Debatt ● Trond Blindheim

Dosentlapskaus fra SV og Høyre

Forslaget fra Høyre og SV om å gjeninnføre forskningskrav på doktorgradsnivå for førstelektorer og dosenter forveksler to fundamentalt forskjellige akademiske spor. Det er kortsiktig og dårlig gjennomtenkt.

Hvis de virkelig ønsket å rydde opp i systemet, burde de foreslått en tydeligere avgrensning mellom professorstigen og dosentstigen, skriver forfatteren. — Eller enda mer radikalt: en sammenslåing av dosent- og professorløpet med separate spesialiseringsretninger.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det pågår en viktig debatt om hvilken retning dosentstigen og profesjons­utdanningene skal ta. Forslaget fra Høyre og SV (se Khrono 11. februar) om å gjeninnføre forskningskrav på doktorgradsnivå for førstelektorer og dosenter er ikke bare kortsiktig og dårlig gjennomtenkt, det forveksler også to fundamentalt forskjellige akademiske spor og svekker verdien av praktisk og yrkesnært utviklingsarbeid.

SV og Høyre ser ut til å overse at forskning og eksperimentelt utviklingsarbeid er to ulike akademiske aktiviteter. Dette er presist definert i OECDs Frascati-manual, hvor forskning innebærer å utvikle ny teoretisk kunnskap, mens utviklingsarbeid handler om utprøving, anvendelse og forbedring av eksisterende kunnskap i praksis. 

Å sidestille disse, slik forslaget legger opp til, skaper en uryddig situasjon der dosent- og professorløpene blir for like, og mister sin hensikt.

Det er et akademisk blindspor å gjøre dosenter til «professorer light». Hele poenget med dosentstigen har vært å tilby en akademisk karrierevei for dem med tung yrkeserfaring kombinert med anstendig utdanning og pedagogisk ekspertise. Dette er vesentlig innen profesjonsutdanningene hvor behovet for praksisnær kunnskap er kritisk viktig. 

Det er et akademisk blindspor å gjøre dosenter til «professorer light».

Trond Blindheim

Når SV og Høyre argumenterer for at forskning må likestilles med utviklingsarbeid i dosentløpet, undergraver det verdien som ligger i yrkesnær kompetanse.

Det er verdt å merke seg at professorstigen har over 5000 personer, mens dosentstigen har rundt 200. Etter 25 år er det et tydelig tegn på at dagens ordning ikke fungerer etter intensjonen. 

Å gjøre dosentstigen mer lik professorstigen vil ikke løse utfordringene, det vil snarere føre til at enda færre velger denne veien.

Vi står midt i en tid hvor kunstig intelligens (KI) gjør det lettere enn noensinne å produsere forskningsartikler, ofte med marginal verdi som ikke siteres i internasjonal faglitteratur og heller ikke når praksisfeltet. Høyere utdanning har allerede et overproduksjonsproblem når det gjelder forskningsmessige uvesentligheter, og et underskudd på utviklingsarbeid som kan styrke profesjonsutdanningene og sikre at studentene får kunnskap som faktisk kan anvendes i arbeidslivet. 

Dosentstigen kunne vært et godt verktøy for å styrke dette, men kun dersom kravene til utviklingsarbeid og bransjeerfaring innenfor det man underviser i blir mer meritterende og skarpere definert. Det burde heller vært et krav om dokumenterte og innovative utviklingsprosjekter og bransjeerfaring snarere enn forskningskrav som i praksis vil gjøre dosentene til «professorer light».

SV og Høyres forslag er en lapskaus av dårlige tolkninger og vitner om en grunnleggende misforståelse av hva dosentstigen skal være. 

Hvis de virkelig ønsket å rydde opp i systemet, burde de foreslått en tydeligere avgrensning mellom professorstigen og dosentstigen, eller enda mer radikalt: en sammenslåing av dosent- og professorløpet med separate spesialiseringsretninger. 

Dessverre forsøker de i stedet å presse en firkantet kloss ned i et rundt hull hvor resultatet blir færre dosenter, mindre praksisnær kompetanse i utdanningene og en fortsatt oppblåst akademisk produksjon av forskning som ikke nødvendigvis gjør studentene bedre rustet for arbeidslivet.

Powered by Labrador CMS