Når forsøk på inkludering fører til ekskludering

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I det siste har det vært mye diskusjon rundt rollen til det norske språket i norsk akademia. Mens noen mener at all forskning bør foregå og publiseres på engelsk, synes andre at norsk som fagspråk bør styrkes og bygges opp. Denne debatten er tett knyttet til spørsmålet om hvorvidt, hvor godt og hvor fort utenlandske ansatte ved norske universiteter og høgskoler bør måtte lære seg norsk. 

Regjeringens holdning til dette er tindrende klar: Regelverket har nylig blitt strammet inn, og fra 1. august 2025 skal også midlertidig ansatte i rekrutteringsstillinger lære seg noe norsk gjennom minst 15 ECTS-poeng. Om dette tiltaket virkelig kommer til å gagne norsk fagspråk, eller om det faktisk heller er (tenkt som) en portvokter som skal sørge for at ikke «for mange» utenlandske forskere kommer til Norge, er et annet spørsmål. 

Men debatten om utenlandske ansatte i universitets- og  høgskolesektoren som må lære seg norsk — og hermed selvfølgelig også øve seg på det — er i alle fall høyst aktuell.

Norskkrav

Forskere og stipendiater klager inn norskkravet til ESA

Jeg kom til Norge fra Sveits i 2014 for å tiltre en stilling som førsteamanuensis (senere professor) ved Universitetet i Oslo. Jeg hadde allerede begynt å lære litt norsk før jeg flyttet hit fordi jeg var svært motivert, og så tok jeg Bergenstesten ett år etter tiltredelsen min. 

Det at jeg fikk det til så fort skyldes imidlertid ikke bare min egen motivasjon, men først og fremst takket være mange fantastiske kolleger og kontornaboer som fra begynnelsen av tok seg bryet med å snakke norsk med meg, gjenta en setning dersom jeg ikke hadde forstått den, og rette på mine feil — måtte det være at jeg hadde sagt «på» der jeg burde ha sagt «i» eller at jeg hadde brukt uttrykket «takk for alt» i en helt upassende sammenheng. 

Bortsett fra de ulike tonelag i «bønner» og «bønder», som jeg fremdeles ikke hører forskjell på, har jeg fått til alt dette — takket være mine gode norske kolleger. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort uten dem.

Språk

Har ingen tro på frivillig norsk­opplæring for stipendiater. — Naivt

Men dessverre er ikke alle nordmenn like tålmodige og imøtekommende — og for mange av dem synes det å snakke engelsk med utlendinger å være normen. Utallige ganger har jeg opplevd merkbar skuffelse hos nordmenn over at de ikke kunne snakke engelsk med meg (selv om engelsk ikke er mitt morsmål). Utallige ganger har jeg fått e-poster på engelsk bare fordi jeg ikke heter «Ola Nordmann». Og én gang dristet en norsk student seg sågar til å skjelle meg ut i en anonym emneevaluering fordi han/hun mente seg berettiget til å kunne snakke engelsk med meg. 

Og jeg er ikke alene med slike opplevelser, lignende historier hører jeg stadig fra kolleger og venner med utenlandsk bakgrunn.

Nå foreslår to norsklærere fra Universitetet i Agder at man skulle dele ut «Snakk norsk med meg»-jakkemerker til utenlandske ansatte slik at nordmenn vet at deres utenlandske kolleger gjerne vil snakke norsk med dem. 

Jeg kan godt tenke meg at dette i enkelte tilfeller kan fungere — f.eks. i den kritiske overgangsfasen der noen som hittil har pleid å snakke engelsk med folk ønsker å slå over til norsk. Men samtidig mener jeg at et sånt tiltak heller ikke er uproblematisk, fordi det legger alt ansvar på dem som må lære seg norsk, mens det ikke tar hensyn til at de norske kollegene også har et ansvar for dette. 

For det å bli tiltalt på norsk bør egentlig være normen i Norge — og ikke noe man eksplisitt skal måtte be om, særlig ikke ved å feste en slik button på reversen.

Debatt ● Maria Bjerkreim Risdal og Andreas Veiersted

Snakk norsk med meg!

Det jeg imidlertid stusser mest på er påstanden om at nordmenn som bytter til engelsk når de snakker med noen som ikke opprinnelig er norskspråklig tilsynelatende alltid gjør det for å inkludere personen. Dette kan sikkert være en form for inkludering når man f.eks. snakker med noen som overhodet ikke (eller bare veldig gebrokkent) snakker norsk, men det kan etter min oppfatning fort bli ekskluderende når man gjør det med noen som faktisk kan språket ganske ordentlig. 

Og ja, dette er noe jeg med ti års erfaring kan bekrefte at det skjer ofte.

Som jeg ser det, har dette i bunn og grunn å gjøre med diskursmakt — det vil si med spørsmålet om hvem som bestemmer hvilket språk som snakkes i hvilken sammenheng. Ifølge den franske filosofen Michel Foucault (1926—1984) er makt ikke noe som utelukkende utøves synlig og «ovenfra», altså fra regjeringer eller andre mektige aktører, men noe som vi alle gjør på en subtil og nesten usynlig måte i hverdagen. 

Når en norsk kollega f.eks. ønsker meg «happy new year» i stedet for «godt nyttår», så er dette ikke bare et hyggelig ønske om et suksessrikt 2025, men det er underforstått (og kanskje ubevisst) også en måte å formidle til meg på at jeg etter all den tiden jeg har bodd og jobbet og forsøkt å integrere meg her i Norge fremdeles ikke virkelig er en av «dere», og kanskje aldri kommer til å bli det. Dermed gjør denne personen krav på tolkningssuverenitet over når en utlending har blitt «norsk nok» for å bli tiltalt på norsk.

Hvis dere kjære nordmenn virkelig vil være inkluderende, så kan det iverksettes ganske lett og enkelt. 

Debatt ● svenn-erik mamelund

Engelsk til besvær?

For det første: Snakk som hovedregel norsk med alle! Dersom noen ikke forstår dere, er det fort gjort å bytte til engelsk — mens ingen blir fornærmet av å bli tiltalt på norsk i første omgang. 

For det andre: Dersom dere mener at samtalen foregår for treigt fordi samtalepartneren ikke kan god nok norsk, spør om vedkommende ønsker å fortsette dialogen på engelsk (eller på et annet språk, for den saks skyld), men ikke bare bytt til engelsk automatisk.

Og hvis en da forteller om at han/hun nylig «har spist bønder til middag», så er det absolutt lov å smile litt av det.