Debatt: Petter Aasen
La oss holde oss til saken, Stølen
Rektor Stølen mener at jeg bør øke presisjonsnivået i diskusjonen om en «sort boks» i finansieringsmodellen. Men Svein Stølen blander sammen to ulike problemstillinger i sitt innlegg. La oss holde oss til saken.
Publisert
Oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Mitt utgangspunkt er at basisfinansieringen av universiteter og høgskoler er historisk betinget og ugjennomsiktig. Modellen er dermed i strid med god forvaltningspraksis. Den gir også ubegrunnede og urimelige fordeler til enkelte institusjoner, den er konkurransevridende og bidrar til uønsket sentralisering. Det er derfor behov for en helhetlig gjennomgang av finansieringssystemet.
Stølen ønsker ikke en helhetlig gjennomgang, og viser til at det «… er selvfølgelig flere store svakheter ved argumentasjonen, og Aasen bør øke presisjonsnivået betydelig» (Khrono 24. juni 2020) Han mener at jeg ikke har tatt høyde for at ulike studier har ulike kostnader, og at de betydelige forskjellene mellom institusjonenes finansieringsgrunnlag for egenfinansierte studenter, er et svakt argument fordi antall studenter er et resultat av institusjonenes egne prioriteringer.
For å understreke poenget presenterer Stølen en figur som viser antall tildelte studieplasser per faglig stilling. Utover dette poenget blir påstanden om svak argumentasjon hengende i luften. For i det følgende introduserer Stølen en annen debatt der jeg blir stråmann i hans argumentasjon for en mer mangfoldig universitets- og høgskolesektor.
Rektor ved Universitetet i Oslo mener at utviklingsavtalene mellom Kunnskapsdepartementet og den enkelte institusjon kan fremme en sterkere arbeidsdeling i norsk høyere utdanning. Her er vi helt enige. Til forskjell fra UiO, har det vært min posisjon helt siden dette virkemidlet ble introdusert. Intensjonen med utviklingsavtalene er å bidra til mangfold og diversitet på systemnivå, i tråd med strukturreformens ambisjoner.
I motsetning til Stølen mener jeg at dette virkemidlet kan styrkes ved å knytte finansiering til avtalene. Dette er en viktig debatt, men den aktualiserer først og fremst resultatdelen i finansieringsmodellen. Det har imidlertid aldri vært min bekymring at mangfold og arbeidsdeling vil innebære et A- og B-lag innenfor høyere utdanning, slik Stølen antyder. Stølens universitet er et utmerket universitet, men i de institusjonsbyggende prosesser som jeg har tatt del i, har vi hatt andre fremragende institusjoner som forbilder.
Modellen må være transparent. Eventuell forskjellsbehandling av institusjonene må være resultat av åpne politiske prioriteringer.
Petter Aasen, rektor ved Universitetet i Sørøst-Norge
La oss holde oss til saken. Debatten rundt «den sorte boksen» dreier seg om den vesentlige og ugjennomsiktige forskjellen i basisfinansiering mellom institusjonene. Den gir de gamle universitetene og de nye universitetene/høyskolene helt ulike utgangspunkt og finansielle muskler for å løse samfunnsoppdraget.
Presisjonsnivået i meningsutvekslingen: Finansieringssystemet har plassert studieplassene i ulike finansieringskategorier nettopp fordi ulike studier har ulike kostnader. Det er derfor tatt høyde for i min argumentasjon. Når det gjelder antall tildelte finansierte studieplasser per institusjon, er det vanskelig tilgjengelig informasjon. Jeg er usikker på hvor Stølen har hentet sin oversikt fra. Slike oversikter ble tatt ut av orienteringen om statsbudsjettet for universiteter og høgskoler (Blå bok) for 10 år siden. Jeg tok derfor utgangspunkt i basisfinansiering delt på antall egenfinansierte heltidsekvivalenter (tilgjengelige data i DBH), og mener at det i snitt gir en indikasjon på forskjellig basisfinansiering. Hvis jeg hadde hatt departementets oversikt over antall studieplasser per institusjon lett tilgjengelig, hadde det vært relevant å bytte ut antall studenter/heltidsekvivalenter med studieplasser. Det ville neppe endret underlaget for mitt standpunkt.
Budsjettvedtakene 2020 (Blå bok) presiserer at bevilgningen til den enkelte institusjon er en rammetildeling. Det innebærer at institusjonene skal se basismidler og resultatbaserte midler under ett. Rammebevilgningen gir institusjonene et strategisk handlingsrom til selv å prioritere aktiviteter og områder de vil satse på for å nå sektor- og virksomhetsmålene. Innenfor dette perspektivet kan det oppfattes som noe upresist å angi studieplasser som et eksternt gitt aktivitetskrav, slik som Stølen gjør.
I budsjettvedtakene kan vi også lese: «Størrelsen på basismidlene til den enkelte institusjon er avhengig av mange forhold. Basis er satt sammen av midler til faglig profil og bredde i fagtilbud, husleiemidler, midler til drift og vedlikehold av bygningsmasse, midler til særskilte og nasjonale oppgaver, øremerkede midler til rekrutteringsstillinger og studieplasser med mer» (mine understrekninger). Det må kunne hevdes at beskrivelsen ikke er presis, og det framkommer heller ikke størrelser eller andeler av basis knyttet til de «mange forholdene». Grunnet manglende transparens i sammensetning av basis til hver enkelt institusjon, kan man hevde det blir galt (eller upresist) uansett hva man velger å sette inn som nevner i en brøk (studieplasser eller studenter) for å sammenligne.
Figuren som Stølen viser til i sitt tilsvar, sammenstiller to størrelser: Studieplasser og UFF-stillinger (undervisnings-, forsknings- og formidlingsstilling - trolig årsverk). Han mener det blir riktigere fordi finansieringen da ikke kobles til interne prioriteringer, som antall studenter. Men Stølen burde vite at antall UFF-stillinger også er koblet til interne prioriteringer. Stillingshjemler i finansieringssystemet ble avskaffet for mange år siden. De er dessuten avhengig av grunnfinansieringen av den enkelte institusjon.
En vesentlig større basisfinansiering gir økte finansielle muskler til større fagmiljø og flere stillinger. Figuren sammenholder også to størrelser som ikke nødvendigvis korrelerer. Antall studieplasser er knyttet til en del av basisfinansieringen, og endrer seg ved tildeling fra KD. Antall UFF-stillinger finansieres av rammebevilgningen (basis + resultat), og endrer seg etter institusjonenes interne prioriteringer.
Hvem av de to rektorene som har det høyeste presisjonsnivået og de største svakhetene i sin argumentasjon, kan med andre ord diskuteres. Mitt utgangspunkt er imidlertid det lave presisjonsnivået i fastsettelsen av basisbevilgningen i de årlige budsjettvedtakene. Finansieringsmodellen i UH-sektoren inneholder en ugjennomsiktig historisk komponent som gir ubegrunnede og urimelige skjevheter i finansieringen av institusjonene. Den har dessuten en betydelig sentraliserende effekt.
Jeg er derfor glad for at det er bred politisk enighet om en helhetlig gjennomgang av finansieringssystemet. Modellen må være transparent. Eventuell forskjellsbehandling av institusjonene må være resultat av åpne politiske prioriteringer.
