Rektor til rektor: «Aasen bør øke presisjonsnivået betydelig»

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Petter Aasen tar i Khrono basisfinansieringen til alle universitetene, deler den på antall egenfinansierte studenter, og kommer til at det er vesentlige forskjeller i sektoren.

Debatt: Petter Aasen, Usn

Finansieringen fører til akademisk talentflukt fra distriktene

Det er selvfølgelig flere store svakheter ved argumentasjonen, og Aasen bør øke presisjonsnivået betydelig. Jeg vil først påpeke det åpenbare; at ulike studier har ulike kostnader. Det koster mer å utdanne en medisiner enn en statsviter, og det er da også reflektert i vår enkle og gjennomsiktige nasjonale finansieringsmodell.

Deretter er begrepet egenfinansierte studenter interessant, og kanskje nøkkelen til å komme videre. Figuren under viser antall studieplasser per egenfinansierte undervisnings- og forskerstilling for universitetene delt inn i tre grupper.

Det er her et betydelig poeng at vi sammenlikner studieplasser og ikke antall studenter. Studieplassene er et eksternt gitt aktivitetskrav og en del av finansieringssystemet, mens antall studenter er en funksjon av institusjonenes egne prioriteringer knyttet til opptak. Mange institusjoner i universitets- og høgskolesektoren har tatt opp et høyt antall studenter «på marginalen», ofte i forventning om økte studiepoenginntekter. Det virker urimelig å skulle koble finansiering til slike interne prioriteringer.

UiO har redusert studentmassen fra et maksimum på 35.000 i 1996 til i underkant av 28.000 studenter i 2019, og også justert hvor mange studenter vi har innen de forskjellige fagfeltene. Fra 2011 til 2018 har vi for eksempel redusert antall studenter ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet med 16 prosent, samtidig som vi faktisk har økt studiepoengproduksjonen. Kanskje må flere universiteter vurdere egne prioriteringer?

Jeg mener vi ikke bare må akseptere, men også applaudere, at ulike institusjoner i Norge er ulike. Deretter må vi arbeide for at alle får handlingsrom til å utvikle seg videre. Ensretting er ikke et mål, og ulike roller betyr ikke at vi lager A- og B- lag. Vi skal til sammen dekke de behovene samfunnet har nasjonalt og regionalt.

Løsningen er etter vår mening en tydeligere og mer bevisst bruk av utviklingsavtalene for å fremme en sterkere arbeidsdeling i norsk høyere utdanning – der både relevans og kvalitet kan prioriteres i et systemperspektiv.

Man blir målt og belønnet for de samme prestasjonene, påpeker min gode rektorkollega. Kanskje skal man ikke det i et system som dyrker institusjonelt mangfold? Det må være en del av den videre debatten.