Ikke så teoretisk som det kan virke

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Charlotte Hidle, doktorgradsstipendiat i retorikk og politisk kommunikasjon, retter i Khrono 4. januar kritikk mot formidlingsopplæringen for stipendiater på HF-fakultetet ved UiO. 

Det kan virke som hun tror opplegget er mer seminarpreget enn det faktisk er. 

Debatt ● Charlotte Hidle

«Realistisk trening» i forsknings­formidling?

Å formidle kunnskap er en grunnleggende forskerferdighet. Vi ønsker ikke at kurset i formidling skal være en teoretisk øvelse — og det er det heller ikke.

Vi forsøker å kaste stipendiatene ut på dypt vann, med svømmekurs, livbøye og heiagjeng. 

Praktisk formidling er del av arbeidstiden for stipendiater, akkurat som Charlotte Hidle etterlyser. Kurset hun kritiserer — men ikke selv har tatt — inneholder to kursdager, mens resten av tiden som regnes inn, er tiden det tar å skrive en tekst om egen kunnskap myntet på et allment publikum og få denne publisert. 

Ved å ta forskningsformidling inn i opplæringsdelen av Ph.d.-graden vil vi gi alle kandidatene ved HF den treningen og tryggheten som gjør at de sier ja når henvendelser fra medier kommer. 

I motsetning til Hidles antagelser, er de to kursdagene for det meste praktisk innrettet. Stipendiatene skal levere et utkast til en formidlende tekst (trenger ikke nødvendigvis å være en kronikk) i forkant, som diskuteres i grupper den første kursdagen, før de blir revidert individuelt, og deretter diskutert på nytt. 

Stipendiatene blir dermed hverandres støttespillere, slik Hidle ønsker seg. De får i tillegg kommentarer på egne tekster fra en journalist og en erfaren formidler fra fakultetet, som bidrar med konkrete tips basert på egne erfaringer. Vi bruker også noe tid på å diskutere forskerens ansvar og roller i offentligheten, for eksempel om hvorfor det fortsatt er slik at kvinnelige forskere er langt mindre representert i norsk offentlighet enn sine mannlige kolleger. Vi håper gjennom slike diskusjoner å kunne bidra til at flere kvinner takker ja når de blir spurt.

Debatt ● Espen Gamlund

Formidlingsplikt for alle?

Det er det som menes med «realistisk trening», i motsetning til et rent teoretisk anlagt kurs. Dette er ikke tørrtrening. Kurset tilrettelegger for at stipendiater og kursledere deler erfaringer og støtter hverandre i å formidle kunnskap. Kurset godkjennes når teksten er publisert offentlig.

Noen av deltakerne har liten erfaring fra før, mens andre har mye erfaring. Blant de uerfarne er det vanlig å oppleve kravet om å faktisk publisere en tekst for et bredt publikum som en bøyg. At noen av stipendiatene allerede er erfarne og aktive formidlere, er en styrke for dem selv, deres kollegaer og HF.

For rundt en måned siden deltok et tjuetalls stipendiater på formidlingskurset, og tekstene de produserte der blir nå publisert på løpende bånd i norske og internasjonale medier og nettsider. Vi arbeider med et alternativt kurs i formidling gjennom lyd, i radio, podcast e.l., etter den samme modellen. Også her vil man kunne bruke arbeidstid til å faktisk formidle.

Stipendiater kan i tillegg få bruke mer arbeidstid, som del av opplæringsdelen, til andre formidlingsaktiviteter. Slikt avtales med Ph.d.-leder ved det enkelte institutt. De mest aktive formidlerne må likevel regne med å også bruke av sin forskningstid, og fritid om de ønsker det, slik andre forskere gjør. 

Vi etterspør kontinuerlig tilbakemelding på kvaliteten i kurs og aktiviteter i opplæringsdelen og bruker mye tid på forbedring. I tilbakemeldingene fra kursdeltakerne, var 85,7 % «svært fornøyd», mens resten var «fornøyd». En av deltakerne kommenterte at kurset «ga praktiske tips om hvordan å skrive tekster for et allment publikum, med synspunkter fra en akademiker med omfattende erfaring og fra en journalist. Kurset var svært nyttig. Jeg har ingen forslag til forbedringer (noe som er sjeldent!)». 

Vi hører veldig gjerne mer om hva som kan bli bedre, både fra Hidle og andre.

Khrono helg

Hun får Forskningsrådets formidlingspris. Men i løpet av noen år tror hun hun må bremse