Debatt gabriella bolstad

Kan utenlandske forskere bli en trussel mot vår sikkerhet?

Vi er helt avhengig av utenlandske forskere for å sikre kompetanse Norge trenger, men utgjør de en sikkerhetsrisiko?

En av hovedutfordringene er at norske utdanningsinstitusjoner mangler kvalifiserte kandidater, spesielt innen naturvitenskap og teknologi. Det gjør at samtlige av stillingene som utlyses besettes av personer med utenlandske pass, inkludert såkalte høyrisikoland som Russland, Kina og Iran, skriver Gabriella Bolstad.
En av hovedutfordringene er at norske utdanningsinstitusjoner mangler kvalifiserte kandidater, spesielt innen naturvitenskap og teknologi. Det gjør at samtlige av stillingene som utlyses besettes av personer med utenlandske pass, inkludert såkalte høyrisikoland som Russland, Kina og Iran, skriver Gabriella Bolstad.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I en nylig publisert lederartikkel i Aftenposten er dilemmaet knyttet til hva som er en fornuftig balansegang mellom inngripende sikkerhetstiltak og samtidig ivareta internasjonalt utdannings- og forskningssamarbeid, godt oppsummert.

Sikkerhetssituasjonen i Europa er endret, og Norge strammer skruene for styrke motstandsdyktighet mot virkemidler som har til hensikt å utnytte sårbarheter, skape uro og oppnå bestemte politiske eller strategiske mål.

Det er viktig at universitets- og høgskolesektoren, i en krevende tid, blir flinkere på å skille mellom sak og person, og forhindrer motvilje mot å ansette utenlandske kandidater.

Gabriela Bolstad, Vitenskapelig assistent ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt og deltaker på Civita-akademiet

Nye land vokser frem som kunnskapspolitiske stormakter og internasjonalt forskningssamarbeid er viktigere enn noen gang for å håndtere felles globale utfordringer. Både krigen i Ukraina og covid-19 har vist oss at teknologi og forskning har enorm betydning for et lands makt og anseelse.

Norge legger stor vekt på verdien av og behovet for internasjonalt utdannings- og forskningssamarbeid, da dette bidrar til å utvide Norges kontaktflate mot kunnskapsutviklingen og sikrer både kvalitet og fornyelse i forskningen. Regjeringens Panoramastrategi for forsknings- og høyere utdanningssamarbeid er et eksempel på dette.

I tillegg er Norge et attraktivt studieland for internasjonale studenter og forskere, med akademisk frihet og dialog som grunnpilarer, samt muligheter for gode finansieringsordninger og tilgang til avanserte laboratorier.

Norge er i dag vertskap for studenter, ph.d. stipendiater og gjesteforskere med bakgrunn fra et bredt spekter av ulike land. Mer enn to av fem doktorander har utenlandsk statsborgerskap og antallet russiske og kinesiske studenter utgjør to av de største gruppene.

I årets åpne trusselvurdering fra Etterretningstjenesten fremheves det at Norge er et attraktivt etterretningsmål på grunn av NATO-medlemskap, utstrakt samarbeid med USA, Arktis-politikk og sin posisjon i FNs sikkerhetsråd. Aftenpostens lederartikkel oppnevner forskningsmiljøene innen forsvar, helse, maritim teknologi, petroleumssektoren og romsektoren som spesielt utsatt for spionasje, innsideproblematikk og påvirkningsoperasjoner.

Økt årvåkenhet og kritisk refleksjon rundt internasjonalt forskningssamarbeid var også et av hovedpunktene på agendaen under årets Sikkerhetskonferanse og det er ingen tvil om at balansen mellom sikkerhet og samarbeid er krevende for utdannings- og forskningssektoren.

Forsterkende tiltak, som strengere regelverk og flere kontrollmekanismer kan gå på bekostning av akademisk frihet, forskningsetikk og samarbeid, ved å mistenkeliggjøre utenlandske forskeres vitenskapelige funn og holdninger som politisk motivert. Det er viktig å forhindre at forskere kjenner på ubehag ved å ytre seg, som i ytterste konsekvens kan føre til redusert internasjonalt forskningssamarbeid.

En av hovedutfordringene er at norske utdanningsinstitusjoner mangler kvalifiserte kandidater, spesielt innen naturvitenskap og teknologi. Det gjør at samtlige av stillingene som utlyses besettes av personer med utenlandske pass, inkludert såkalte høyrisikoland som Russland, Kina og Iran.

Muligheten for at statlige aktører gjennom både åpen og fordekt deltakelse i forskning kan opparbeide seg tilgang til sensitiv informasjon av nasjonal betydning er reell. I noen autoritære land er også borgere pålagt å rapportere aktivitet tilbake til myndighetene.

Et skrekkeksempel er hendelsen som fant sted ved NTNU i Trondheim hvor to iranske gjesteforskere ble siktet for å ha delt informasjon om forsvarsmateriell med iranske myndigheter. Dette er et brudd på eksportkontrollforskriften som handler om at det er forbudt å eksportere visse strategiske varer, tjenester og teknologi uten tillatelse. Slikt har skjedd tidligere, og det er trolig at det vil skje igjen.

Strengere tiltak for å imøtekomme disse bekymringene er allerede på dagsordenen. Nylig sendte Utenriksdepartementet et høringsforslag om endringer i eksportkontrollregelverket, med formål å styrke kontrollen av ulovlig kunnskapsoverføringer som kan tjene til å utvikle et lands militære evne.

Aftenpostens lederartikkel nevner uttalelsen til PST-sjef Hans Sverre Sjøvold om at det vil være hensiktsmessig å innføre en sikkerhetsklarering av forskere som skal jobbe med særlig sensitive forskningsområder. Det er viktig å påpeke at dette ikke vil la seg gjøre med statsborgere fra land Norge ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med, herunder Kina, Russland og Iran.

Norge er avhengig av utenlandsk kompetanse og det er derfor viktig at norsk utdannings- og forskningssektor sørger for at akademikere med utenlandsk opphav ikke blir stigmatisert eller mistenkeliggjort på bakgrunn av regimet i landet de kommer fra, men samtidig beskytter forskningen mot spionasje.

Det er viktig at universitets- og høgskolesektoren, i en krevende tid, blir flinkere på å skille mellom sak og person, og forhindrer motvilje mot å ansette utenlandske kandidater.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

Powered by Labrador CMS