Debatt ● Christen Krogh og Tanja Storsul

Næringslivets ansvar for forskning

Vi applauderer statsrådene Sigrun Aasland og Kari Nessa Nordtuns forslag om å opprette et forskningsfond finansiert av næringslivet. For at fondet skal få full kraft bør det suppleres med et sektorprinsipp for forskning i næringslivet.

For at et slikt forskningsfond finansiert av næringslivet skal få effekt må næringslivet ta et større ansvar for forskning, skriver forfatterne. — Hvordan skal vi legge til rette for at de bidrar til finansiering av et slikt forskningsfond?
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Næringslivet bruker mer på forskning og utvikling. Dette er bra fordi lave investeringer i forskning er en barriere for innovasjon og verdiskaping. Men det norske næringslivets investeringer i forskning ligger fremdeles langt under våre naboland. For å styrke forskningsinnsatsen foreslår statsrådene Sigrun Aasland og Kari Nessa Nordtun å opprette et forskningsfond finansiert av næringslivet.

Forslaget er inspirert av Wallenbergstiftelsen i Sverige og Novo Nordic Foundation i Danmark som investerer milliarder av kroner årlig i forskning ved universiteter og forskningsinstitutter til nytte for næringslivet og samfunnet. Et norsk forskningsfond finansiert av næringslivet kan bli et viktig supplement for forskning i en tid der de offentlige budsjettene blir strammere. 

For at et slikt fond skal få effekt må næringslivet ta et større ansvar for forskning. Hvordan skal vi legge til rette for at de bidrar til finansiering av et slikt forskningsfond? Og hvordan sikre at de tar ansvar for forskning på sine egne områder, og selv utfører mer forskning?

Et svar på dette kan være å etablere et «sektorprinsipp» for forskning i næringslivet. I Norge har vi et slikt sektorprinsipp for forskning i offentlig forvaltning som sier at hvert departement har ansvar for forskning på og for sin egen sektor. Da Kunnskapsdepartementet la fram en strategi for utdanningsforskning i forrige uke var formålet å synliggjøre nettopp hvordan de ivaretar sitt sektoransvar for utdanningsforskning. Når Forsvarsdepartementet øker forskningsinvesteringene, er det et uttrykk for det samme. 

En slik forståelse av ansvar for forskning er ikke like utviklet i næringslivet, eller i næringslivets organisasjoner. NHO har riktignok en kompetanse- og forskningspolitikk, men den retter seg i hovedsak mot hvordan staten skal innrette sine incentiver, og ikke medlemsbedriftenes individuelle behov eller ansvar for forskning.

En årsak kan være oppfatningen om at finansiering av forskning er en offentlig oppgave. Det er gode grunner til at det offentlige må ta et hovedansvar for forskning på nasjonalt nivå. Vi mener imidlertid at det er for svak forståelse i næringslivet generelt om at også den enkelte bedrift har et ansvar for at det tas fram ny kunnskap — forskes — på de områdene som er spesielt viktige for dem. Vi savner altså et «sektorprinsipp» for forskning i næringslivet.

Enkelte norske bedrifter oppfyller allerede et slikt prinsipp. Et eksempel er Kongsberg Gruppen som er ledende på sine områder fordi de investerer vesentlig i forskning. Imidlertid er mange norske bedrifter svært små, og ikke alle bransjer har like store forskningsbehov. Alle private virksomheter i Norge verken kan eller skal bli forskningsbedrifter. Det er her et sektorprinsipp vil være nyttig, ved å vise til at bedriftene har et eget ansvar for å bidra til forskning som er viktig for deres egen virksomhet.

Oppfyllelse av prinsippet kan for eksempel skje gjennom egen forskningsvirksomhet, i samarbeid med forskningspartnere, ved å finansiere forskning direkte, eller ved å plassere ressursene i et fond, slik Aasland og Nessa Nordtun foreslår. Det må virksomheten selv vurdere. Det viktige er at de har et bevisst forhold til forskning, og tar ansvar for å ta frem kunnskap de har behov for.

Staten bør gå foran som et godt eksempel, men ikke ved å lage incentivsystemer eller subsidier. I motsetning til våre naboland Danmark og Sverige har den norske stat betydelig eierinteresser i mange av Norges største bedrifter. Gjennom dette eierskapet kan staten jobbe for å etablere en handlingsregel som gir et minstemål for disse virksomhetenes investeringer i forskning, for eksempel 3 prosent av omsetningen. 

Noen bedrifter med stor statlig eierandel er allerede på et nivå langt over dette, som for eksempel Kongsberg Gruppen. Andre, som for eksempel DNB og Equinor, vil måtte skalere opp sin forskningsinnsats betydelig.

Powered by Labrador CMS