Debatt ● Maja Henriette Jensvoll
Krav om forskerkompetanse tar profesjonsutdanningene på alvor
Nei, å ta tilbake kravet om forskning for førstelektoren og dosenten er verken et blindspor eller en «professor light».
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Forskjellen på dosenter og professorer (slik det var FØR forskriftsendringen 1. august 2024) handlet om profesjonsforankring, og ikke om nivå på forskning. Opprykk til dosent ble vurdert å være på samme nivå som for professor. Opprykk til førstelektor krevde forskning tilsvarende doktorgrad.
Altså var disse to akademiske karrierestigene på samme faglige nivå. Disse vitenskapelige stillingene var alle forskere, men vi finner de fleste dosenter og førstelektorer i profesjonsutdanningene.
Kravet til profesjonsforankring er også grunnen til at det er så mange færre dosenter enn det er professorer i Norge. Det betyr på ingen måte at dosentstigen er mindre relevant. Det er også slik at profesjonsutdanninger som lærerutdanningen og sykepleierutdanningen rekrutterer i begge stigene, noe som oppfattes som en styrke for utdanningene.
Den nye dosentstigen som regjeringen, innførte, fjernet kravene til forskning for både førstelektorer og dosenter. Dette var gjort som et virkemiddel for å rekruttere undervisere til profesjonsutdanningene som ikke skulle behøve å drive med forskning.
Andre har skrevet vakkert om hvor viktig utviklingsarbeid er og at dette må verdsettes, og om at mye utviklingsarbeid også er forskning og tar i bruk forskningsmetoder. Det er sikkert riktig – men saken er at utviklingsarbeid ikke blir forskning før det er fagfellevurdert og publisert.
Det betyr at det man forsker på, undersøker eller prøver ut skal benytte anerkjente metoder, teori og settes opp mot tidligere forskning, og i tillegg til vurderes av andre i forskerfellesskapet, før det kan kalles forskning. Å skrive forskningsartikler er akademisk håndverk. Og for å gjøre akademisk karriere må dette håndverket gjøres godt.
Å ansette nye førstelektorer og dosenter etter de nye kriteriene, basert på deres erfaringer fra praksis og arbeid med utviklingsarbeid i feltet kan være en interessant tanke. Regjeringen argumenterte med at det ville gjøre utdanningene mer praksisnære.
Er det vi da tilbyr fortsatt en mastergrad, - eller er det blitt en «mastergrad light»?
Men – hvor lenge vil slik «fersk praksiskompetanse» være fersk? Tenker man at disse må byttes ut hvert femte år for å få inn ny fersk kompetanse fra praksisfeltet? Eller er dette bare en billig måte å få inn lærere i profesjonsutdanningene som universitetene ikke behøver å tildele forskningstid? Som skal undervise og ikke forske – for det ville være billigere for arbeidsgiverne?
I tillegg vil den nye ordningen senke kravene til kompetanse for profesjonsutdannere, og samtidig senke kvaliteten på utdanningene. Dersom dosentstigen av 1.8.2024 blir stående, vil profesjonsutdanningene i framtiden i hovedsak bemannes av disse nye førstelektorene og dosentene, som selv ikke har høyere utdanning enn mastergrad.
Er det vi da tilbyr fortsatt en mastergrad, - eller er det blitt en «mastergrad light»?
Hvorfor er det så viktig at de som underviser i høyere utdanning, også i profesjonsutdanningene, har forskerkompetanse? Til nå har det vært slik at profesjonsutdanningene er forskningsbaserte. Det betyr at vi bygger utdanningene på forskning og et vitenskapelig kunnskapsgrunnlag. En forskningsbasert utdanning skal stimulere studentene til å lese, diskutere, forstå og stille spørsmål ved den forskningen som til enhver tid presenteres. Stille spørsmål både ved utvalg, metode, validitet og reliabilitet, og sammenligne forskning som har motstridende resultater.
Dersom masterstudenter skal utvikle disse evnene, må de få nærme seg forskning sammen med lærere i profesjonsutdanningene som behersker forskningens arbeidsmåter og kjenner forskningsfronten på sitt felt.
Den nye dosentstigens manglende krav til forskerkompetanse kaster vrak på forskningsbaserte profesjonsutdanninger. Den er en dramatisk avakademisering av profesjonsutdanningene, og kan på sikt svekke kvaliteten i utdanningene.
Vi i Utdanningsforbundet er svært glade for initiativet fra Høyre og SV om å ta tilbake kravet om forskerkompetanse hos førstelektor tilsvarende førsteamanuensis og dosent tilsvarende professor. Det er å ta profesjonsutdanningene på alvor, og vi håper de andre partiene på Stortinget også gjør det!
