Hvor er oljepengene når vi trenger dem?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Universitets- og høgskolesektoren er inne i krevende økonomiske tider, og det varsles både om nedbemanning og andre sparetiltak. Den 10. april minnet Gro Lillebø i Norsk Sykepleierforbund (NSF) seere og lyttere i Dagsnytt 18 om at vi fortsatt mangler 6000 sykepleiere og at antallet vil øke i raskt tempo fremover. Dette er kjente tall, men behovet for å flagge dem har ikke avtatt. 

Forventningene om at utdanningssektoren skal bidra til å løse komplekse samfunnsutfordringer innen helse er store, og sykepleierutdanningene er en viktig bærebjelke i denne sammenhengen. Ansatte i undervisnings- og forskningsstillinger ved landets 13 sykepleierutdanninger skal ikke bare utdanne sykepleiere med rett kompetanse. De skal også være ledende premissleverandører innen forskning og utviklingsarbeid for å møte dagens og fremtidens behov for bærekraftige tjenester. 

Debatt ● Guro Elisabeth Lind

— Regjeringen krever ekstra innsats. Institusjonene takker for tilliten, og overlater ekstrajobben til de ansatte

Til dette arbeidet kreves gode arbeidsvilkår og arbeidsmiljø, slik at de kloke hodene får tid og rom til å bygge fagmiljø hvor motivasjon, innovasjon og faglig engasjement har gode forutsetninger. Dette krever ledelse, styring og rammer som sikrer at vi får prioritert BÅDE utdanning og forskning så vi kan stå støtt på begge «bena» som skal ta oss inn i fremtiden. 

Hvor hører så verbene nedskjære, nedbemanne og nedprioritere inn i dette bildet? Og hvordan har forsknings- og høyere utdanningsminister Hoel kommet frem til at sparing er rett medisin for å sikre bærekraftige sykepleierutdanninger og god kvalitet i helsetjenestene?

Som tillitsvalgte for flere av NSF sine 1300 medlemmer ved landet universitets- og høgskoler er det vanskelig å skulle godta dette premisset. Det forventes at sykepleierstudentenes sluttkompetanse skal være tilnærmet lik uavhengig av hvor i landet de utdannes. Da virker det urimelig at det er interne prioriteringer og sparetiltak ved den enkelte utdanningsinstitusjon som skal legge føringer for de ansattes arbeidsvilkår og prioritering av kjerneoppgaver.

Våre medlemmer har fra før veldig ulike vilkår på tvers av utdanningssektoren. Noen steder er medlemmene ansatt på arbeidskontrakter uten rett til overtidsbetaling for merarbeid. Det er også store forskjeller i tiden man får til å planlegge undervisning, veiledning av studenter, prioritere kompetansehevende tiltak og forsknings- og utviklingsarbeid. Og verre kan det bli nå som det er varslet trangere økonomiske tider i sektoren.

I tillegg står sykepleierutdanningene midt i et lenge varslet generasjonsskifte blant sine ansatte. Seniorer innen forskning og utvikling i utdanningene forsvinner ut i høyere tempo enn vi klarer å rekruttere eller utvikle tilsvarende kompetanse internt. Det tar tid å bygge fagmiljø, og det krever gode lønnsbetingelser for å skulle beholde, utvikle og rekruttere den kompetansen som trengs. Andre sektorer som helseforetak og kommuner er mange steder villige til å gi bedre lønnsbetingelser for medlemmenes kompetanse enn det de har i dag, men ingen er tjent med at vitenskapelige ansatte forlater utdanningene. 

Debatt ● Ronny Kjelsberg og Torbjørn Andre Barland Moe

— Regjeringen har lagt en økonomibombe under store deler av sektoren

Å utdanne kompetente sykepleiere, forske og drive utviklingsarbeid er meningsfulle oppgaver å ta del i, men det vi etterlyser er muligheten til å gjøre jobben godt!

I tillegg til å vurdere nedbemanning og behov for omstilling er det nå flere utdanningsinstitusjoner som velger å redusere ansattes tid til forsknings- og utviklingsarbeid (FoU). Forskning er helt nødvendig for å kunne videreutvikle sykepleiefaget og utdanningene, og en forutsetning for kunnskapsbasert utdanning og klinisk praksis. Tilstrekkelig FOU-tid er også essensielt for at ansatte skal kunne bygge nødvendig kompetanse, noe som også krever at erfarne kollegaer med høyere kompetanse har rom for å veilede og inkludere dem i eksisterende forsknings- og utviklingsprosjekter.

Når vi vet at deler av utdanningsinstitusjonenes finansiering kommer fra eksterne midler er det å skrive forskningssøknader en viktig kompetanse å benytte og videreføre. Da virker det helt mot sin hensikt og lite bærekraftig å skulle skjære ned på ansattes FoU tid. Både med tanke på forskning og merittering/kvalifisering som sektoren er avhengige av, men også det å sikre akkreditering/godkjenning og kvalitet i sykepleierutdanningene.

Debatt ● Marit Reitan

Akademisk forankring er viktig for profesjonsutdanningene

Arbeidsmiljøet påvirker som vi vet arbeidstakeres helse, jobbengasjement og virksomhetens resultater. Ledere, tjenestemannsorganisasjoner og vernetjenesten står nå ovenfor krevende prosesser og vurderinger når knapphetsgoder som forskningstid og kompetansehevingstiltak skal fordeles i utdanningsinstitusjonene. Denne jobben krever gode samarbeidsrelasjoner i partssamarbeidet som vi gjerne ønsker å bidra til, men vi trenger et større handlingsrom å løse oppgavene innenfor. 

Derfor ber vi nå forsknings- og høyere utdanningsministeren, digitalisering- og forvaltningsministeren og helseministeren om å brette opp ermene på hver sin side av regjeringsbordet og samarbeide om å finne midlene vi trenger for å løse vårt felles viktige samfunnsoppdrag. Vi trenger større bevilgninger, og ikke en situasjon hvor bekymringer og nedskjæringer går på runddans mellom de ulike fakultetene internt.

Det står om kvaliteten på fremtidens sykepleiere som skal løse morgendagens utfordringer, og da trenger vi som skal gjøre jobben i utdanningssektoren gode lønnsbetingelser, rett kompetanse, gode arbeidsmiljø og arbeidsvilkår som gjør dette mulig.

Til vårt innledende spørsmål: NEI — det må ikke være slik at vi i denne krevende tiden sparer oss til fant.

Det er en tid for alt, og nå er tiden mer enn moden for å prioritere sykepleierutdanningene!

Vi i universitets- og høgskolesektoren står klare til å brette opp ermene for å gjøre det som trengs, men kan ikke gjøre jobben alene.

Debatt ● Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen

Regnefeil og kommunikasjons­svikt kan medføre pasient­skade og død

Innlegget er skrevet av:

Ann Kristin Skalleberg, universitetslektor og hovedtillitsvalgt for NSF ved Universitetet i Sørøst-Norge

Hanne Margrethe T. Karlsaune, universitetslektor og hovedtillitsvalgt for NSF ved NTNU

Kronikkens innhold støttes også av NSF tillitsvalgte ved:

VID vitenskapelige høgskole ved hovedtillitsvalgt Stein Erik Fæø og Birgitte W. Flinder

UiT Norges arktiske universitet ved hovedtillitsvalgt Mona Lahm Høgbakk

Lovisenberg diakonale høgskole ved hovedtillitsvalgt Adelheid H. Hillestad

OsloMet ved hovedtillitsvalgt Hanne Morttjernet

Høgskulen på Vestlandet ved hovedtillitsvalgt Venke Klubben Prytz og Stig Riise Pettersen

Universitetet i Agder ved hovedtillitsvalgt Linda Iren Mihaila Hansen

Universitetet i Stavanger ved hovedtillitsvalgt Bodil Bø

Høgskolen Innlandet ved hovedtillitsvalgt Toril Merete Nysæter

Nord universitet ved hovedtillitsvalgt Åsmund Didriksen

NTNU ved hovedtillitsvalgte Gunhild Thunem, Geir-Tore Stensvik og Torhild Sørum

Høgskolen i Østfold ved hovedtillitsvalgt Renate Slang

Universitetet i Bergen ved hovedtillitsvalgt Mari Follo

Nord Universitet ved Grethe Bøgh Næss