Kvalitetskrise i høyere utdanning — hva er problemet?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

For å komme videre i debatten om kvalitetskrise i høyere utdanning, bør vi skille mellom to temaer: 

1) Læringsutfordringer på grunn av effektivitetskrav i høyere utdanning, og 2) Debatten om danning og utdanning i akademia. 

Jeg skriver kun med referanse til samfunnsvitenskapelige utdanninger og fokuserer på profesjonsutdanningene.

Debatt ● Jan Messel og Hilde Gunn Slottemo

Fellesskap og solidaritet er løsningen, Hagtvet

Når det gjelder første punkt: Dette handler om størrelse og dermed om økonomi. Høyere utdanning har blitt masseindustri, med denne industriens krav til effektivitet i alle ledd, samt formale kvalitetssikringskrav. 

Vi vet det så godt: Store enheter, liten synlighet, og lite gjensidig avhengighet gir optimale forutsetninger for anonymitet (også kalt ensomhet), «unnasluntring»/fusk, svak sosial kontroll — prosesser som fort også blir selvforsterkende. 

En engasjert student bør være koblet på fra dag en, ikke være en satellitt som kretser rundt i et rom fylt av bijobber, sosiale medier, fristende fritidstilbud eller … ensomhet. Tilkobling forutsetter å bli sett, å bli hørt, å bli tatt på alvor, få anerkjennelse, og bli stilt krav til. 

Debatt ● Bernt Hagtvet

Ikke arrogant og nedlatende i universitets­debatten, men trist og skuffet

Store enheter med forholdstall én til noen hundre er rett og slett en strukturell hindring for god læring og et disintensiv for engasjement. Boklig faktakunnskap bør vi kunne forvente at studentene, med litt veiledning, finner fram til sjøl. Men innen samfunnsvitenskapen og humaniora bør lærertid brukes til nærkontakt med studenter for diskusjon, utprøving av standpunkter, kritisk refleksjon. 

Dette kan og bør løses på ulike måter på de ulike utdanninger, men et system med fremmedgjort masseundervisning med flere hundre studenter samlet (eventuelt digital fjernundervisning) vil være det motsatte av den meget etterspurte «kvalitetssikringen» av høyere utdanning. God læring (utover faktakunnskaper) handler om menneskemøter, og slike møter krever tid. 

Som alltid: Kvalitet koster. Da jeg startet på Oppland distriktshøyskole i 1978 var vi tre lærere på 45 studenter. Vi var på fornavn med alle. Vi hadde seminargrupper som ga rom for både faglig og sosialt samvær. Vi hadde fokus på prosess mer enn produkt. Behovet for skriftlig skoleeksamen var dermed mindre, men muntlig eksamen — som samtale mer enn blind kunnskapstesting — var et «must». Vi la mer vekt på et selvstendig språk enn på akademisk (kopierte?) riktig formuleringer. Det var lov å ha en personlig stemme i det man skrev, men vi skilte klart mellom dokumentasjon og argumentasjon. 

Konklusjon: En trenger ikke være sosiolog for å kunne si noe om hvilke strukturelle forhold som øker sannsynligheten for at noen vil kutte hjørner. Meldingen går til våre utdanningsmyndigheter.

Debatt ● Guro Elisabeth Lind

Etterlyst: Politikere med sans for kvalitet

Når det gjelder andre punkt: Det er i og for seg utmerket at flere enn før får adgang til såkalt høyere utdanning. Problemet er at det i for stor grad har vært akademikere som har fått definisjonsmakt over hva som menes med høyere utdanning. 

Hadde noen plassert meg på et bilverksted som 18-åring og sagt at her skal du oppholde deg i 6—7 år, så hadde jeg nok endt opp som en dropout, urokråke, eller hvem vet hva. Men de siste tiåra har vi forventet at ungdommer som er vokst opp med flere verktøy enn bøker i hjemmet sitt skal innordne seg akademias forståelse av hva som er gyldig kunnskap. 

Uansett hva vi måtte mene om manglende kunnskapsnivå eller dannelse blant dagens studenter, så er det vår fordømte plikt, når vi først inviterer folk inn til høyere utdanning, å møte dem der de er. 

Debatt ● Casper Claudi Rasmussen og Stephen Sirris

Konstruktiv kvalitetsdebatt. Svar til Eide og Storstad

Jeg har sjøl gjennom mange år i akademia opplevd så mye fordummende og abstrakt språkbruk blant samfunnsvitere (få Dusteforbundet tilbake!) at jeg forstår godt den teorifiendtligheten som har oppstått blant mange studenter. Samfunnsvitere bør ideelt sett tilstrebe å være et speil for samfunnet, fortelle noe interessant (som er noe mer og annet enn noe nyttig) og forståelig tilbake fra vårt elfenbenstårn.

Det kan godt være at dagens studenter er for dårlig forberedt til flere år med høyere utdanning. Er ex.phil. svaret? 

Kanskje for de som ønsker en klassisk akademisk utdanning. Men for profesjonsutdanningene (og jeg avgrenser meg altså til de samfunnsfaglige utdanningene) er svaret mitt «nei»! Visst trengs det «dannelse», det trengs etikk, det trengs grunnleggende metodeferdigheter, det trengs vitenskapsfilosofi — kort sagt evne til kritisk refleksjon. Men innføring i slike emner må springe ut av en grunnleggende forståelse av hvorfor slike emner er viktige. 

Etter mange år med praksisbesøk har jeg (heldigvis) til gode å møte en praksislærer som har forklart sin praksis med henvisning til en teori. Det er den virtuose praktiske klokskap som kjennetegner den gode yrkesutøver — den som forstår at det å forholde seg til andre mennesker handler om genuine og unike menneskemøter. 

Det tar selvsagt tid å utvikle seg fra novise til kyndig utøver av et fag. Men utdanningens bidrag til å skape gode praktikere går ikke gjennom stive formale skrivekrav med vekt på teorier, oppsett, og et (ufordøyd) abstrakt akademisk språk. Jeg har møtt altfor mange studenter som har kommet til veiledning med setningen: «Jeg har tenkt å bruke forfatter x og teori y». Min reaksjon har vært: Hva lurer du på? Og så beskjeden: Teori skal være en hevstang for tanken, ikke en møllestein som drar deg ned i et dunkelt mørke. 

Debatt ● Kristin Melum Eide og Oddveig Storstad

Den store akademiske svekkelsen som har hjemsøkt vårt land

Det vi trenger er et utdanningssystem som har ressurser nok til å se studentene, til å snakke med dem, til å veilede dem, og på denne måten bidra til dannelse. Det handler om grunnleggende kunnskaper i skjønn forening med evne og mot til å reflektere selvstendig i unike situasjoner. 

Da må man vite at det er forskjell på subjekt-objekt vs. subjekt-subjekt relasjoner, at det er forskjell på dygds- og konsekvensetikk, at det er forskjell på faktisk og registrert kriminalitet, at det er forskjell på årsaker («because of») og grunner («in order to»), at det er forskjell på «how to do» og «what to do», og så videre. Igjen: Vi snakker om kritisk refleksjon, ikke som abstrakt logikk og metodelære, ikke som klassisk filosofiundervisning, ikke som generell antropologi-, sosiologi- eller historiekunnskap, og så videre, men som en konkret, anskueliggjort forståelse av hvorfor slik kunnskap er nyttig for ens framtidige yrke. 

Får vi til det så vil det være mindre grunn til bekymring for kvaliteten i høyere (profesjons)utdanning.

innlandet

Jubler for universitet i Innlandet