LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Forsker
Dropper millionstipend til fordel for fast jobb.
— Føler meg som en akademisk forræder
Forskertalentet Sigurd Øien-Ødegaard (35) takker nei til utryggheten ved universitetet og går til fast jobb i industrien.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
35-åringen fra Universitetet i Oslo vant frem i den knallharde konkurransen om Fripro-midler til unge forskertalenter. Men etter å ha oppsummert arbeidssituasjonen takker han nei til millionene og midlertidigheten i akademia. Han velger fast jobb i industrien heller.
Akademisk forræder
På Kjemisk institutt ved UiO ble han møtt med større forståelse for valget enn han hadde trodd.
— Jeg følte meg egentlig som en akademisk forræder. Denne typen grunnforsknings-stipender henger svært høyt. Og når jeg så velger å takke nei hadde jeg en dårlig følelse overfor kollegene mine. Men her har jeg blitt møtt med overraskende mye forståelse. Ikke minst i forhold til spørsmålene om midlertidighet, sier Sigurd Øien-Ødegaard.
Midlertidige stillinger er også blitt et hetere tema med den nye regjeringen.
— Jeg ser ingen grunn til at andelen midlertidighet skal være særlig høyere i universitets- og høgskolesektoren enn i arbeidslivet ellers, der midlertidigheten er på cirka åtte prosent, sa forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe på Forskerforbundets fagpolitiske konferanse i forrige uke.
Sigurd Øien-Ødegaard tok doktorgrad ved instituttet ved UiO i 2016. Han er gift og har to mindreårige barn. Først var han postdok for deretter å gå over i en såkalt fast forskerstilling finansiert av eksterne prosjektmidler ved Senter for materialvitenskap og nanoteknologi på Kjemisk institutt ved Universitetet i Oslo.
Siden 2018 ble jobben hans delt i 25 prosent som førstelektor og 75 prosent som forsker finansiert av eksterne midler. Som førstelektor ble Øien-Ødegaard også emneansvarlig i kjemi.
— Primærmålet mitt har vært å bli forsker og kanskje professor på sikt. Det tror jeg er felles for svært mange av unge forskere i dette sjiktet, sier Øien-Ødegaard.
Storeslem
I januar i år forfattet han en søknad om såkalte Fripro-midler beregnet på unge forskere. Prosjektet gikk hele vegen i Forskningsrådet og Øien-Ødegaard fikk tilslag på 8 millioner kroner over en fire-års periode.
Rett før dette dukket det opp en svært relevant jobb for 35-åringen i industriselskapet ZEG Power AS, som var på jakt etter flinke kjemikere.
— Når jobben din består av en 25 prosent undervisningsstilling som krever langt mer enn en fjerdedel av arbeidstiden og de andre 75 prosentene er finansiert med midertidige penger, er det klart at du sjekker jobbmarkedet. Selv om mine ledere har vært greie og konstruktive når det handler om timer og prosjekter, sier Øien-Ødegaard.
Realitetssjekk
Han søkte på jobben i industriselskapet, men valgte å trekke seg.
Deretter kom den gledelige beskjeden om at søknaden til Forskningsrådet hadde slått til med 8 millioner kroner.
— Det ble en realitetssjekk. De 8 millionene er en del av Fripro-midlene for unge forskertalenter. Jeg skulle være prosjektleder i fire år og beregnet dette til en 50 prosent stilling for å ha råd til en postdokstilling på full tid i tre år i tillegg. Det anså jeg som den beste fordelingen for å fullføre prosjektet, sier Øien-Ødegaard.
Som ikke dette var nok lyste hans egen institutt ut en førsteamanuensis-stilling som ville være midt i blinken for Øien-Ødegaard.
— Jeg ble innstilt på fjerdeplass til den jobben. Ting kan endres på et intervju, men man vet jo aldri. Det er lett for at en internasjonal hotshot går foran, sier 35-åringen.
Langt mer på spill
Så ringer industriselskapet der Øien-Ødegaard hadde trukket søknaden. Kandidaten de ville ansette var ikke aktuell lengre, og de lurte på om talentet ved UiO kunne tenke seg å begynne hos dem likevel?
— Da sitter man i det. Plutselig er det langt mer som står på spill. På den ene siden et spennende forskningsprosjekt, men med usikre utsikter til en fast stilling, mot en helt fast jobb i industrien som også fortoner seg faglig svært interessant.
— Jobben ved universitetet måtte finansieres av mitt eget midlertidige prosjekt i tillegg til et annet prosjekt med ekstern finansiering. Oppå dette kom 25 prosent undervisning. Alle disse ville likevel kreve langt mer enn 100 prosent arbeidsinnsats, forklarer Øien-Ødegaard.
Hos det private industriselskapet var lønnstilbudet også langt over det han var stilt i utsikt ved universitetet.
Ubetalt overtid
Den 35-årige familiefaren måtte summere opp.
Med to barn ville ville hverdagen knapt gå i hop om han fortsatte ved Kjemisk institutt med arbeidsoppgaver som fordret mye ubetalt overtid. Og i tillegg var tre fjerdedeler av den stillingen midlertidig finansiert.
Han gikk til sine ledere for å høre hva han kunne forvente seg ved Universitetet i Oslo.
— Det handlet både om lønn og stillingsvern. Jeg hadde ingen forventning om at de kunne matche lønnen, men den kunne ikke ligger under det som ellers er vanlig på mitt nivå. I tillegg ville jeg kreve en ekte fast jobb som sikret at jeg hadde arbeid videre etter at prosjektene var ferdige, sier Øien-Ødegaard.
Urimelig
Fra fakultetsstyret fikk han tilbud om en lønnsforhøyelse. Men midlertidigheten kunne ikke fakultetet komme rundt. Dermed følte ikke Øien-Ødegaard at han hadde noe reelt valg.
Han varslet Forskningsrådet om at han ikke ville ta i mot de prestisjetunge 8 millionene. Og ga beskjed om at han sluttet ved UiO til fordel for stillingen i industrien.
— Dette handler egentlig ikke om lønn. Men jeg synes det er urimelig å måtte akseptere så dårlige betingelser med tanke på midlertidighet. Dermed valgte jeg å takke nei til de 8 millionene og begynner i stillingen hos ZEG Power den 1.desember, sier Sigurd Øien-Ødegaard.
— Hvordan ville sitasjonen vært om du ikke hadde jobbtilbudet fra et privat selskap?
— Da ville jeg selvfølgelig ha gått videre på det løpet jeg hadde ved UiO. Samtidig kommer jobbmuligheten utenfra delvis som et resultat av midlertidigheten jeg hadde jobbet i. Da er man hele tiden på utkikk.
Ville tjent på sikt
Han kaller det trist at det ikke er mulig for UiO å tilby faste stillinger til unge, ambisiøse forskere generelt, med unntak av førsteamanuensis-stillinger, som det er svært få av.
— Jeg tror ikke det ville vært noe økonomisk tapsprosjekt. Jeg hadde allerede skaffet midler gjennom en søknad som finansierte deler av min egen stilling pluss en annen i fire år. Det er ikke noen grunn til å tro at en som meg ikke kunne skaffet andre prosjekter med finansiering videre for eksempel innen innovasjon. Vi er tross alt et veldig industrirelevant institutt. Jeg tror de ville tjent på sikt på å tilby unge aktive forskere faste stillinger slik at de ikke forsvinner til industrien, sier Sigurd Øien-Ødegaard.
— Jeg opplever at min nye arbeidsgiver er svært opptatt av søknadsskrivekompetanse blant annet. Og det er jo ikke alt som slår til, men sannsynligheten for at noen vil bringe inn flere midler er jo nokså stor.
Verste fra to verdener
Ødegaard mener forskere i midlertidige stillinger ved universitetene er spesielt utsatt.
— Det kan sees på som det verste fra to verdener. I det private næringsliv er det høy risiko, men også stor gevinst om man lykkes. I offentlig sektor har fordelen vært det å ha en trygg jobb, god pensjon og andre goder. Mens i min jobb er betingelsene dårlige uten at jeg har utsikt til noen stor gevinst, sier Sigurd Øien-Ødegaard.
Han mener det er mange talenter som aldri velger akademia nettopp på grunn av at det er vanskelig å få en helt fast jobb og er glad for at midlertidighet på universitet, høgskoler og i instituttsektoren settes på det politiske kartet.
— Dette er jo klart et tema som Arbeiderpartiet burde ha som hjertesak, med tanke på et ryddig arbeidsliv, sier Ødegaard.
«Vil det ikke nok»
Forskeren mener også det handler om en kultur som ikke nødvendigvis vil bort fra midlertidigheten.
— Jeg tenker om akademia at man dyrker frem en innstilling der folk skal utholde dårligere betingelser for å få gjort de kuleste arbeidsoppgavene. Og dersom man sier nei, slik som meg, kan man få slengt tilbake at da «vil du det ikke nok», forteller 35-åringen.
— Hvordan reagerte ledelsen ved ditt eget institutt når du valgte å slutte og takke nei til 8 millioner fra Forskningsrådet?
— Jeg ble vel møtt med en lavmælt. Og så regner jeg med at de fleste ikke sier fra til meg hva de tenker. Men de jeg kjenner best har gitt meg stor støtte. Dette er både personer med fast stilling og de som er midlertidige, sier Sigurd Øien-Ødegaard.
Hvordan det ville gått i kampen om den aktuelle stillingen som førsteamanuensis får Sigurd aldri vite. Han måtte ta valget om å starte i det private industriselskapet før ansettelsesprosessen ved UiO var ferdig.
— Uansett tror jeg at om de beste kandidatene der ønsker seg jobben, ville de gått foran meg, sier Ødegaard.
Ikke bare til oss selv
Ved Kjemisk institutt på UiO må de bare konstatere at den som trakk det lengste strået hos Forskningsrådet er på vei ut døren.
— Vi er lei oss for å miste et så dyktig talent som Sigurd på instituttet. Den som ansetter ham nå, gjør et godt varp. Husk, vi skal vi jo ikke utdanne dyktige forskere bare til oss selv, de fleste skal faktisk finne seg jobb andre steder, sier instituttleder Einar Uggerud ved Kjemisk institutt ved Universitetet i Oslo.
Han viser til Underdal-utvalgets innstilling om Stillingsstrukturen ved universiteter og høyskoler, som drøfter midlertidighet og karriereutvikling.
— Dette er et dilemma. På den ene siden har folk behov for faste og det de oppfatter som trygge jobber. Samtidig er det slik at de midlertidige stillingene også er del av en utvelgelsesprosess der universitetene forsøker å finne de beste kandidatene til faste jobber, sier Uggerud.
— Men Øien-Ødegaard mener mange av de beste lar være å gå inn i det karriereløpet i det hele tatt, og søker seg bort fra akademia når doktorgraden er avlagt?
— Ja, her har Underdal-utvalget pekt på de såkalte innstegs-stillingene som en mulighet. Altså en jobb med mulighet for fast jobb, men med en kvalifiseringsperiode på fire–seks år. Dette er vanlig i for eksempel USA. Men det er et knallhardt regime med arbeid døgnet rundt, der skriften til slutt kommer på veggen, på godt og ondt, sier Uggerud.
«Blodtrimmet» forsker
Arnstein Norheim er teknologidirektør (CTO) i ZEG Power, og er kjent med hvordan midlertidighet i akademia slår ut.
— Jeg kommer opprinnelig fra akademia og har vært eksponert for den samme midlertidigheten selv. For ZEG Power er det likevel utrolig flott å få en «blodtrimmet» forsker som Sigurd over til oss, men rent medmenneskelig ser jeg at det kan oppleves unødvendig usikkert å jobbe på midlertidige kontrakter. Det er jo nok iboende usikkerhet i arbeidet med forskning og utvikling.
Han mener samtidig at det er viktig at det flyter arbeidskraft mellom akademia og næringslivet.
— Det er viktig at det er utveksling mellom de to verdenene slik at industrien kan nyttiggjøre seg dyktige forskere. Forskere med næringslivsbakgrunn burde også være attraktive i akademia, sier Norheim.
Han mener likevel at det ikke nødvendigvis er midlertidigheten som avgjør om noen flytter på seg.
— Jeg tror også gode forskere vil finne selskaper som vårt interessante selv om en har en fast, akademisk stilling. Dette mener jeg er et argument for at det burde kunne være flere faste stillinger i akademia, uten at det fører til at alle blir værende i disse jobbene gjennom hele karrieren, sier Arnstein Norheim.
Behagelig med lav risiko
Sigurd Øien-Ødegaard mener systemet burde legge bedre til rette når det gjelder unge forskere.
— Det er vel grunn til å spørre hva du ville gjort dersom du kunne styrt personalpolitikken til universitetet?
— Det mest behagelige for en ledelse er jo å risikere minst mulig. Uten at jeg kjenner til hva man har av midler til å drive uten ekstern finansiering. Men dersom man har en ambisjon om å være blant verdens ledende universiteter på forskning må dette følges opp med ressurser.
— Det betyr at dersom man ønsker å heve nivået på våre forskningsinstitusjoner må det settes inn ressurser der vi gambler på at det vil betale seg i økt finansieringsgrad. Og så tåle at vi går i minus i en periode.
— Hvordan er følelsen nå?
— Jeg er lettet og glad over valget jeg har tatt. Jeg starter 1.desember, sier Sigurd Øien-Ødegaard.
— Betyr dette at du sier farvel til akademia?
— Det får vi se. Jeg slutter overhodet ikke fordi jeg ikke trives med å jobbe i akademia og med grunnforskning. Nå skal jeg prøve den nye jobben og det er en spennende teknologibedrift der det handler om forskning. Men hvem vet, jeg lukker ingen dører. Samtidig ser jeg ikke for meg at jeg da skulle gått tilbake til en stilling der finansieringen kommer fra flere midlertidige prosjekter.
