Debatt ● Guro Elisabeth Lind
Etterlyst: Politikere med sans for kvalitet
Det har skjedd en dreining i kunnskapspolitikken, mot nye mål og forventninger. Men hva skjer med kvaliteten på forskning og utdanning når politikerne aldri prioriterer noe ned?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
«Inntil nylig skulle forskningen være fremragende, verdensledende og internasjonalt orientert. Nå skal forskningen være tilgjengelig, tas raskt i bruk og sikre nasjonale hensyn. Har vi gitt opp ambisjonene, eller har de bare endret seg», spurte Nifu-forsker Espen Solberg i en kronikk i Khrono før sommeren. Solbergs kronikk er tema for et debattmøte i Arendal denne uken.
Solberg satte ord på en frustrasjon eller uro som mange av Forskerforbundets medlemmer har tatt opp med meg, i ulike varianter: Har distriktspolitikken blitt viktigere enn kunnskapspolitikken? Hva skjer med universitetenes kritiske samfunnsoppdrag hvis alt skal ha «relevans»? Forstår ikke politikerne at forskning tar tid? Forstår de ikke at forskningen må være internasjonal? Hvorfor snakker de ned høyere utdanning?
Har «akademisk» nærmest blitt et skjellsord? Har vi gått fra «best mulig» til «godt nok»?
Denne frustrasjonen har økt i tråd med flere politiske prioriteringer og signaler de siste årene. Fjerning av forskningsindikatoren. Innskrenkingen av institusjonenes autonomi for å hindre nedleggelse av studiesteder. Innføringen av norsk-krav for stipendiater.
Stortingsalliansen som vedtok at institusjonene skulle straffes økonomisk hvis studentene ikke fikk «relevant arbeid». Fjerning av forskning som kvalifikasjonskrav i dosentløpet, etter at profesjonsutdanningene ble stemplet som for akademiske. Flere institusjoner vurderer nå å skjære ned på de ansattes forskningstid, som følge av en tøff økonomisk situasjon etter flere budsjetter med nullvekst eller kutt.
Når ikke politikerne evner å prioritere, blir det de vitenskapelig ansatte som får jobben.
Guro Elisabeth Lind
Forventningene til forskere og undervisere forskyves i tråd med slike endrede politiske signaler.
Mot økt vekt på relevans, nasjonale hensyn og regionale behov, og mot kortere og mer fleksible utdanningstilbud tilpasset arbeidslivets ønsker. I tråd med at «ambisjonene har endret seg», som Solberg beskriver det, settes forskere og undervisere i en umulig skvis. For når politikerne kommer med stadig nye mål og forventninger, skjer det uten at de gamle forsvinner.
Mitt korte svar på Espen Solbergs overordnede spørsmål, er at det har skjedd en dreining i kunnskapspolitikken, og at den skjer parallelt med trangere økonomiske rammer innen høyere utdanning. Nå er universitetene og høyskolene i en situasjon der budsjettene krymper samtidig som kravlisten vokser. Og når ikke politikerne evner å prioritere, blir det de vitenskapelig ansatte som får jobben. Ansatte som allerede jobber 46 timer i uken i gjennomsnitt.
Bare 1 av 3 unge forskere, og bare 1 av 5 postdoktorer, vil i dag anbefale andre unge en forskerkarriere. 1 av 3 fast vitenskapelig ansatte søker seg bort, eller vurderer å slutte i akademia. Det er særlig usikkerheten om framtidig finansiering og jobb og arbeidspress som gjør at mange ikke vil fortsette.
Svaret på denne situasjonen må være ett av to: Helst burde vi investere mer i forskning og høyere utdanning, så det blir mulig for institusjonene å ivareta hele sitt samfunnsoppdrag og håndtere nye oppgaver. Dette er det all grunn til. Norge investerer fortsatt minst i forskning i Norden, både målt som andel av BNP og som FoU-investering per innbygger.
Men hvis det — som flere forskningsministre har varslet — går mot enda tøffere tider i universitets- og høyskolesektoren, forventer vi ærlige politikere. Hvis våre medlemmer skal bruke mer tid på fleksible utdanningstilbud rettet mot å løse arbeidslivets kortsiktige behov, og mer nytteorientert forskning som kan tas raskt i bruk, er prisen lavere kvalitet på andre, kritiske samfunnsoppgaver.
Men er det politikere der ute som vil ha mindre fremragende utdanning og mindre satsing på den langsiktige forskningen som flytter forskningsfronten? Er det noen politikere der ute som faktisk vil ha forskning og utdanning som ikke er best mulig, bare god nok?
