Kan finansieringssystemet løse behovet for etter- og videreutdanning?

Forrige uke ble Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet enige om å be regjeringen innføre et nytt finansieringssystem for universitet og høgskoler som i større grad skal sørge for bedre arbeidslivsrelevans og større omfang av etter- og videreutdanning (EVU). Det er et legitimt ønske, og de tre partiene skal ha ros for viljen til å være konkrete. Men for NTNU og andre høyere utdanningsinstitusjoner er det ikke først og fremst et nytt finansieringssystem med flere tellekanter som vil løse de viktige spørsmålene når kursen for arbeidet med etter- og videreutdanning skal meisles ut.

I flere tiår har «alle» vært enig om å satse på etter- og videreutdanning. Vi snakker om å lære hele livet fordi flere må stå lengre i jobb, og endringer i arbeidslivet gjør at vi trenger faglig påfyll raskere, og i større grad enn før. EVU er en del av samfunnsoppdraget til universitets- og høgskolesektoren, men det er ikke et like tydelig oppdrag slik som det ordinære studietilbudet er.

I den pågående debatten kan en få inntrykk av sektoren gjør lite. Det er ikke tilfellet. Bare ved NTNU utgjør videreutdanning årlig drøyt 1500 studentårsverk, og mange nye tilbud er under utvikling og i oppstartsfasen. Samtidig er det et faktum at behovet er stort og udekt.

Etter- og videreutdanning er et sammensatt landskap. Det spenner fra studietilbud som dekkes av dagens finansieringssystem, videreutdanning i sykepleie er ett eksempel. Det er også enkeltemner med studiepoeng og grader med egenbetaling fra deltakerne. Skreddersydde etterutdanningskurs (uten studiepoeng) som betales av en oppdragsgiver er et annet, for eksempel en bedrift eller en offentlig virksomhet som ønsker internopplæring. Om tilbudet gir studiepoeng, skal det være forskningsbasert på lik linje med øvrig studietilbud i universitets- og høgskolesektoren.

Viktige spørsmål som må avklares er: Skal etter- og videreutdanning være gratis for deltakerne? Skal studiepoenggivende læring premieres, eller skal man legge til grunn at læring hele livet først og fremst er kurs uten studiepoeng? Det hele handler i stor grad om hvilke kompetansekrav vi ønsker at et fremtidig norsk arbeids- og næringsliv skal bygge på, og hvordan vi kan tilfredsstille behovet for livslang læring innenfor bredden av små og mellomstore virksomheter over det ganske land. Og hvem som skal betale for hva?

Gratisprinsippet er en grunnpilar i norsk høyere utdanning som vi hegner godt om. Det er hjemlet i en egen forskrift (Egenbetalingsforskriften). Denne forskriften åpner også for betaling for videreutdanning på gitte vilkår og utgjør sammen med statsstøtteregelverket en ramme for etter- og videreutdanningsvirksomheten. Det er med andre ord flere forhold enn finansieringssystemet for kunnskapssesektoren som skal til for å lykkes.

Et annet tema som engasjerer svært mange i den pågående debatten er spørsmålet om arbeidslivsrelevans i utdanning. Utdanning av gode kandidater til dagens og fremtidens arbeidsliv, nasjonalt og internasjonalt, er en viktig del av samfunnsoppdraget til høyere utdanningsinstitusjoner. Det er rimelig at det forventes et utdanningssystem som leverer på dette oppdraget.

Her gir NTNUs Kandidatundersøkelse for 2019 en god pekepinn på om vi lykkes. Svarene fra 7000 uteksaminerte kandidater fra NTNU omhandler blant annet arbeidslivskontakt i studietiden og overgangen til arbeidslivet, og de aller fleste kandidatene oppgir å ha fått seg en relevant jobb etter endt studie.

Vi ser at særlig humaniora-fagene har tatt grep i utdanningen for å sørge for tettere arbeidslivskontakt gjennom for eksempel humanister i praksis. De som tar dette emnet får relevant yrkeserfaring gjennom praksisopphold i arbeidslivet. Både studenter og arbeidsgivere gir svært positive tilbakemeldinger på dette. Studentene får bekreftet at kunnskapen deres er relevant, og arbeidsgivere blir oppmerksomme på hva humanister kan.

• Les også: «Vanskelig å opp­fatte myndig­hetenes interesse for arbeids­livs­relevans som urimelig»

Flere har understreket at det er vanskelig å både definere og å måle hva arbeidslivsrelevans er og ikke. En for instrumentell definisjon kan ikke legges til grunn. Det er forskjell på et disiplinfag som historie og et profesjonsfag som sykepleie. Derfor må en sykepleiestudent trenes mer på ulike praksiser enn en historiker som tar en utdanning som forbereder til mange slags yrker.

Fremtidens arbeidsliv vil ha behov for ulike kompetanser og medarbeidere som kan å jobbe på tvers av fag. Det er noen av grunnene til at vi på NTNU har satt i gang to store prosjekter om fremtidens studier (HUMSAM og Teknologistudier). Målet er å utvikle studietilbudet innen store og viktige studieområder ved vårt universitet. Diskusjoner om arbeidslivets og samfunnets behov står sentralt i disse prosjektene og vi utforsker dette i diskusjoner i fagmiljøene, på tvers av dem og i dialog med arbeidslivet.

Selv om alle kan bli bedre, mener vi ved NTNU at vi har en tett og nær kontakt med arbeidslivet. Det skjer daglig gjennom forskningssamarbeid, bistillinger, utdanningssamarbeid ved for eksempel praksisplasser, i råd og utvalg og på ulike dialogarenaer. Vi mener dette er bedre samarbeidsmodeller å bygge videre på for å ivareta arbeidslivsrelevans i studiene enn å kile inn nok en måleenhet i finansieringssystemet.