vanskelig å få til, og er utredet og forkastet minst to ganger før. Derimot støttes betydningen av tydelige forventninger, bevisstgjøring og aktiv støtte og at det åpnes for at formidlingsaktiviteter legges større vekt på ved ansettelser og opprykk».

formidling

Kåret til Norges mest medieomtalte akademiker

Sier nei oftere

For Mustad har formidling alltid handlet om samfunnsoppdraget. Å gi offentligheten ny innsikt og øke kunnskapen om fagfeltet hans.

Men han savner at formidlingen generer økonomisk kompensasjon for den enkelte ansatte.

— På 90-tallet kunne jeg bli betalt noen tusenlapper for å sitte i studioet til TV 2 og kommentere under en valgsending. Etter at det ble etablert at formidling var en del av oppgaven min som universitetsansatt, innså mediene at de ikke trengte å betale oss. Siden den gang har det vært ingen stimulering til å delta i den offentlige debatten. Jeg har hørt de siste 15 årene at dette skal ordnes, men det blir aldri konkretisert, sier Mustad.

Storbritannia-eksperten sier at han selvfølgelig kan si nei når mediene ringer, og være mindre tilgjengelig, men han mener Borten Moe bommer med sin påstand om at det utelukkende er en del av jobben.

— Noen formidler langt mer enn det rammene tillater i dag, og da mener jeg at utdanningsinstitusjonene bør kunne gi noen ekstra incentiver.

Mustad sier at han har begynt å takke nei til mediehenvendelser.

— Jeg er på et brytningspunkt. Jeg har ikke mulighet til å fortsette å formidle på samme måte som jeg har gjort. Jeg savner klare strategiske uttalelser fra mitt eget universitet og fra departementet. Det hjelper ikke å si at formidling er viktig, det må også komme klare signaler.

Ønsker en gevinst for arbeidsgiver

Universitetslektoren ved Naturhistorisk museum, Petter Bøckman, har vært en profilert fagformidler i sitt virke som zoolog i en årrekke.

Han roser Mustad for å løfte viktigheten av formidling, selv om han ønsker at en eventuell økonomisk kompensasjon skal tilfalle institusjonen, og ikke ham selv.

— Jeg er i en annen situasjon enn Mustad, fordi jeg er ansatt for å formidle, men jeg savner at det er en gevinst for institusjonen min at jeg driver med formidling.

Bøckman viser til et tenkt eksempel:

— Si at NRK ringer og ønsker at jeg kommer for å spille inn et segment som varer kanskje tre minutter på radio. Disse tre minuttene med «reklame» for museet tar opp kanskje halve arbeidsdagen min. Hadde jeg jobbet ved et institutt, ville dette vært bortkastet arbeidstid. Det er et problem, sier Bøckman.

Han savner et system som belønner institusjon på samme måte som tellekantsystemet gjør for forskning.

— Hvis du blir publisert i et eller annet «dustetidsskrift», belønnes institusjon for det. Det finnes ikke noe lignende for formidling, bare et klapp på skulderen. Jeg trenger ikke selv å belønnes for det, men jeg skulle gjerne sett at institusjonen jeg jobber ved fikk uttelling. Så lenge det ikke eksisterer, er det ikke fristende for en institusjon å ansatte noen som er god til å formidle, sier Bøckman.

Debatt ● hilde h. holsten

Å formidle mer er ikke bare opp til hver enkelt forsker

— Viktige stemmer

Borten Moe gikk hardt ut i fjor høst da han ble statsråd og mente at forskere i dag deltar i samfunnsdebatten i altfor liten grad.

— Vi har aldri hatt så mange professorer eller folk som jobber i akademia, relativt sett, som nå. Og vi har aldri hatt så lite deltakelse fra akademikere i samfunnsdebatten som nå. Det er et paradoks, sa statsråden.

Da Khrono undersøkte om det er belegg for påstanden til Borten Moe, kom vi til kort.

— Ola Borten Moes påstand om at det er relativt sett færre synlige forskere og professorer i samfunnsdebatten nå enn tidligere, lar seg rett og slett ikke belegge med forskning, sa Kristian Bjørkdahl ved Senter for utvikling og miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo.

Borten Moe kunne da kommentere at det var et inntrykk han hadde.

Generalsekretær i Norsk Redaktørforening Reidun K. Nybø, sier at de lenge har vært bekymret for en utvikling der en rekke offentlige ansatte har vegret seg for å delta i den offentlige debatten.

— Fageksperter bidrar til en rikere offentlig debatt og er viktige stemmer. Derfor er vi positive til incentivordninger som kan oppmuntre til fagformidling som ellers kan forsvinne i en travel hverdag.

Hvordan en slik incentivordning kan se ut, har hun ikke nok detaljkunnskap til å kommentere, sier hun.

Bør mediene betale?

Kan mediene selv bidra med økonomisk kompensasjon?

Vær varsom-plakaten, pressens etiske regelverk, har en eget punkt om kompensasjon.

«Pressen skal som hovedregel ikke betale kilder og intervjuobjekter for informasjon», står det under punkt 3.11.

Nybø sier at det likevel er visse unntak.

— Noen mediehus har ulike honoreringsordninger knyttet til kronikker, for eksempel. Det er opp til hvert enkel redaksjon å bestemme.

Hun viser til at mediehus får selskaper som Kantar til å utføre meningsmålinger uten at det er problematisk.

— Men vi kan ikke få en situasjon der det blir ført timer for tiden ekspertene bruker. Det vil være brudd på god presseskikk. Den beste løsningen er nok å ha gode ordninger fra akademias sin side, sier Nybø.

Adventspraten

Kikki Flesche Kleivens beste tips til god formidling