Debatt ● jostein gripsrud
Hverken tunnelene på E16 eller Apolloraketten er styrt av naturen
«Jeg ville trodd en innovasjonsforsker ville bidra til å finne nye måter å bruke teknologi for å løse svære økologiske problemer. Men nei, hos Nyre er det teknologien som bestemmer og handler.»
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen
Mitt første innlegg i denne Khrono-debatten, 6. april, hang sammen med at en «innovasjonsforsker», i ei tid der ei klimakrise stiller svære krav til teknologisk kreativitet, hevder at «det finst ei vesentlig handlekraft og moralsk retning i teknologiene sjølve. Menneska kan ikkje velje å bruke dei, eller å ikkje bruke dei» og [vi har] «rett og slett ikke noe valg. Vi må følge teknologistrømmen».
Dette er mitt siste innlegg i sakens anledning.
Jeg ville trodd en innovasjonsforsker ville bidra til å finne nye måter å bruke teknologi for å løse i stedet for skape for eksempel svære økologiske problemer. Men nei, hos Nyre er det teknologien som bestemmer og handler.
Han har riktig nok nå snekret en skala for en endret balanse mellom mennesker og teknologi der de første har en viss innflytelse på utviklingen på de lavere trinnene. Men alle deler av skalaen er bygd på at teknologien er et handlende subjekt «mennesket» etter hvert må underkaste seg. Teknologien er hos Nyre en historisk «aktør», forklart slik:
«Ein aktør har kraft viss han kan dytta til sides andre aktørar og auka momentet i den retninga han har valt.» Så her har vi altså noen greier mennesker nok kan ha snekret sammen, men som nå manøvrerer, fortrenger konkurrenter og øker sin fart og kraft «i den retninga han har valt».
Dette er kjernen i en tenkemåte som bare kan kalles animistisk. Den Store danske encyklopædi sier:
«Ifølge psykologien er animistisk tænkning at man i tanken tilskriver livløse genstande liv med følelser, ønsker, vilje, tanker og bevidsthed. Det er især iagttaget hos naturfolk og børn og antages at bunde i manglende viden og erfaring. Hos børn er det især almindeligt i småbarnsalderen, hvor de ikke har lært sig at skelne mellem levende og dødt og mellem årsag og virkning.»
Denne tankefeilen, som samme danske verk også beskriver som en «tankeforstyrrelse ved visse psykoser», er dessverre et grunnleggende element i Nyres omtale av for eksempel månelandingen i 1969.
Trekkene ved naturen som skal overvinnes har sjølsagt ingen bevissthet som legger planer for å holde bilene i Bergen og Apollo på landjorda.
Jostein Gripsrud, professor i medievtienskap ved Universitetet i Bergen
«Prosessane som gjorde dette mogeleg», sier Nyre om landingen, «var på ein måte styrt av kløktige vitskapsfolk, men på ein annan måte var den styrt av naturen.» Han mener åpenbart at de vilkårene naturen representerer for menneskelig aktivitet er en styring på linje med den styring av månelandingen NASAs «kløktige vitskapsfolk» dreiv.
Men naturen styrte naturligvis ingen ting; like lite som de 40 tunnelene på E16 mellom Bergen og Voss styrer bilene som kjører der. Tunnelene er bare et diskutabelt forsøk på å overvinne naturens hindringer, som ellers bare lå og ligger der, liksom jordas tyngdekraft som holder atmosfæren på plass, krevde den voldsomme energiutladningen som løftet Apollo opp og ut.
Trekkene ved naturen som skal overvinnes har sjølsagt ingen bevissthet som legger planer for å holde bilene i Bergen og Apollo på landjorda.
NASA har estimert at 400 000 mennesker på det meste, i 1966, arbeidet på Apolloprosjektet. Her er alt tatt med - fra astronauter, diverse slag naturvitenskapelige og andre forskere, matematikere, medisinere, programmerere og alskens ansatte i industriene som leverte alt det avanserte utstyret.
Nyre nevner ingenting om denne bevisste, organiserte innsatsen for å nå et bestemt mål. Han ser bort fra den åpenbare samfunnsmessige karakteren teknologisk utviklingsarbeid har og foretrekker å snakke abstrakt om «mennesket». Han unngår å kommentere noen av alle de konkrete eksemplene jeg har nevnt om de fascinerende, planmessig frambrakte teknologiske innovasjonene i medisin de siste tiårene.
Han er generelt ikke interessert i det han sjøl i prinsippet driver med, vitenskap - som styrt av penger, politikk og oppsamlet kunnskap stadig lanserer nye innovasjoner - og fører floppy-disc-maskiner og VHS-teiper på søppelhaugen. Han ser ut til å overse at i den dobbeltheten tysk «technik» sto for, ferdigheter og kunnskaper på den ene siden og materielle produkter på den andre, er det første leddet, ferdigheter og kunnskap, i økende grad representert av vitenskap.
I stedet for å omtale og tenke på den grunnleggende liv- og tankeløse teknologiske apparaturen på en animistisk og følgelig bekymringsvekkende måte, burde innovasjonsprofessorer legge sine hoder i bløt (NB: metafor!) for å finne ut hvordan de best kan mobilisere teknologiske ressurser for å løse klimakrisa og ande utfordringer.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
