Debatt ● Kyrre Lekve
Hvorfor popper begrepet «mastersyke» opp igjen (og igjen)?
Diagnosen «mastersyke» finner svært lite støtte, men likevel dukker den opp igjen og igjen. Det kan virke som både venstresiden og høyresiden har en ideologisk interesse av å angripe høyere utdanning, men fra forskjellig ståsted.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Professor Linda Lai ved BI lanserte i 2013 begrepet «mastersyke», og i årene etterpå har denne samfunnsdiagnosen blitt videreført i offentligheten. I boka «Kunnskapsdebatt på villspor» fra 2022 skrev jeg selv om hvordan denne debatten utviklet seg, og hvordan sykdommen ble sett fra ulikt politisk hold.
Nå, mens debatten om to statsråders masteroppgaver raser i spaltene, blir mastersyken igjen trukket frem. Men hva legger kritikerne i kritikken?
I de første årene etter 2013 ble begrepet knyttet sterkest til høyresiden. NHO viet betydelig deler av profileringen av sin årskonferanse i 2017 til mastersyken, og tankesmien Civita argumenterte for å ta sentrale deler av mastersyken på alvor. NHO fulgte opp med å argumenter for at næringslivet ikke ønsket seg så mye kompetanse.
Ideologisk er det ikke helt lett å plassere denne tankestrømningen fra Civita og NHO. I boka beskriver jeg hvordan høyresiden til en viss grad både har hatt et individualisert syn på utdanning og sett på utdanning som et virkemiddel for å øke produktiviteten.
Disse to tankestrømmene kan igjen lede fram til at det man ønsker er bare de beste studentene som tar de mest nyttige utdanningene. Da er det logisk å forslå studieavgift, noe Civita har tatt til orde for, og å sanere bort unyttige masterutdanninger, som NHO tok til orde for.
Siden hengte venstresida seg på. Selv om Arbeiderpartiet historisk har sittet i førersetet ved en rekke av de store utvidelsene av tilgangen til høyere utdanning, har det likevel hele veien vært en ambivalens i måten det har blitt argumentert.
Motstanden mot økt satsing på høyere utdanning blir formulert som forskjellige varianter av spørsmålet «Kan det bli for mye utdanning?»
Kyrre Lekve
Mens bevilgningsøkninger for å skaffe skoleplass i videregående utdanning har blitt sett på som en rettighet (også den gang det ikke var det), har det å studere alltid hatt et visst preg av at staten subsidierer lykke og velstand for den enkelte person. Motstanden mot økt satsing på høyere utdanning blir formulert som forskjellige varianter av spørsmålet «Kan det bli for mye utdanning?».
Da er veien kort til å fremstille satsing på masterstudieplasser som en unødvendig satsing som fører til at unge mennesker blir overkvalifisert for det arbeidslivet trenger.
Motstanden mot masterutdanning kan også spores tilbake til venstresidens tilknytning til den tradisjonelle arbeiderklassen. I dette bildet eksisterer det en oppfatning av at det som trengs i industrien først og fremst er fagarbeidere (altså på videregående skolenivå) og ingeniører (på bachelornivå). Til nød trengs det noen sivilingeniører i tillegg. At sivilingeniør i dag heter Master i teknologi reflekteres det ikke over.
På samme måte tegnes det ofte på venstresiden opp en motsetning mellom akademiske universiteter og praksisrettede høyskoler, og det advares mot «uheldig akademisering». At de største profesjonsutdanningene ved høyskolene — sykepleier, ingeniør og lærer — nå er utdanninger med bredt utbygde mastergrader kommer heller ikke tydelig fram.
Venstresidens partier har alltid hatt problemer med alt som lukter av elite. Det å skulle gi flere tilgang til høyere utdanning, spesielt de lengste høyere utdanningene, framstår fort som et eliteprosjekt — noe som angår noen få og utvalgte.
Dette er for øvrig kanskje en tankestrømning som har gått igjen i norsk historie lenge før partiene engang ble oppfunnet. Så når Mímir Kristjánsson fra Rødt generaliserer sin egen historie og slår fast at det ikke er så viktig med en master, eller når professor Thomas Hylland Eriksen kritiserer at det er skapt et bilde av at mastergrad er blitt måten å framstå vellykket på i dagens samfunn, føyer de seg inn i en kjent anti-elite kritikk som har eksistert på venstresiden i mange år. Kanskje manifestert i sin mest ekstreme form gjennom perioden med sjølproletarisering i ml-bevegelsen.
Det er all grunn til å forvente at sterke meninger om at det fins en «mastersyke» og at dette er et problem, vil hjemsøke oss også i årene som kommer — uavhengig av hvor mange rapporter som påviser at det er færre med mastergrad i Norge enn i sammenliknbare land, og uavhengig av at folk med mastergrader i stor grad får gode jobber som påvirker Norge positivt.
I boka mi påstår jeg at det som kan forandre bildet, er om Arbeiderpartiet og SV finner seg en ny forståelse av hva «arbeiderklassen» er. Inntil den omfatter de store utdanningsgruppene, som gjerne er kvinner ansatt i offentlig sektor, vil venstresiden fortsette å sette en mastergrad opp mot en fagarbeider i stedet for å si «ja takk, begge deler».
