Debatt ● Ann-Kristin Helland Gujorg og Heming Helland Gujord

Lakmustest i krisetider

Samfunnet og verden har endret seg. Hvordan møter humaniora disse utfordringene?

Her og nå er situasjonen i norsk som andrespråk en lakmustest på HF-fakultetets evne til å gjøre prioriteringer i takt med endringer i samfunnet, skriver forfatterne.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det humanistiske fakultet ved UiB har satt i gang et arbeid for å gå gjennom sin egen studieportefølje. Bakgrunnen er at forutsetningene for høyere utdanning er i forandring. Endringene er et resultat av at samfunnet har vært, og stadig er, i rask forandring. Det handler om endringer i teknologi. Det handler om endringer i demografi. Og det handler om endringer i ideologi.

Nå er det ikke noe nytt at samfunnet forandrer seg. Men denne gangen endrer samfunnet seg samtidig som at modellen for finansiering av høyere utdanning også har blitt endret. I økende grad finansieres også høyere utdanning ut fra parametere for gjennomføring og produksjon. 

Når færre studenter søker seg til humaniora, og de som søker seg bruker lang tid på å gjennomføre og produserer få studiepoeng, får det økonomiske konsekvenser. Dermed blir det nødvendig å sette inn tiltak for å forebygge underskudd og økonomisk krise.

Sluttrapporten for studieporteføljeprosjektet ved HF viser til at humaniora med sine disiplinfag vokste fram i takt med nasjonsbyggingsprosessene på 1800-tallet. Humanioras legitimitet var like selvsagt og privilegert som nasjonalstatens legitimitet. I og med globaliseringsprosessene har humaniora ‘mistet’ sitt opprinnelige legitimeringsgrunnlag og har vansker for å tilpasse seg de nye forutsetningene. 

I dag stilles det forventninger til utvikling av kompetanse og målbare ferdigheter — skills — og de synkende studenttallene viser at humaniora ikke har greid å innfri disse forventningene. Som sluttrapporten påpeker er det i seg selv et paradoks, i og med at «the 21st century skills» handler om ferdigheter som kritisk tenkning, kommunikasjon, samarbeid og kreativitet. 

I humanioras selvforståelse er dette skills som står helt sentralt i humaniora. Så lenge denne selvforståelsen ikke kommuniseres til studentene, forblir dette likevel en mager trøst.

Her påpeker rapporten at «det kritiske potensialet» som er en del av humanioras identitet, blir brukt «reaktivt heller enn generativt». Dette er en viktig påpekning. 

I dette ligger det at humaniora i større grad er innrettet mot kritisk analyse for å motvirke en utvikling som oppfattes som negativ istedenfor å fremme generative ferdigheter som er attraktive i samfunnet. 

Her må man tilstrebe en dreining fra det reaktive til det generative. Og ja: ideelt sett må steget tas videre fram til proaktive, der humaniora dyrker fram relevante skills samtidig som det kritiske potensialet holdes intakt. 

Om det kritiske potensialet skal kunne utløses som ferdigheter og skills i verda, er det nødvendig med tilpasninger til nye forutsetninger.

Gujord & Gujord

Som filosof Jon Hellesnes sa for mer enn femti år siden: «Dana er altså noko vi er i verda, ikkje i ånda.» Krav om relevans fra samfunnet og verda er ikke en trussel mot humaniora. Det bør snarere ses som en mulighet. Men om det kritiske potensialet skal kunne utløses som ferdigheter og skills i verda, er det nødvendig med tilpasninger til nye forutsetninger.

Dermed blir spørsmålet: Hvordan møter humaniora utfordringene fra et samfunn og en verden som har forandret seg? Vi vil bruke et konkret og aktuelt eksempel, faget norsk som andrespråk. 

Som norsk variant av det internasjonale fagfeltet second language acquisition (SLA) har norsk som andrespråk etablert seg i takt med økende migrasjon fra 1970-tallet og fram til i dag. Migrasjon og innvandring er som kjent ikke et tilbakelagt kapittel. Mellom 2008 og 2016 lå tallet på innvandrere til Norge mellom 65 000 og 80 000 på årsbasis. Etter et kortere fall har tallet igjen steget med flyktninger fra Ukraina. 

Det norske samfunnet har altså svært sterk tilflyt av innvandrere i ulike kategorier. Dette gjør forutsetningene for språk og språklæring radikalt annerledes enn hva tilfellet var da humaniora etablerte seg med sine disiplinfag i nasjonalstatens tid. Der førstespråket var en identitetsmarkør i nasjonalstatens tid, er andrespråket for svært mange inngangsbilletten til samfunnet og arbeidslivet i nye omgivelser.

Humanioras evne til å forandre seg er altså ikke bare et teoretisk spørsmål. Nettopp nå blir endringsevnen satt på spissen i lys av bemanningssituasjonen på HF-fakultetet ved UiB. 

Stillingsressursene er knappe, så dette er avgjort et vanskelig spørsmål. Skal man holde fast på etablerte strukturer, eller skal man gjøre tilpasninger i lys av at forutsetningene har endret seg? I noen tilfeller vil det være rett og nødvendig å gjøre endringer, men hvem skal i så fall treffe beslutningen? Slike beslutninger må treffes på en måte som legger til rette for å skape et godt arbeidsmiljø på tvers av fagmiljøer som konkurrerer om de samme (knappe) ressursene. 

Det er derfor et lederansvar å trekke beslutningen bort fra fagmiljøene slik at disse ikke havner i kamp med hverandre. Og når fagmiljøene skal involveres, må det skje i åpne prosesser i etablerte organer i universitetsdemokratiet. Her finnes det ingen enkle løsninger. Prioriteringer av knappe ressurser handler om å gjøre valg som for noen alltid vil oppfattes som negativt.

Norsk som andrespråk har i dag to vitenskapelige stillinger. I tillegg til undervisningsoppgaver innenfor studieporteføljen på HF, utvikler fagmiljøet EVU-tilbud og har nådd fram i konkurranse om eksterne forskningsmidler. Om noen år vil den ene av de to ansatte gå av for aldersgrensen. Når dette skjer, vil stillingen ifølge gjeldende bemanningsplan ikke bli utlyst på nytt. Slik kan altså humaniora fungere i globaliseringens og migrasjonens tidsalder. Dersom dette skjer, vil den ene ansatte som blir igjen, ikke kunne møte etterspørselen etter faglige tilbud. 

Per i dag er situasjonen uløst, og norsk som andrespråk risikerer å måtte trekke seg fra samarbeid med eksterne aktører. Å gå videre med konkrete samarbeidsprosjekter med eksterne aktører når man ikke har trygghet for minimumsbemanning, er ikke forsvarlig. Slik sett kan situasjonen få konsekvenser allerede før fagmiljøet blir nedbemannet.

Her og nå er situasjonen i norsk som andrespråk en lakmustest på HF-fakultetets evne til å gjøre prioriteringer i takt med endringer i samfunnet. I dette tilfellet har humaniora kunnskaper, ferdigheter og skills som etterspørres i skrivende stund. 

Slik sett vil det være mer enn bare et tegn på krise om fakultetet gjennom nedbemanning avvikler et fagtilbud som opplever økende etterspørsel. Dersom dette blir utfallet, bekrefter fakultetet humanioras tendens til å opptre reaktivt. 

Men det finnes et alternativ. Dette vil være å gjøre faglige prioriteringer i lys av endrede forutsetninger. Slik vil man også utnytte relevant kompetanse i humaniora for å svare på samfunnets behov samtidig som man genererer inntekter.

Norsk som andrespråk tilbyr en kompetanse som er etterspurt. En løsning for å trygge en minimumsbemanning bør derfor være innen rekkevidde. Om det ikke finnes en løsning, og faget nedbemannes, handler det om et kulturproblem. I et slikt tilfelle blir humaniora ansvarlig for sin egen krise.

Powered by Labrador CMS