Debatt ● Knut Størdal
Når musikken stilner
Nå kuttes kirkemusikkutdanningen ved NTNU, i kirkehovedstaden Trondheim. Hva trenger du egentlig en kirkemusiker til?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Så er det offisielt. Fra høsten 2026 vil det ikke finnes verken studenter eller lærere ved kirkemusikkutdanningen ved NTNU. I byen der Nidarosdomen troner, der noen av Europas fineste orgler står, kirkehovedstaden Trondheim, kan man altså ikke utdanne seg til organist fra nå av.
Men enda mer alvorlig: Denne krisen vil ramme kulturlivet rundt omkring landet vårt hardt.
Ikke minst vil dette merkes i distriktene. I hver kirke i Norge finnes det (lovfestet) en kirkemusikerstilling. Kirkemusikere er slett ikke bare aktive i kirkerommet — de er bærebjelker i kulturlivet. De driver kor og korps, de arrangerer julekonserter, de spiller på sykehjemmet, de underviser i kulturskolen på mange forskjellige instrumenter, de driver festivaler og gir spillejobber til et stort marked av frilansere.
Alt dette kan de gjøre fordi kirkemusikk er den mest allsidige musikkutdanningen som finnes. Våre studenter får en bred bakgrunn i alt fra orgelspill til korledelse, sang, arrangering og komponering, de spiller i band, de lærer kulturproduksjon, kort sagt: De får med seg alt de trenger for å være ressurser i et lokalt kulturliv.
For de fleste vil mangelen på utdannet arbeidskraft merkes ved private høytider. Orgel er som kjent instrumentet for de store anledningene i livet. Skal du feire bryllup eller barnedåp, eller skal et familiemedlem bisettes er det som oftest en kirkemusiker involvert. Da er det viktig at musikken fungerer godt. God utdanning sikrer kvaliteten på musikken og ivaretar verdighet på viktige dager i livet.
For kirken er situasjonen kritisk. Musikken er hjerteslaget i gudstjenesten. Den formidler gudsdimensjonen der ordene ikke strekker til. Musikkarbeidet i kirkene (ikke minst korene) bygger relasjoner til befolkningen som kirken er helt avhengig av for å fungere som folkekirke. Når kirkemedlemmer blir spurt om hva de liker best ved gudstjenesten, får musikken høyest score. Det er kort sagt umulig å tenke seg en høymesse uten musikk.
Rekrutteringen til kirkemusikeryrket har vært svak i mange år. Men i de siste årene har det vokst fram orgelklubber og korskoler som gir grunn til optimisme med tanke på etterveksten. Nå trenger vi at studieplassene står klare til å ta imot unge mennesker som ønsker å utdanne seg på fagfeltet.
Utdanningsminister Oddmund Hoel (SP) fikk spørsmål om kirkemusikkutdanningen ved NTNU i Stortingets spørretime i april. Kort oppsummert svarte han to ting: 1. Det finnes en kirkemusikkutdannelse ved Norges musikkhøgskole i Oslo. 2. Han legger til grunn at universitetene greier å prioritere slik at «me samla sett kan vareta samfunnsbehova, mellom anna innan orgel- og kyrkjemusikk».
Dette er rett og slett ansvarsfraskrivelse. Det nye statsbudsjettet har gjort NTNU helt ute av stand til å gjøre de prioriteringene han snakker om. Til punkt 1: Det er helt utrolig å høre dette fra en statsråd fra Senterpartiet. Folk som studerer i Oslo, etablerer seg som regel på Østlandet. Dette er dårlig distriktspolitikk!
Den norske kirke må også ta ansvar. Nestleder i Creo (musikernes fagorganisasjon), Cathrine Nyheim, kommenterer situasjonen ved NTNU slik: «Dersom Den norske kirke ønsker godt kvalifiserte musikere i kirkene sine, må det tas noen grep, og de må tas nå. Vi trenger en nasjonal satsing på kirkemusikk, (…) og det må vises ambisjoner — på nasjonalt nivå.»
Der er vi nå. Dette er politikk. Vi trenger en politisk løsning for å finansiere utdanning i kunstfagene generelt, og kirkemusikk spesielt. Og vi trenger at Den norske kirke setter saken på dagsorden på en helt annen måte enn før.
Kirkemusikkutdannelsen ved NTNU skal gjenoppstå. Vi gir oss ikke!
