Hvordan vi tenker når vi spør om ytringsfrihet i akademia

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Heidi Østbø Haugen har mottatt vår spørreundersøkelse om ytringsfrihet i akademia, og kommer i et innlegg i Khrono 30. september med kritiske kommentarer om utforming og valg av spørsmål. Vi forstår godt Østbø Haugens uro når det gjelder tendensen til at funn fra spørreundersøkelser forenkles og tabloidiseres. Det skjer, og det er synd både for surveyforskningens rennommé spesielt og kunnskapen om komplekse samfunnsforhold generelt.

Spørreundersøkelsen som nå går ut til forskere ved høyskoler, universiteter, forskningsinstitutter og andre institusjoner med FOU-virksomhet i Norge er ikke avsluttet. Det gjør at vi er forsiktige med å kommentere den i detalj, for ikke å påvirke respondentene i noen retning. Vi benytter likevel anledningen til å fortelle litt mer om hvordan vi jobber med å undersøke ytringsfrihet og ytringsklima i Norge - generelt over tid, mellom grupper og nå i akademia spesielt. La oss også forklare hvordan vår spørreundersøkelse er bygget opp for å fange opp ulike dimensjoner og nyanser.

Professorer reagerer

Mener ytringsfrihets­undersøkelse bør trekkes: — Jeg følte meg manipulert

Dette er vårt tredje forskningsprosjekt om status for ytringsfriheten i Norge på oppdrag fra Fritt Ord. I tillegg til å undersøke befolkningens oppfatninger og erfaringer generelt, har vi tidligere satt søkelys på ulike felt der ytringsfrihet og ytringsrom spiller en ekstra viktig rolle, som journalistikk og kunst, samt innen utsatte grupper som minoriteter og ungdomspolitikere. Denne gangen fokuserer vi særlig på akademia, hvor debattene om ytringsklima gjerne går friskt, men der vi mangler empirisk fundert og nyansert kunnskap.

I spørreundersøkelsen undersøker vi forskeres erfaringer fra ulike vinkler: Vi er opptatt av å fange opp erfaringer og holdninger knyttet til både arbeidssituasjon og institusjonell tilhørighet, i hvilken grad styringssystemer og organisering av akademia påvirker forskeres oppfatning av sin akademiske frihet og ytringsrom, samt hvordan de opplever offentlig debatt og det å ytre seg via mediene. Vi går altså ut i fra at dette er et fenomen som ikke lar seg definere eller forklare via enkeltspørsmål.

I den nevnte spørreundersøkelsen gjør vi utstrakt bruk av teknikken «split sample», der respondenter tilfeldig deles inn i grupper som får ulike varianter av det samme spørsmålet. Ofte er kun ett ord byttet ut. Dette gjelder for samtlige av eksemplene som Haugen trekker frem. Formålet er nettopp å se effekten av små variasjoner i spørsmålsstilling, ikke å kartlegge hvor mange som er enige i enkelt-påstander. For den enkelte respondent som leser «sitt» spørreskjema, ser man bare én variant av spørsmålsformuleringene, og det er forståelig at noen dermed kan bli forundret eller provosert over det. Men hensikten er nettopp å se på variasjonen i respons mellom de ulike gruppene som har fått utdelt ulike nyanser av spørsmålet. Bruken av «split sample» er, paradoksalt nok, nettopp et svar på kritikken om unyanserte spørsmålsstillinger.

Slik Haugen oppfatter det, virker noen av påstandene i spørsmålene ledende. Når spørsmål formuleres som påstander, er vi som forskere klar over at respondentene ledes mot å være enige i utsagnet. Derfor er ikke målet vårt å kartlegge svarfordelinger på enkeltpåstander. I nesten alle tilfeller der vi stiller en ledende påstand, legger vi også til en påstand som drar i motsatt retning, der svarene på de to (eller flere av) påstandene kombineres i indekser. Dette er grunnleggende survey-metodikk.

Hovedpoenget med å stille denne typen spørsmål er ikke å finne ut hvor stor andel av respondentene som hører hjemme i den ene eller andre kategorien, men sammenlikning: Mellom forskere innen ulike disipliner, med ulik institusjonell tilknytning til akademia, og mellom ulike grupper av befolkningen, som for øvrig som i disse dager får mange av de samme spørsmålene. Noen spørsmål er hentet fra internasjonale undersøkelser, her er hensikten å finne ut om holdninger blant norske forskere og norsk befolkning skiller seg vesentlig fra svarene man finner i andre land. Noen spørsmål har vi stilt i tidligere undersøkelser, da er poenget å måle endring over tid, snarere enn å peke på enkeltresultater.

Når vi, etter å ha analysert og tolket svarene i denne spørreundersøkelsen, skal presentere funnene for offentligheten, påligger det oss naturligvis et ansvar for å gjøre dette på en måte som ikke legger opp til at svarene på et enkeltspørsmål kan tas ut av kontekst i mediene eller andre steder, slik Haugen er bekymret for. Dersom vår hensikt var å bruke spørsmålene slik Haugen frykter, ville det definitivt vært svært problematisk. Men det er altså ikke det de er ment for. Dette kan være vanskelig å se for den enkelte respondent, men surveyforskere er opptatt av nettopp dette i utforming av spørreskjema og analyse av surveydata.

• Les også: Hvor vid skal ytringsfriheten være?
• Les også: Signerer du med akademisk tittel bør du ha kompetanse på det du uttaler deg om

Haugen peker også på at en utfordring med spørreundersøkelser er at de ikke gir rom for lange refleksjoner og drøfting av dilemmaer. Det er vi helt enige i. Vår prosjektgruppe er bredt sammensatt, nå som tidligere bygger vi på ulike metoder, der begrensningene i én metode avhjelpes ved triangulering: Vi har alltid kombinert kvantitative spørreundersøkelser med kvalitative dybdestudier, det gjør vi også nå. Forskerne i prosjektet representerer både kvalitativ og kvantitativ metodisk spisskompetanse.

Derfor skal vi i dette prosjektet også gjøre omfattende kvalitative intervjustudier med forskere som går i dybden og belyser flere av de nyansene og dilemmaene Haugen fremhever som viktige. For hun har hel rett i at spørreundersøkelser aldri kan gi et slikt rom for refleksjon for den enkelte respondent.

Til sammen mener vi at prosjektet vårt vil gi nye og viktige innsikter om ytringsfrihet i akademia – et tema det så langt har vært forsket svært lite på i Norge. Vi håper så mange som mulig vil ta seg tid til å svare på spørreundersøkelsen vår, og at de svarer etter beste evne på spørsmålene slik de er formulert.