Debatt ● Guro Elisabeth Lind og Hans Ole Rian
Hva var det vi sa?
I vår advarte vi mot at små sårbare fagmiljø forsvinner og viktige kunstfaglige utdanninger legges ned. Nå er det nettopp dette som skjer.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I mai i år ble regjeringens Utsynsmelding behandlet i Stortinget. Mange organisasjoner — blant annet vi i Creo og Forskerforbundet — var kritiske til flere av endringene der. Spesielt var vi kritiske til de foreslåtte endringene i finansieringskategorier, der berørte parter ikke ble hørt og hvor det ikke forelå tilstrekkelige konsekvensvurderinger. Flere av de kunstfaglige utdanningsinstitusjonene var også særdeles kritiske til dette forslaget.
Regjeringen forsikret i meldingen (Meld. St 14 (2022-2023)) at endringene fra seks til tre kategorier ikke skulle ha omfordelingseffekt. Dette ble også påpekt i komiteens innstilling, der komiteens flertall — medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Venstre — understreket at «omleggingen av finansieringssystemet i seg selv ikke har omfordeling av ressurser i favør av store institusjoner og fag på bekostning av små sårbare fagmiljø og mindre institusjoner med et smalere fagtilbud som intensjon.»
Videre uttalte disse medlemmene at de var opptatt av at «norske utdanningsinstitusjoner blant annet fortsatt skal tilby kunst-, musikk- og arkitektutdanninger på et høyt nivå», og videre pekte de på at «dersom det tildeles nye studieplasser til utdanninger innen kunst, kultur, musikk, arkitektur og design, som tidligere var finansiert over kategori A eller B, bør behovet for tilleggsbevilgning over statsbudsjettet vurderes.»
Nå er det nettopp dette som skjer: små sårbare fagmiljø forsvinner og viktige kunstfaglige utdanninger legges ned.
Ved NTNU forsvant nå fire studieplasser i kirkemusikk. Et vanvittig lavt tall ut fra statens normer for hvor mange studenter et studieprogram skal ha for å kunne være økonomisk bærekraftig. Men et enorm tall i kirkemusikksammenheng. Å ta en bachelor i kirkemusikk vil sannsynligvis aldri representere et karrierevalg som trekker, la oss si, 20 studenter i hvert studiekull. Derfor vil et studium som kirkemusikk være helt avhengig av å bli «sponset» økonomisk for i det hele tatt kunne være i drift, også de årene det kun er én kvalifisert søker.
Ved Høyskolen i Østfold legger de nå ned hele Akademiet for scenekunst. I over 30 år har de vært en viktig utdanningsinstitusjon for nye generasjoner scenekunstnere og har hatt stor betydning for utviklingen av norsk scenekunst. Akademiet er i dag det eneste høyere utdanningstilbudet for scenografer i Norge, og en nedleggelse truer både mangfoldet og kvaliteten i landets kunst- og kultursektor. Dette vil kunne begrense rekrutteringen av fremtidens scenekunstnere.
Det er ofte tilfredsstillende å kunne si at man hadde rett, dessverre er ikke det den følelsen vi sitter igjen med nå. Ja, vi ser at våre spådommer slo til, men bekymringene vi løftet frem i vår er bare blitt betydelig større.
Lind og Rian
Argumentasjonen fra Høyskolen i Østfold viser at dette er en direkte konsekvens av endringen av finansieringsmodell. De skriver er at det «[f]ra 2025 innføres også en ny finansieringsmodell for UH-sektoren, der kunstfaglige utdanninger er flyttet fra tidligere finansieringskategori A til ny finansieringskategori 2. Denne endringen fra høyeste kategori i gammel modell til midtre av tre kategorier i ny modell, gjør at de økonomiske betingelsene endres.»
Det er ofte tilfredsstillende å kunne si at man hadde rett, dessverre er ikke det den følelsen vi sitter igjen med nå. Ja, vi ser at våre spådommer slo til, men bekymringene vi løftet frem i vår er bare blitt betydelig større.
Skal vi ha et levende og vitalt kulturliv i framtida må det utdannes levende og vitale kulturarbeidere. Det er først og fremst Stortingets ansvar, da trenger vi offensive og engasjerte stortingspolitikere, politikere som ser og tar konsekvensene av de feil som er begått.
