Debatt ● bernt hagtvet
Kjerkolifiseringen av norske universiteter må stanses
Debatten om universitetssektorens nedgang - der få universitetsfolk deltar - tyder på at landet har fostret professorer som trenger en oppstrammer til forsvar for institusjoner som nå er under sterkt press.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Takk til Eva Grinde for hennes kommentar i Dagens Næringsliv 20.juni om krisen i
universitetssektoren («Nostalgisk selvplagiat»).
I hovedsak gir hun et dekkende referat av de hovedproblemstillinger som kom opp i statsråd Oddmund Hoels konferanse om tilstanden i norsk høyere utdanning og forskning. Der opplevde jeg noe viktig: Både studentrepresentantene og utsendingene fra regionaluniversitetene sa seg langt på vei enige i min diagnose av situasjonen.
Det er åpenbare tendenser i den offentlige debatten om dette emnet nå. Alvoret i oppløsningstendensene begynne å sive inn: Karakterinflasjonen, oppflisingen av fagene i uoversiktlige masteremner, nedkuttingen av ex phil, et publiseringspress som for lengst har overtrådt grensene til parodien, med stadige tilbakekallinger av fuskeartikler; elimineringen av muntlig eksamen, hjemmeeksamener som inviterer til teksttyveri og lettvintheter; plagiatplagen (de to statsrådenes kalamiteter er bare toppen av isberget); inflasjon av doktorgrader uten graduate school-forberedelser, nye «universiteter» som andpustent forsøker å holde tynne studieprogrammer i live; oppløsningen av skikkelige universitetseksamener som kan teste ut hva folk har fått ut av studiene; språklig forfall («kjerkolifisering»); dårlige engelskkunnskaper; allment for lavt nivå, for mye likegyldighet og for slapp intellektuell temperatur.
Kort sagt: i dag får studentene stener for brød og nasjonen for lite ut av begavelsesressursene i generasjonene.
Bernt Hagtvedt
At statsråd Hoel nå åpner slusene for at alt og alle kan kalle seg «universiteter», er for meg orwelliansk nytale på linje med abrakadabra-begrepet «kvalitetsreformen». Hva er poenget med en slik begrepstømming, spør jeg?
Når får vi f.eks. vite hva disse søknadsprosessene har kostet av tid, energi, byråkrati og personalressurser gjennom årene? Tenk hva disse pengene kunne vært brukt til av student- og personalstipendier, bokinnkjøp og invitasjoner til glimrende utenlandske forskere? Jeg grøsser ved tanken på sløsingen.
Kort sagt: i dag får studentene stener for brød og nasjonen for lite ut av begavelsesressursene i generasjonene. Vi får kandidater som ikke har støtt på intellektuell kvalitet og derfor mangler motforestillingsevne. Vi risikerer nå å masseprodusere en generasjon av pseudoakademikere.
Mer konkret: Her er to konkrete punkter i min innledning jeg gjerne framhever:
1. 20 år etter Gjennnomstrømmingsreformen og innpå 40 år etter Hernes-utvalget (der jeg satt), må Hoel nedsette en bredt sammensatt kommisjon til vurdering av hele denne sektorens problemer og fremtid.
2. At professorene (nå en tittel som henger lavt) har vist seg ytterst systemlojale, overrasker ikke meg. Altfor få av dem tenker på universitetene som helhet, ut over sine enkelte fagbokser. Vi har tatt en utredning om akademisk ytringsfrihet. Den skulle vært aldeles unødvendig, for ingen har en så dyp ytringsfrihet som universitetslærere. Er problemet at så få av dem har Zivilcourage? Og at universitetsfolk derfor har latt seg gli med år etter år av gjennomstrømming uten nevneverdige protester?
I alle fall tyder debatten i vår om universitetssektorens nedgang - der få universitetsfolk deltar - på at landet har fostret professorer som trenger en oppstrammer til forsvar for institusjoner som nå er under sterkt press
