Kulturminnepolitikk i utakt med internasjonal forskning

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I den nye stortingsmeldingen om kulturminnepolitikk knyttes forvaltningen av den materielle kulturarven vår enda tettere opp mot klima- og miljøfeltet. Men den nye begrepsbruken innebærer også at helhetsforståelsen av kulturminner og kulturarv svekkes, og at de sidene av kulturarven som handler om kulturell selvforståelse blir mindre viktig. Slik stiller Norge seg på sidelinjen av internasjonale forskningstrender innen kulturminnefeltet.

les også:

Rapporten om særfinansiering av utsette humaniorafag er ikkje god nok

I meldingen «Nye mål i kulturmiljøpolitikken - Engasjement, bærekraft og mangfold» (Meld. St. 16, 2019-2020) innføres begrepet «kulturmiljø» som samlebetegnelse. Begrepet dekker «kulturminner, kulturmiljøer og landskap» og brukes når feltet omtales som helhet. I tillegg innføres begrepene «kulturmiljøforvaltning» og «kulturmiljøpolitikk». De tidligere begrepene «kulturarv» og «kulturminne» er nå underkategorier av «kulturmiljø».

Begrepsendringen begrunnes med at regjeringen ønsker å knytte kulturminnefeltet tettere til klima- og miljøforvaltningen, samt at kulturmiljøpolitikken skal bidra til å oppnå flere av FNs bærekraftsmål. Helt siden Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972, har kulturminneforvaltningen og naturforvaltningen delt departement. Med den endrede begrepsbruken, styrkes koblingen ytterligere. Er dette bare praktisk motivert retorikk, eller innebærer det en reell dreining som kan være problematisk?

En stadig større del av norske forskningsmidler blir utlyst gjennom EU, hvor Norges forskningsråd bidrar økonomisk. Interessen for kulturarvsforskning er økende, og sjelden har kulturminnefaglige problemstillinger vært mer aktuelle enn nå. I den internasjonale forskningsverdenen snakker en om kulturarv som «heritage». Her er klima- og miljøargumentet bare én av flere tematikker det forskes på. Kulturminner handler også om identitet, migrasjon og overlevering av immaterielle kulturelle verdier – det være seg språk, ritualer, litteratur, musikk eller andre kulturelle uttrykksformer som binder sosiale grupper sammen.

• Les også: Fem vil bli direktør ved Kulturhistorisk museum

Kulturmiljøpolitikk og kulturminnepolitikk er ikke det samme. Hvis det hadde vært det, hadde det ikke vært noe poeng i å bruke ulike begreper. Den nye stortingsmeldingen anerkjenner dette – men det er en litt implisitt anerkjennelse. Ønsket om å tydeliggjøre kulturminnenes kobling til klima- og miljøpolitiske formål, som miljøressurser, trumfer de kulturelle aspektene ved kulturminnene. Dette bidrar til at den norske kulturminneforvaltningen avviker fra den internasjonale forskningsfrontens definisjon av kulturarv og kulturminner. Dette er problematisk, for det er bare med en grunnleggende forståelse av de kulturelle sidene ved kulturminnene, de som har med selvforståelse og individuelle og kollektive minner å gjøre, at kulturminnepolitikk og kulturminneforvaltning kan utformes.

Om vi tenker på landskap, natur, fjell og fjorder, kan man kanskje tro at disse er naturgitte størrelser. Det er de også, men landskap er også kulturlandskap – formet av mennesker og deres kulturelle praksiser. Disse landskapene blir ladet med individuelle og kollektive minner.

Slike minner kan være fysisk manifestert, i form av bygninger, veier, varder, gjerder, dyrkningsspor eller arkeologiske minner, men de kan også være immaterielle, i form av stedsnavn, traderte historier, eller praksiser knyttet til landskapet. Reindriftens kulturlandskap kan for eksempel vanskelig forstås uten å trekke inn den immaterielle kulturarven, siden de materielle sporene denne praksisen har etterlatt seg, er færre og mindre iøynefallende.

Det er gode argumenter for å koble den materielle og den immaterielle kulturarven tettere sammen. Dette gjelder ikke bare for reindriftens kulturlandskap, eller kulturlandskap generelt, men også for bygningsarven. For det første er det en intim forbindelse mellom en historisk bygning og den immaterielle håndverkstradisjonen som kreves for å vedlikeholde den. For det andre tilskrives fysiske kulturminner mening fordi de er knyttet til individuelle eller kollektive historier eller minner. Ville Edvard Munchs hus i Åsgårdstrand være et kulturminne uten Munch og vårt forhold til han?

Det har store miljømessige fordeler å prioritere gjenbruk av eldre bygg fremfor å bygge nytt, og slik sett kan en si at bygningsvern er miljøpolitiske tiltak. Men bygningsvern er mer enn det. Før det i Oslo ble vedtatt å legge det nye Nasjonalmuseet til Vestbane-tomten, bak Nobels fredssenter, ble det foreslått å rive den tidligere stasjonsbygningen slik at det nye museet fikk mer plass.

Motargumentene var blant annet at bygningen ikke primært var vernet på grunn av sin unike arkitektur, men fordi den representerer en særegen del av nasjonens samferdselshistorie – nemlig en periode da Oslo ikke hadde en sammenhengende toglinje gjennom byen. Byggets positive bidrag til miljøregnskapet var ikke det eneste argumentet som gjorde at den gule bygningen fortsatt står på Vestbane-tomten. Bygget forteller også en historie om fortiden, og er med på å bevare et kulturelt minne av en tid hvor opplevelsen av togreiser – og stasjonsbygninger – var noe annet enn i dag.

Kanskje er det den immaterielle kulturarven som i siste instans er den viktigste. Det er den som avgjør tilhørighet og identitet og vårt engasjerte forhold til de fysiske kulturminnene. Tenk bare på det følelsesladete engasjementet relatert til de nye regionnavnene! Det er ikke det samme for folk om de bor i Buskerud eller Viken. Og det har ikke bare med regionens utstrekning å gjøre. Å gi regioner nye navn er en praksis som griper inn i folks kulturelle selvforståelse, siden navngiving sier noe om hvem vi er, har vært og hvem vi ønsker å være. Tilsvarende er det kulturell selvforståelse det nå forhandles om i statuedebatten. Det er noe dypt menneskelig ved slike prosesser – noe kulturelt – som kulturmiljøpolitikken også må favne.

I meldingen vises det også til de såkalte tre «bærekraftdimensjonene» – sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft. Men de siste tjuefem års forskning på kulturell bærekraft nevnes ikke, bortsett fra at regjeringen skriver at kulturell bærekraft er en underkategori av sosial bærekraft. I dyreriket finnes sosiale hierarkier, mens kultur – evne til kritisk refleksjon – er en egenskap som primært tilskrives mennesker. Det er dette som gjør oss til kulturelle individer. Det er derfor et paradoks at regjeringen ikke også behandler kultur annet enn som en underkategori av sosial bærekraft.

I den internasjonale forskningen på kulturell bærekraft, argumenteres det ofte at kultur kan innta (minst) tre roller: Kultur som noe som kan vurderes i sin egen rett – distinkt fra andre hensyn, det være seg økonomiske, sosiale eller andre. For eksempel kan vi studere 1700-tallstapeter uten å ha andre interesser enn å erverve kunnskap om tidligere tiders kunst- og håndverkspraksiser. Kultur kan også brukes til å skape holdnings- og atferdsendring, for eksempel ved å formidle innsikter som bidrar til mer miljøvennlig atferd, for eksempel ved å synliggjøre miljøgevinsten av å sette i stand gamle hus. Til sist fungerer også kultur – i antropologisk forstand – som fundament for all menneskelig virksomhet. Her vurderes ikke kultur isolert (i analytisk forstand), eller som noe som skal generere positive utfall i andre sfærer enn sin egen, men som noe som gjennomsyrer alle former for beslutninger – det være seg politiske, økonomiske eller andre.

I den nye stortingsmeldingen er det primært den andre betydningen som legges til grunn: kultur som noe som skal bidra til å løse klima- og miljøutfordringer – forstått som at kultur skal skape positive utfall i sfærer som ikke først og fremst regnes som kulturelle (snevert forstått). Dette er positivt, men kulturminner handler også om den tredje betydningen av kultur; om erindring – om liv og erkjennelse – og den immaterielle arven mennesker overfører til nye generasjoner. Klima- og miljøpolitikk er bare en del av dette.

Vi har argumentert for at politikkfeltet nå beveger seg bort fra menneskers minnebaserte forhold til kulturminner. Dette er en uheldig dreining. Om ikke de kulturelle aspektene ved kulturminnene blir tematisert, utforsket og forstått, kan en ikke ta politisk stilling i den pågående statuedebatten, til debatten om Regjeringskvartalet eller til tidligere og kommende fredningssaker. For at kulturminneforvaltning skal oppleves relevant, må en også anerkjenne at kulturminner handler om kultur, identitet og følelser – kort og godt, levd liv og erfaring. Bærekraftig kulturminneforvaltning handler ikke bare om miljø, men i høyeste grad også om kultur.