Debatt sile haus-reve

Innstegsstillingene må ikke skrotes

Kandidatene i innstegs­stillingene vet at det er kun prestasjoner på toppnivå som gir dem fast stilling, men systemet rundt dem famler fremdeles i blinde.

— Innstegsstillingene var ment å gi yngre forskere bedre vilkår, en plass ved bordet og tid til å kvalifisere seg, ikke ment å erstatte faste stillinger med midlertidige stillinger med dårligere vilkår, skriver Silje Haus-Reve som selv er ansatt 7-årig postdoktor i innstegsstilling.
— Innstegsstillingene var ment å gi yngre forskere bedre vilkår, en plass ved bordet og tid til å kvalifisere seg, ikke ment å erstatte faste stillinger med midlertidige stillinger med dårligere vilkår, skriver Silje Haus-Reve som selv er ansatt 7-årig postdoktor i innstegsstilling.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det er mye diskusjon om bruken av midlertidighet i akademia for tiden. Senest i et innlegg i Khrono fremmer artikkelforfatterne fra NMBU at de såkalte «innstegsstilingene» (tenure-track-stillingene) bør skrotes og at de som i dag er på slike vilkår må gis fast jobb nå.

Jeg er ansatt i en innstegsstilling ved Handelshøgskolen Universitetet i Stavanger. Vi er nå fire kandidater i denne kategorien, midlertidig ansatt i 7 år på innstegsvilkår og flere skal vi bli. Sammen representerer vi et mangfold fra ulike fagdisipliner som gir et unikt grunnlag til å skape gode diskusjoner, som like gjerne kunne ha funnet sted på et internasjonalt topp-rangert universitet.

Innstegsstillinger hever det faglige nivået ved å styrke insentivene til å drive forskning på høyt nivå. De tiltrekker seg toppkandidater fra hele verden og gir yngre og ambisiøse kandidater en mulighet i norsk akademia

Silje Haus-Reve, 7-årig postdoktor i innstegsstilling

Vi er svært motiverte og vet hva som forventes av oss. Vi opplever også medbestemmelse på lik linje som faste ansatte. Det som fremdeles mangler, er en like tydelig forventning tilbake til hvordan vi skal støttes med oppfølging, veiledning og ressurstildeling. Treghet, ulogiske ordninger og intern motstand fungerer som en propp i systemet. Det får intensjonene bak ordningen til å ikke fungere ut i praksis. Å skrote innstegsstillingene, vil derimot være å helle barnet ut med badevannet.

Innstegsstillinger hever det faglige nivået ved å styrke insentivene til å drive forskning på høyt nivå. De tiltrekker seg toppkandidater fra hele verden og gir yngre og ambisiøse kandidater en mulighet i norsk akademia. En lengre tidshorisont gir muligheter for utvikling og medbestemmelse på lik linje som fast ansatte. Dette er noe kandidater i kortere midlertidige stillinger, som f.eks. 2-3 års postdoktor, kan se langt etter i dag.

Innstegsstillingene var ment å gi yngre forskere bedre vilkår, en plass ved bordet og tid til å kvalifisere seg, ikke ment å erstatte faste stillinger med midlertidige stillinger med dårligere vilkår.

Universitetene har imidlertid fått klarsignal til å bruke stillingene uten å få godt nok på plass utfyllende bestemmelser om ansettelse på innstegsvilkår. Dette fører til at det fremdeles er flere ulogiske bestemmelser som får ikke intensjonene bak ordningen til å fungere slik den skal. Det skaper frustrasjon og forskjellsbehandling.

Systemet er ikke godt nok rigget for innstegsstillinger, og ofte havner stillingene derfor mellom to stoler. I dialog med fagforening, Forskningsrådet, HR-avdeling eller til og med sin egen leder er stillingene nærmest ikke-eksisterende. Innstegsstillingene havner i samme kategori som postdoktorer, eller var det egentlig førsteamanuensis man var?

I det daglige brukes kandidater i innstegsstillingene akkurat som førsteamanuenser og andre i faste stillinger, med samme undervisningsmengde og oppfølging. Samtidig blir vi vurdert som postdoktorer når vi søker etter eksterne prosjektmidler og i lønnsoppgjør. Det er klart det blir misnøye når man oppdager at man gjør den samme jobben som en i fast stilling, men på midlertidig vilkår, gjerne med dårligere lønn, lønnsutvikling og arbeidsvilkår enn sine fast ansatte kolleger.

Hvorfor har vi i det hele tatt fått en forskrift om innstegsstillinger? I Norge er dette midlertidige stillinger med varighet på mellom 6 og 7 år. Dette er i utgangspunktet en prøveordning på 300 stillinger som kom som et ledd i oppfølgingen av Forskningsmeldingen fra 2013 «Meld. St. 18 (2012-2013) Lange linjer – kunnskap gir muligheter», og den daværende regjerings ambisjoner om å utvikle flere verdensledende forskningsmiljøer.

Ordningen skulle bidra til å styrke institusjonenes muligheter til å konkurrere om de beste kandidatene internasjonalt, og forplikte institusjonene til å medvirke i videreutviklingen av den ansattes kompetanse både innen undervisning, forskning og formidling/innovasjon. Den som ansettes skulle gis forutsigbarhet i arbeidet med å kvalifisere seg for fast ansettelse i undervisnings- og forskerstilling gjennom et langvarig ansettelsesforhold, og oppfølging og ressurstilførsel fra institusjonen.

I tillegg var også intensjonen at innstegsstillinger skulle bli et bedre alternativ til de kortere midlertidig stillinger, slik som 2-3 årige post-doktorstillinger, og bøte på flere av utfordringene de gir. Kunnskapsdepartementet gav videre muligheten til å foreta ansettelse i stillinger på innstegsvilkår til institusjoner som var tildelt midler til å utvikle toppforskningsmiljøer på budsjettet for 2015, eller som hadde uttrykt ønske om å delta i forsøket.

Seks år etter at innstegsstillingen ble innført er den, med unntak av i økonomimiljøene, i liten grad tatt i bruk i ved universitetene og høyskolene. I overkant av 90 var ansatt i stillingene i 2019.

Så hva er løsningen? Det er ikke å skrote innstegsstillingene. Dette er for enkelt og man risikerer å rykke tilbake til start å fortsette bruken av kortere midlertidige postdoktorstillinger. Det vil øke konkurransen om å få innpass til fast stilling ytterligere og yngre internasjonale kandidater se etter bedre muligheter. Flere av fordelene innstegsstillingene gir oss vil forsvinne.

Vi må heller ikke glemme at konkurransen om en fast stilling på norske universiteter er beintøff - det er lange køer med kvalifiserte kandidater som gjør at yngre kandidater ikke har sjanse uten at det blir i konflikt med likestilling og diskrimineringsloven. Innstegsstillingen er en ordning som kan gi yngre forskere en plass til å utvikle sin kompetanse, dersom den brukes riktig.

Å påstå at innstegsstillingene er en systematisk motarbeidelse av fagorganisering og en årsak til mer bruk av midlertidighet er feil ende å starte i. Innstegsstillingene åpner dørene for å rekruttere internasjonalt og til å gi bedre vilkår, muligheter og rettigheter til yngre forskere, noe som de i kortere midlertidige stillinger kan se langt etter i dag.

Men institusjonen som benytter seg av ordningen trenger å rydde opp i og være tydelig hvordan innstegsstillingene skal brukes og holde sin del av avtalen. Innstegsstillinger bør generelt innebære en større kostnad for universitetene enn det de er i dag.

Intensjonen bak stillingene var heller ikke å erstatte faste stillinger med midlertidige og gi et mer utrygt arbeidsmarked. Fagforeninger og andre som arbeider for bedre rettigheter og vilkår for yngre forskere bør derfor ikke snu ryggen til ordningen, men bidra til at arbeidsgivere følger dem opp i tråd med intensjonen.

Fordelene innstegsstillingene gir bør både synligjøres og bevares, men innstegsstillingene i Norge verken kan eller skal være en direkte kopi av det amerikanske systemet. Det kan være en fare dersom stillingene får fungere i et vakuum, og bryter også intensjonen og hele tanken bak bruken av stillingene.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

Powered by Labrador CMS