Debatt ● Gunn Helene Engelsrud
Intervjuet gir kunnskap om viktige sider ved lærerprofesjonen
Det er stort behov for økt kunnskap basert på materiale fra læreres og elevers erfaringer om «livet» i skolen. Å presentere forskningsintervjuet som belastende og rituell forskning, er oppsiktsvekkende.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I Khrono 27. mai siteres Knut Steinar Engelsen fra Høgskolen på Vestlandet på at «Det er en utbredt irritasjon i skolen og i barnehagesystemet at de ansatte blir utsatt for intervju etter intervju av lærerstudentene». Uttalelsen er basert på en nylig publisert artikkel der Engelsen og medforfattere har undersøkt masteroppgavene til det første kullet i den femårige GLU-utdanningen.
Han hevder videre at det skal være en «utbredt irritasjon» fra lærere i skolen at masterstudenter ønsker å intervjue dem, noe som i oppslaget får benevnelsen «rituell forskning. Det er intervju, intervju og intervju, og dokumentanalyse. Dette kan tyde på at metodeopplæring bør styrkes slik at fantasien blir større ved valg av metode».
Det er fortjenestefullt og viktig at Engelsen og medarbeidere har gjennomgått masteroppgaver og på bakgrunn av sine analyser spiller inn til debatt om hva metodeopplæringen bør bestå av og omhandle. Som mangeårig underviser med ansvar for metodeopplæring har jeg noen kommentarer til oppslaget.
Å gjennomføre gode kvalitative forskningsintervju er en vanskelig oppgave. Ikke minst kommer vanskelighetene til syne i analysen av intervjumaterialet. I metodeopplæringen legger vi dermed vekt på å introdusere studentene metodelitteraturen om kvalitative intervjuer.
At Engelsen velger å plassere intervju som en til kunnskap om lærerutdanninger som rituell forskning og som en belastning for de som blir intervjuet er oppsiktsvekkende.
Studentene utvikler forståelse både for indikasjonsområde av intervju i forskning, og praktiserer og øver på intervjusituasjoner med vekt på dialog, kommunikasjon og lytting. Vi åpner en dør på gløtt til det store universet av litteratur om kvalitative intervjuer fra eksempelvis mikrofenomenologiske til diskursbaserte forståelser av intervjuer. Vi fremstiller det å snakke med andre mennesker i kontekst av forskning, som er egnet måte å utvikle kunnskap på.
At Engelsen velger å plassere intervju som en til kunnskap om lærerutdanninger som rituell forskning og som en belastning for de som blir intervjuet er oppsiktsvekkende. I undervisningen med studentene legger vi vekt at det å intervjue og å bli intervjuet skal foregå ved i etisk kommunikasjon og med interesse for den andres erfaring, og ingen skal bli «utsatt» for et intervju. «Inter» i intervjuet betyr mellom.
Jeg vil hevde at det er stort behov for økt (og ikke mindre) kunnskap basert på materiale fra læreres og elevers erfaringer om «livet» i skolen, kunnskapsprosesser, forhandlinger/handlinger, språk, kropp, følelser, makt, kjønn, seksualiteter, etc. Med andre ord de performative så vel som de organisatoriske og institusjonelle sider ved livet i lærerprofesjonen, både i høyere utdanning og i skolen/barnehage. Intervjuet kombineres gjerne med tegninger, historier og andre måter kunnskap ytres på.
Engelsen og medarbeidere kan ha et poeng at det studentenes forforståelse av kvalitativ metode kan være preget av: «jeg kan alltids ta et intervju». Det er uheldig, men vil endre seg raskt i møtet med metodeundervisningen. Ved å starte med autoetnografi, refleksjon over forforståelse, teoriens betydning for persepsjoner og tolkninger får studentene en fagpersonlig ny innsikt i hva kvalitative forskningsintervjuer kan være.
Og ikke minst — det aller viktigste arbeider sammen med studentene er å stimulere deres nysgjerrighet til å utvikle gode problemstillinger. Jeg vil tro at alle som underviser i forskningsmetoder ikke vurderer metoder som «gode eller dårlige» i seg selv, men legger vekten på når, hvordan og til hvilke formål metodene brukes. Et fellestrekk ved undervisningen i forskningsmetode bør støtte arbeidet med kvalifiseringer til å gjennomføre, tenke metodologisk og — når det gjelder kvalitativt intervju — kunne skape et rikt materiale. Og videre å støtte studentene i å være til stede med hele seg, slik at de som intervjues har lyst til å snakke med akkurat deg.
Vi prøver å utdanne våre studenter til å ha respekt for og forstå omfanget av forskningslitteraturen om kvalitative intervjuer, begrunne valget, øve seg og gjennomføre intervjuer der det egner seg for å utvikle kunnskap i og om lærerutdanningen ulike arenaer.
