Debatt ● jørgen lund
Internasjonaliseringen røpes av sin tunge
Ved den akademiske majoritetens overgang til engelsk som språkstandard, undergraves en ambisiøs skriftkultur på morsmål, ifølge førstelektor Jørgen Lund.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
«Internasjonalt» eller «globalt» kontra «nasjonalt» eller «lokalt»: Mer eller mindre eksplisitt er en slik motsetning definerende i et flertall av dagens norske debatter om akademia.
Spørsmålet om avkolonialisering turneres mellom slike poler, og åpenbart også diskusjonen om morsmålsuniversitetenes skjebne i ikke-anglofone land. På høyt volum har noe av dette gjentatt seg de siste ukene angående følger av stigende andeler såkalt «internasjonale forskere» i Norge. Men når Arnt Ove Hopland og Aksel Mjøs i Khrono 9. oktober med akselererende polemikk forfekter engelsk språk som tidens akademiske internasjonale, bryter påfallende nok et annet begrep overflaten, og det som noe forfatterne mener «ikkje høyrer heime i denne debatten»: Anglifisering.
Men når noen vil oppkaste seg til verbal dommer som Hopland og Mjøs her gjør, får man en ekstra grunn til å spisse ører. Blir bjella hengt på katten her? Utvisningsforsøk eller forvrengning av begreper slår tilbake, og Hopland og Mjøs vet selvfølgelig godt selv det ikke dreier seg om at bestemte kolleger vil «verte korkje amerikanarar eller britar».
Så vidt jeg kan forstå: Grunnen til at den normative og moralsk ladete motstillingen mellom «nasjonal» og «internasjonal» langt fra duger som fortolkning av hva vi står oppi i tidens debatter om akademia, er derimot faktiske, svært omfattende og i virkeligheten dypt kontroversielle utviklinger både i og utenfor akademia.
Man får den tanken at noe av det viktigste nettopp i denne debatten og disse sakene er å få fatt på grunnene til at ikke bare Hopland og Mjøs, men en rekke mektige instanser i dagens forskningspolitiske hierarki, forsøker å underslå det som etter min vurdering snarere burde hete angloamerikanisering.
Svekkelsen av dagens norske språkvirkelighet generelt, udiskutabelt under intens US-amerikansk innflytelse, er bare er den mest åpenbare inngangen. Striden om akademisk språkbruk viser seg her å ha langt dypere implikasjoner enn den offisielle akademiske språkdebattens kalkulasjoner om hvilket språkutstyr som «når ut» best og mest.
Når begrepet angloamerikanisering nå altså offentlig viser seg for hardt å svelge for debattens ihuga internasjonalister, kan det også være et forhåpningsfullt øyeblikk. Her begynner det retoriske grunnutstyret for alvor å knirke hos de interessene som vil dekke over at den rent språklige siden av saken bare er et spesielt oppmerksomhets-intensivt moment i en nyliberalt informert forskningspolitikk, med en udiskutabelt angloamerikansk og scientistisk bakgrunn:
Tellekantsystemet, «fagfellevurdering» og «kvalitetsreformens» nye grads- og emnelogikk ble innført (eller påført?) i Norge som ren import fra vest under Reagans, Thatchers og New Labours glansdager, hele tiden gjennomsyret av den måletekniske vrangforestillingen at vitenskap er en «internasjonal» kommensurabel valuta.
De med minner fra den tiden dette ble satt i verk i norsk akademia, vil ikke kunne lyve bort at majoriteten av datidens akademiske kolleger med naturlig skepsis gikk og bekymret seg om hvordan en US-amerikansk universitetskultur og logikker hentet fra bestemte realfaglige sammenhenger her uten videre ble gjort til generell mal for alle.
Er det for drøyt å si at det som Hopland og Mjøs ikke vil se omtalt i debatten egentlig er intens daglig virkelighet med nærmest nykolonialistisk preg?
Jørgen Lund, førstelektor ved Universitetet i Bergen
Velkjent er også hvordan denne «internasjonaliseringen» i tillegg innebar systemisk innføring av nye formnormaler i de vitenskapelige artiklenes verden, og i akademias interne utvekslingskultur i form av slikt som papers, dessuten en stadig mer påtagelig avhending av prosedyre, form og innhold til et angloamerikansk dominert forleggeri.
Så vidt jeg kan se, er dette nå konkret avlesbart ikke bare på studentvirkelighetens pensumliste-nivå, men også i og med den selvfølgelige makten som trendbegreper fra US-amerikanske kulturstrider plutselig opptrer med i akademisk bevissthet på denne siden av Atlanteren. Er det for drøyt å si at det som Hopland og Mjøs ikke vil se omtalt i debatten egentlig er intens daglig virkelighet med nærmest nykolonialistisk preg?
Gjennom den akademiske majoritetens overgang til engelsk som språkstandard, må man kunne si at akademia per i dag - ikke bare i Norge men i en rekke andre land – partisiperer i undergraving av en ambisiøs skriftkultur på morsmål. Den uhyggelige utsikten til at befolkningenes myndighet, blant annet til å tenke og politisere seg, her havner under diskret sabotasje, er ikke bare noe rådende forskningspolitikk må lastes for, men også den medgjørlige delen av forskerstanden som på bestilling lar «internasjonaliserende» publiseringspoeng overkjøre andre, umistelige akademiske forpliktelser.
Hoplands og Mjøs' nonchalante jevnføring mellom språklig angolamerikanisering og fortidens latin faller uten videre i hop, på en rekke måter. Tendensen til akademisk medløperi i den undergravingen av morsmål som saboterer folks egen språklige intellektualitet i en rekke land, stammer egentlig slett ikke fra vitenskapens velkjente og selvfølgelige behov for å bruke lingua franca i en del sammenhenger.
Nærmest tvert i mot. Tellekantsystemets automatiske insentiv-maskineri for overgang til engelsk er et ærend for generisk omforming av det vitenskapelige til konvertibel «knowledge» for sammenligning og rangering, i bunn og grunn en tilrettelegging for helt bestemte ikke-vitenskapelige interesser som selv vil avgjøre hvor og på hvilken måte vitenskap skal «settes inn»og bringes til å «fungere».
Det som gir seg ut for å være pragmatisk og saklig regnskapsførsel over «kvalitet», burde nå av akademikerne selv snarere kunne identifiseres som bestemte politisk gjennomførte overstyringsstrategier over vitenskapen og akademia.
Likevel, det naive i å tro at den systemiske knesettingen av engelsk er å tilgodese våre intellektuelle bestrebelser med et slags nytt og mer praktisk latin, fremkommer først når følgende spørsmål stilles: Hvorfor skulle opplysningstidens erkjennelser om det demokratisk uakseptable i å bruke språk som kontrollmekanisme mellom befolkningens og vitenskapens virkelighet plutselig ikke lenger ha noen relevans?
Jeg vet ikke om disse omstendighetene i henhold til Hoplands, Mjøs' eller for eksempel en Curt Rice' «internasjonalisme» egentlig «høyrer heime i denne debatten». Men jeg er overbevist om at det skal til for at offentlig diskusjon om akademia skal være noe mer enn fikling med sjetonger som en bestemt politikk har «akkreditert»til oss.
