Civita-rådgiver: «Det er noe alvorlig galt med dagens politikk for høyere utdanning»

Vi utdanner både feil, for mye og for mange, mener Civita-rådgiver. Lederen i tankesmien Manifest sier seg enig i deler av diagnosen, men har en helt annen «medisin».

Mats Kirkebirkeland er Høyre-politiker og rådgiver i tankesmien Civita. Han har en del å utsette på dagens politikk for høyere utdanning. Foto: Ketil Blom Haugstulen
Mats Kirkebirkeland er Høyre-politiker og rådgiver i tankesmien Civita. Han har en del å utsette på dagens politikk for høyere utdanning. Foto: Ketil Blom Haugstulen
Publisert Oppdatert

— Vi har ikke hatt noen prinsipiell eller partipolitisk debatt etter at det ble slik at «alle tar høyere utdanning», sier Civita-rådgiver og Høyre-politiker Mats Kirkebirkeland til Khrono.

Han etterlyser debatt. Og begrunner det med at antallet norske studenter har økt med nesten 50 prosent fra 2001 til 2018, ifølge tall fra SSB. Kirkebirkeland mener man må se på konsekvensene av dette.

At bedriftsøkonomiske prinsipper skal inn i våre fremste kunnskapsinstitusjoner er helt malplassert. Jo mer du leker butikk, jo vanskeligere er det å få en samfunnsmessig fornuftig styring.

Magnus Marsdal

I et innlegg som nylig ble publisert i Klassekampen hevder han at det er noe alvorlig galt med dagens politikk for høyere utdanning.

— Vi har glemt å stille spørsmål ved om universitetene og høgskolene har greid å ta imot dette store antallet studenter uten at det har gått på kvaliteten løs. Som Bernt Hagtvedt sa for noen år siden, så har utdanningen blitt en «pølsefabrikk», sier han og legger til:

— Likevel er det en stilltiende enighet både til venstre og høyre i politikken om at høyere utdanning er svaret på alle problemene i samfunnet. Man har en idé om at jo flere som tar det og jo lenger utdanningen er, så skal det løse både kriminalitetsproblemer, helseproblemer og gi større produktivitets- og økonomisk vekst.

Kirkebirkeland er kritisk til dette premisset.

Feil, mye og mange

For hans diagnose er en helt annen. Kirkebirkeland mener at man med dagens politikk utdanner både feil, for mye og for mange.

Med feil og for mange, mener han at vi utdanner for mange humanister og samfunnsvitere, og for få sykepleiere, lærere og fagarbeidere. Han kobler det opp mot det regjeringsnedsatte Kompetansebehovsutvalget, som konkluderte med at det nettopp er blant annet disse yrkesgruppene man mangler.

Med for mye, mener han at de ulike gradene har mistet mye av sin verdi. Og at det har ført til en gradsinflasjon og en overutdanning som han mener er sløsing av økonomiske ressurser.

Han stiller i Klassekampen-innlegget spørsmål ved om ikke en mastergrad i større grad har en individuell verdi, som et «signal» til arbeidsgiver, enn en instrumentell verdi for samfunnet.

Kirkebirkeland viser blant annet til at halvparten av NHO-bedriftene i 2014 oppga at de ansatte en person med mastergrad i en stilling som kun krevde bachelorgrad.

Civita-rådgiveren og Høyre-politikeren tilskriver store deler av disse problemene til dagens politikk for høyere utdanning, hvor institusjonene og individene har stor frihet til å definere hvilke studieplasser som opprettes. I innlegget skriver Kirkebirkeland:

«Dagens system, hvor pengene følger studentene, gjør at det ofte kan «lønne seg» å opprette «populære» (og billige) studieplasser, og stor ressursfrihet for institusjonene gir lite rom for politisk styring av ressursbruken.»

— I dag er det hele opp til individene, systemet er etterspørselsbasert. Og institusjonene får styre mye selv. Derfor mener jeg vi må stille spørsmål ved om dette må styres i større grad etter samfunnets behov, sier Kirkebirkeland.

Egenandel

Han har to forslag til løsninger. Det ene er en egenandel for studenter. Det andre er at institusjonene setter tak på antall studieplasser. Dessuten mener han at flere av de politiske virkemidlene omfordeler til fordel for middelklassen.

— Gratis høyere utdanning har en stor økonomisk verdi for hver enkelt. Det er lettere å få seg jobb, man får høyere lønn og lengre levealder. Derfor synes jeg det er rett og rimelig at man betaler en liten egenandel for å få tilnærmet gratis utdanning, sier Kirkebirkeland.

Dessuten mener han at en egenandel kan fungere som et insentiv for å få flere til å fullføre studiene på normert tid og luke ut de som ikke nødvendigvis er like motiverte.

I tillegg mener Kirkebirkeland at den kan brukes som et verktøy for å styre studenter mot de studiene som samfunnet har behov for. At egenandelen kan være høyere for samfunnsfagene enn for sykepleiere, for eksempel.

— Jeg ser for meg at den kan ligge et sted mellom 5 000 og 10 000 kroner i semesteret. Og det skal finansieres gjennom et høyere studielån, slik som for de som går på Handelshøyskolen BI. De får ekstra lån for å finansiere skolepengene der. Derfor bør ikke dette være så avskrekkende, sier Kirkebirkeland.

Mats Kirkebirkeland mener det ikke bør virke avskrekkende med en egenandel på mellom 5 000 til 10 000 i semesteret. Foto: Ketil Blom Haugstulen
Mats Kirkebirkeland mener det ikke bør virke avskrekkende med en egenandel på mellom 5 000 til 10 000 i semesteret. Foto: Ketil Blom Haugstulen

— Må ikke betale for selvrealiseringsprosjekter

Som han skriver i Klassekampen-innlegget:

«Vi må unngå å ende i en situasjon der personer som har foreldre med lav utdanning, og som begynner å jobbe og betale skatt rett etter videregående skole, ender opp med å finansiere selvrealiseringsprosjektene til personene i den brede akademiske middelklassen, som skal bruke noen år på å «finne seg selv» på humanistisk og samfunnsvitenskapelig fakultet.»

— Men vil ikke nettopp en egenandel ekskludere flere og forsterke nettopp den effekten du skisserer?

— Det er en fare at det eksisterer en viss låneaversjon, spesielt dersom man ikke har foreldre med høyere utdanning og høye lån. Det er det viktig å være obs på. Men så må vi huske at det er flere som har arbeiderklasse-bakgrunn på BI enn på Universitetet i Oslo, sier Kirkebirkeland og legger til:

— Dersom en slik egenandel virker avskrekkende, så bør jo de det gjelder vurdere om man faktisk ønsker å ta denne utdanningen. Dessuten er det slik at når man fullførerer utdannelsen, så kan man bruke 30 år på å betale tilbake lånet. Det er veldig gode betingelser på studielånet fra Lånekassen, man kan utsette avdrag for eksempel. Så det er mange mekanismer som ivaretar dette.

— Hyklersk

Leder i tankesmien Manifest, Magnus Marsdal, mener at problemstillingene Kirkebirkeland reiser er betimelige. Likevel mener han det er behov for å nyansere utgangspunktet noe.

— Man har en tendens til å tenke at «alle» nå tar høyere utdanning. Men ser man på tallene til SSB fra 2018 så er det nesten 50 prosent av befolkningen mellom 30-34 og 34-39 år som har høyere utdanning. Totalt i befolkningen over 16 år, så ligger tallet på 34 prosent, sier Marsdal til Khrono.

Likevel kan han være enig i at det er tendenser til mastersyke og at utdanningspapirene i større grad sorterer ikke basert på kompetanse, men evnen til å stå gjennom et helt studieløp.

Men det er helt andre måter å angripe disse problemene på, enn hva Kirkebirkeland skisserer, mener Marsdal.

— Det at Kirkebirkeland ikler forslaget om egenandel med hensynet til arbeidsfolk er hyklersk, sier Marsdal og mener at Civita ikke motsetter seg at kutt for arbeideryrkene subsidierer økning for akademikerne på et område som pensjon. Han legger til:

— Dette handler om lik rett til høyere utdanning, som er et demokratisk prinsipp. Da skal vi ikke ilegge folk en ekstra økonomisk risiko ved å innføre en egenandel.

Marsdal mener at det for mange er en økonomisk risiko å ta høyere utdanning, selv med Lånekassen i ryggen. Det er tapt arbeidsinntekt og det er studielån som skal betales ned, sier Marsdal.

— For mange fra arbeiderklassen er det en stor risiko å ta, for man kjenner ikke den akademiske verdenen. De som har foreldre med høyere utdanning vil nok kunne se dette som en sikker investering. Så de som rammes av et slikt forslag er de som er usikre i utgangspunktet - for dem blir både terskelen og risikoen større dersom man skulle innføre egenandel, sier Marsdal.

Magnus Marsdal er leder i tankesmien Manifest. Foto: Eivind Vodler Rutle/Manifest
Magnus Marsdal er leder i tankesmien Manifest. Foto: Eivind Vodler Rutle/Manifest

Finansieringsmodellen

Den andre løsningen som Civita-rådgiver og Høyre-politiker Kirkebirkeland mener man bør vurdere, er at institusjonene bør redusere inntak av studenter innen visse fagområder. De studiene det er «mindre behov for» i samfunnet og der færre ender opp i relevante jobber etter studiene.

— På den måten kan man heller bruke ressursene på å øke kvaliteten på studiene, eller ansette flere i faste stillinger, sier Kirkebirkeland og viser til den store andelen midlertidige i sektoren.

— Du skriver jo selv i innlegget at pengene følger studentene. Er det ikke da heller denne finansieringsmodellen i høyere utdanning man må ta tak i?

Jo, definitivt. Den skaper jo nettopp dette uheldige insentivet, at det er det studentene selv vil studere og ikke samfunnets behov som får størst vekt. Jeg mener at deler av pengene må følge studentene, men man må kanskje se på andelen som går til basisfinansiering, sier Kirkebirkeland.

Han tenker seg om en stund, og så kommer det gjennom telefonrøret:

— Kanskje vi kan skrote hele den finansieringsmodellen helt, og rett og slett bare å øke basisfinansieringen? For dagens system bidrar jo til å øke den effekten jeg kritiserer. Samtidig er jeg opptatt av at institusjonene sørger for at studentene kommer seg raskt gjennom. Men kanskje det har blitt vektlagt for mye, spør Kirkebirkeland.

— Ja, for du mener dette kan bidra til inflasjon i gradene? At de kan miste sin verdi fordi man skal ha studentene gjennom så raskt som mulig?

— Jo, det kan gå utover kvaliteten på gradene. Det skaper insentiv til å få gjennom studentene uansett. Men jeg håper jo at det er en faglig integritet der ute som gjør at man ikke opprettholder enkle studier for å tjene penger. For dette kan jo nettopp bidra til en ytterligere inflasjon i gradene, sier Kirkebirkeland, som innrømmer at de konkrete forslagene hans til løsninger er mindre viktig, enn å skape debatt rundt problemstillingen.

— Må starte i grunnskolen

Manifest-leder Marsdal er mer på linje med Kirkebirkeland når det kommer til forslaget om å sette tak på antall studieplasser. Han ser også behovet for å kunne dimensjonere studieplassene ut fra samfunnets behov.

— Men da må man slutte å leke butikk i utdanningen. At bedriftsøkonomiske prinsipper skal inn i våre fremste kunnskapsinstitusjoner er helt malplassert. Jo mer du leker butikk, jo vanskeligere er det å få en samfunnsmessig fornuftig styring, sier Marsdal og legger til at han ikke vet sikkert hvilken finansieringsmodell man bør gå for.

— Man må finne en måte å styre dette på som er kompatibel med det offentlig sektor og det offentlige universitetets egenart. Ikke importere forretningsmodeller, sier han.

I motsetning til Kirkebirkelands forslag til løsninger, så har Marsdal to andre forslag. Den ene er at vi må gjenreise respekten for halvparten av landets yrker, slår han fast.

— Og vi må starte allerede i grunnskolen. Den skolemessige definisjonen på å være flink er å sikte seg mot «akademiker-jobber». Og jo mer testende og terpende skole du får, jo mer passer den skolen for barn med foreldre som også sitter ved en pult. Og det sender signal at andre mer manuelle yrker er mindre verdt, sier Marsdal og legger til:

— Da er det for sent å komme rekende på rådgivers kontor mot slutten av videregående skole og bli fortalt noe annet.

Det andre forslaget til Marsdal, henger sammen med det første:

— Dersom vi vil at flere skal bli fagarbeidere og søke om fagbrev, da må man slutte å ødelegge yrkes- og inntektsvilkårene til disse arbeidergruppene gjennom sosial dumping og import av underbetalt og underdanig arbeidskraft. Du kan ikke først undergrave produktivitets- og inntektsveksten til disse gruppene og så lure på hvorfor det ikke blir mange nok lærlinger, sier Marsdal.