Debatt ● Gunnar Furseth Klinge
Emeritusens innholdsløse retorikk
Tidvis har debatten om universitetsstatus vært god og konstruktiv, tidvis har den vært det motsatte. Det siste innspillet fra Bernt Hagtvet står for meg som et (foreløpig) lavmål, skriver Gunnar Furseth Klinge.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Emeritusen raser over at Distriktshøgskolen på Storhove skal bli universitet, står det å lese i Khrono. Emeritusen og hans stråmenn («det finnes folk») vet ikke om de skal le eller gråte av denne nyheten. For hva betyr det?
Det ville innebære at Oppland distriktshøgskole, som ikke har eksistert siden 1994, har fått akkreditering som universitet! Og da er det beviselig noe alvorlig galt i kongeriket Norge, for dette ville jo for alvor vært å tømme universitetsbetegnelsen for meningsinnhold her til lands. Gitt at det faktisk var tilfellet.
Med all forståelse for emeritusens bruk av ironi og sarkasme, fremstår teksten som om avsender, som fungerte som universitetslektor ved Oppland distriktshøgskole fra 1978—80 under Hans Tangeruds radikale pedagogiske ledelse, har sovet i 44 år, bråvåknet og satt morgenkaffen i halsen, før han dumpet ned foran tastaturet og andpustent lot tastefingrene hamre ned frustrasjonen som raste i hans indre.
Fakta synes sekundært. Stringent argumentasjon likeså, for her gjaldt det tydeligvis å sparke nedover, og det så hardt emeritusens tankekraft og formuleringsevne tillot.
Emeritusen skriver: «Tradisjonelt har universitetsbetegnelsen vært forbeholdt institusjoner som gir doktorgrader i egne forskningsakademier (graduate schools) og som samtidig oppviser bredde i fag og metoder.»
Mon det. Universitet (av lat. Universitas) betyr 'fri sammenslutning av lærde'. Og nettopp dette var utgangspunktet da det som regnes som det første universitet i Europa så dagens lys i Bologna i 1088 (selv om medisinutdanningen i Salerno fra 900-tallet kan sies å ha vært tidligere ute).
I 600 år var det skolastiske vitensystemet fundamentet for europeiske universiteter. Hva innebar dette? Jo, at de kanoniserte tekstsamlingene innen teologi, juss, medisin og filosofi ble formidlet etter en og samme metode; som kommentarer over autoritative tekster, som en evig påminnelse om at alt som kan sies er sagt.
Teksten fremstår som om avsender (...) har sovet i 44 år, bråvåknet og satt morgenkaffen i halsen, før han dumpet ned foran tastaturet og andpustent lot tastefingrene hamre ned frustrasjonen som raste i hans indre.
Gunnar Furseth Klinge
Selv om de moderne naturvitenskapene vokste frem på 15- og 1600-tallet, foregikk naturvitenskapelige studier i all hovedsak utenfor universitetenes murer, i private selskaper og akademier. Og med Pavens velsignelse fikk universitetene fortsette å dosere over skolastikernes statiske vitenshierarki og geosentriske univers helt frem til 1700-tallet, men da var det til gjengjeld ugjenkallelig slutt.
De astronomiske observasjonene og matematiske beregningene etter Copernicus, Kepler og Galilei hadde, via Newtons synteser, til fulle diskreditert Ptolomeus klassiske kosmologi. Og mens jorda ble skjøvet ut i sin elliptiske periferi av gravitasjonskreftene, og krystallhimlene åpnet seg mot et endeløst univers, gikk den skolastiske universitetsformen i oppløsning.
Mot slutten av 1700-tallet resulterte dette i at mange (dog ikke alle) europeiske universiteter ble nedlagt eller stengt. I deres sted ble det opprettet statlige høyskoler og fagskoler, som skulle dekke samfunnets økende behov for teknisk, praktisk, juridisk, administrativ og pedagogisk viten og utdannelse. Men selv om det skolastiske vitenhierarkiet bukket under, overlevde selve universitetsformen. I denne prosessen spilte tyske universiteter en ledende rolle: Ved å ta avstand fra kirkens religiøse ortodoksi og ved å inkludere og videreutvikle nye vitensfelter, utviklet de seg fra å være rene undervisningsinstitusjoner til også å bli forskningsinstitusjoner i løpet av 1700-tallet.
Universitetet i Göttingen skilte seg ut som et av de mest innovative og nyskapende, og ble i sin tur et forbilde for Berlin-universitetet (siden Humboldt universitetet) grunnlagt på prinsippene om akademisk selvstyre, forsknings- og undervisningsfrihet og på prinsippet om enheten mellom forskning og undervisning — en institusjonell og organisatorisk nyvinning som ga universitetsformen nytt liv og innhold. Grunnleggelsen av Universitetet i Berlin markerer det moderne universitets fødsel, som fra 1850 ble modell for universitetsreformer i resten av Europa, inkludert Norge.
Poenget med dette risset av universitetshistorien er å vise at universitetet — både som institusjon og begrep — har endret innhold en rekke ganger, i motsetning til hva emeritusen skriver.
Årsaken til disse endringene, som Immanuel Kant påpeker i «Fakultetenes strid» (1798), er at universitetene, har hatt en dobbeltrolle: På den ene siden er de ‘uavhengige samfunn av lærde’ og på den andre siden er de statsinstitusjoner avhengig av økonomisk støtte. Uavhengigheten er derfor begrenset av statlig kontroll og direktiver som styrer forskning og utdanning etter samfunnsnyttige imperativer.
Tidvis har debatten vært god og konstruktiv, tidvis har den vært det motsatte. Det siste innspillet fra emeritusen står for meg som et (foreløpig) lavmål.
Gunnar Furseth Klinge
I 1919 oppsummerte Max Weber disse utviklingstendensene i foredraget «Vitenskap som levevei», der han nøkternt påpekte at industrialiseringen og kapitalismens ånd også hadde innhentet universitetene og vitenskapen: De stadig raskere sosiale og teknologiske endringene i samfunnet, skapte et voksende behov for teknisk- og naturvitenskapelig ekspertise.
Den økende spesialiseringen, rasjonalisering og byråkratisering av universitetets forskning og undervisning vokste frem som en følge av et sterkt nasjonalt behov for moderne utdanningsinstitusjoner, som kunne møte samfunnets krav om høyere utdanning på en rekke felter.
Frem til 1947 da UiB ble stiftet, hadde vi ett universitet i Norge, Universitetet i Oslo (NTH, stiftet 1910, ble først universitet i 1968). UiOs utvikling fra dannelsesuniversitet til vitenskapelig spesialisert forskningsuniversitet tidlig på 1900-tallet; fra eliteuniversitet til masseuniversitet, etter andre verdenskrig; og fra kollegialt selvstyre til selveiende, men økonomisk styrt og enhetlig ledet universitet, rundt årtusenskiftet, speiler denne tautrekking mellom universitetets autonomi og politisk styring.
Kvalitetsreformen (innført 2003/2004) og Strukturreformen (vedtatt 27.3.2015), er de to siste politisk styrte endringene, som har bidratt til å endre det norske utdanningslandskapet radikalt. Blant annet ved at vi har fått færre og større institusjoner, som følge av en akademisering av profesjonsutdanningen ved distriktshøgskolene, en rekke fusjoner og virksomhetsoverdragelser, og at mange av disse fusjonerte Høgskolene, etter søknad til Nokut, har oppnådd universitetstaus. Dette er det blitt skrevet og ment mye om de siste 20 årene. Tidvis har debatten vært god og konstruktiv, tidvis har den vært det motsatte. Det siste innspillet fra emeritusen står for meg som et (foreløpig) lavmål.
Ifølge emeritusen har «universitetsbetegnelsen [blitt] tømt for alt innhold her til lands». «Det som er skjedd er en ren begrepsinflasjon». «Har de hatt kvalitet som mål?» Emeritusen er ikke så sikker. Og han synser i vei, med nedsettende karakteristikker om «regionalsnobbisme», «tittelhysteriet» og «orwelliansk nytale» — uten en eneste gang å nedverdige seg til å påvise faktiske feil eller mangler i de vurderinger som ligger til grunn for komiteens positive vurdering av at Høgskolen i Innlandet kvalifiserer til å bli universitet.
Ei heller nedverdiger han seg til å påvise, på hvilken måte Nokuts nasjonale kriterier, som ligger til grunn for universitetsakkreditering, er forfeilede eller unnlater å måle det de skal måle (herunder kvalitet i undervisning, forskerutdanning og forskning). Det hele fremstår som slapt tenkt og svakt utført.
Eller sagt på en annen måte (ved å parafrasere et av emeritusens’ mange utbrudd): Hvis ex.phil. noen gang restaureres ved norske universiteter, skal vi ta opp emeritusens’ innlegg i Khrono som et klassisk eksempel på innholdsløs retorikk: Man pøser på med udokumenterte påstander og emosjonelt ladet synsing, i en nedsettende, ironiserende språkdrakt, i håp om at folk skal overse at man ikke har noe substansielt å si.
