Ingen hjelp til stiftelser i forsknings­meldingen

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Statsråder fra Arbeiderpartiet og senest min BI-kollega førsteamanuensis Sverre A. Christensen i Khrono 11. mars 2025 har fremhevet stiftelser som verktøy for mer privatfinansiert forskning i Norge. Behovet er åpenbart.

Forskningsmeldingen (Meld. St. 14 2024-2025) 21. mars viser innledningsvis til at Norge ligger «et godt stykke bak de andre skandinaviske landene» med FoU som andel av BNP. Videre har Norge en nesten dobbel så høy andel FoU finansiert av offentlige kilder som de andre nordiske land (omtrent 50 prosent mot 25—30 prosent (s. 9).

Systemmeldingen

Regjeringen vil fjerne omstridt norskkrav for utenlandske stipendiater

Derfor skuffer forskningsmeldingen ved ikke å diskutere stiftelsesfinansiering. Ordet stiftelser nevnes bare én gang (s. 22). Da sies intetsigende at de er del av instituttsektoren innen forskning.

Forskningsmeldingen viser til Nærings- og fiskeridepartementet og Kunnskapsdepartementet sin «Strategi for å øke næringslivets investeringer i forskning og utvikling» (udatert, men publisert 30. april 2024). Her trekkes frem forskjellen til Danmark og Sverige. I 2019 gikk 20 milliarder kroner fra danske stiftelser til FoU, mot seks milliarder kroner i Norge. Rapporten sier det har sammenheng med at 16 prosent av filantropisk finansiering i Norge gikk til forskning mot 41 prosent i Danmark. 

Forskning

Vil opprette nytt forsknings­fond som skal få ut mer penger fra private

Om hva som bør gjøres, sies likevel knapt mer enn at Regjeringen ønsker at «universiteter og høyskoler større grad søker forskningsmidler i private fond og stiftelser» (s. 15).

I Khrono-artikkelen mener Christensen statens utbytte fra statlig eierskap bør gå inn i forskningsfond. Forskningsmeldingen og den forutgående rapporten synes ikke å ta opp denne muligheten. Og det krever optimisme å tro at Finansdepartementet lett gir fra seg kontrollen med disse milliardutbyttene.

Undertegnede deltar i et nordisk forskningsprosjekt om beskatning av stiftelser under ledelse av professor emeritus Peter Melz ved Universitetet i Stockholm. Arbeidet har tydeliggjort forskjellen på stiftelsessektorene i de skandinaviske land. De store stiftelsene med betydelige midler til forskning i Sverige og Danmark er dannet av private investorer. Forholdene i Norge ligger for tiden ikke til rette for det.

Debatt ● Sverre A. Christensen

Stiftelser, statlig eierskap og økt forskning i næringslivet

OECD påpeker i sin 2024-rapport om Norge at vi har for lite virkelig lønnsom næringsvirksomhet. Dette er særlig tydelig innenfor teknologi og biomedisin. «Alle» kan liste opp flere verdenskjente svenske og danske selskaper som ikke er tilknyttet naturressurser. Norge har knapt noen.

Et særnorsk problem er et skattesystem som bremser, til dels blokkerer oppskalering av norskeid gründervirksomhet.

Snublestenen er den formuesskatt gründer- og private utviklingsmiljøer har kritisert stadig sterkere. Den rammer ikke offentlig eiet virksomhet, heller ikke utenlandsk eiet.

Forskningsmeldingen og strategidokumentet viser til Skattefunn. Men beløpene er for små og mottagerne stort sett mindre bedrifter. Forskning som kan bidra til norsk velferd dreier seg i dagens verden om store beløp.

Debatt ● Kristin Vinje og Aslak Tveito

Staten må engasjere seg direkte i et nytt forskningsfond

Å opprette en stiftelse forutsetter i praksis at man har bygget opp en så verdifull virksomhet at man selv ikke trenger alle verdiene. Å overføre til en stiftelse er å gi fra seg alle eierrettigheter. Man kan på forskjellige måter sikre kontroll, men man kan ikke lenger selv nyte godt av midlene som er overført stiftelsen. Prøver man å være «lur», kan det straffes som underslag.

Dermed må den aktuelle bedrift ha blitt så betydelig at man selv og ens nærstående ikke har behov for verdiene. Bortsett fra særtilfelle med par- og barnløse snakker man da om milliarder.

Et svensk selskap BioArctic AB har utviklet en stadig mer kjent medisin mot Alzheimer, og kan eksemplifisere en naturlig kandidat for en stiftelse. Grunnen til valget av et svensk selskap er det tragiske: Det er ikke lett å se en tilsvarende norsk suksesshistorie i milliardklassen. For ordens skyld nevnes at jeg ikke har hatt kontakt med selskapet om denne stiftelsesideen.

BioArctic AB utfører pionerforskning om det å få medisiner gjennom blod-hjerne barrieren. Foruten kjempemarkedet Alzheimer (godkjent i USA, Japan og flere andre land) er de også i gang med medisiner mot Parkinson og Dows-syndrom. Sverige kan ha mye å tape på at en slik virksomhet selges til et større internasjonalt legemiddelfirma.

Selskapet er børsnotert og kursen høyst volatil, men på en «god dag» er selskapets verdi 20 milliarder NOK. De to hovedeierne er professorer med en samlet aksjeandel på 55 prosent — omtrent NOK 11 milliarder NOK. Visstnok er begge over 70 år. Verdiene er så store at de verken selv eller deres barn, meningsfullt kan bruke dem privat.

Eierne har en større stemme- enn aksjeandel og kan dermed overføre mer enn nok aksjer til en stiftelse som får kontrollerende innflytelse, og likevel selv beholde milliardverdier.

Debatt ● Erik Eriksen

Forskningsfond?

Det er lett å vise at dette scenarioet er utenkelig med vår særnorske formuesskatt. Aksjeverdier på 11 milliarder NOK ville gi en formuesskatt på 96,8 millioner NOK (sum begge hovedaksjonærer når aksjer verdsettes til 80 pst. og formuesbeskattes med 1,1 prosent). Til forskjell fra mange biotek-selskaper har BioArctic tidvis overskudd og positiv cash-flow. Men de har aldri betalt utbytte. Pengene brukes til forskning og vekst.

Å betale nær 100 millioner NOK i formuesskatt fra private bankkonti er for forskere utopi. Å «tvangsselge» aksjer ville ikke bare være motstandsfylt, men medføre en gevinstbeskatning på rundt 35 millioner NOK. For å finansiere både formuesskatten og gevinstskatten, måtte hovedeierne ha solgt aksjer til rundt 150 millioner NOK.

Debatt ● Christen Krogh og Tanja Storsul

Næringslivets ansvar for forskning

De enkle tallene gjør denne type suksesshistorier i milliardklassen nærmest umulig. Dermed fjernes en naturlig port inn i den stiftelsesverden som kunne sikre midler til forskning og fortsatt nasjonal tilhørighet av verdiskapende kompetanse.

Vil man forholde seg til hvorfor privat stiftelsesfinansiering er så lav i Norge i forhold til Danmark og Sverige, må man være åpen for viktige forskjeller i rammebetingelser. Da kommer man vanskelig utenom formuesskatten som en sperre for å skalere opp potensielt vellykte bedrifter.

forskningsmeldingen

Abelia: Trenger en enda mer konkret satsing på forskning og innovasjon