Debatt ● Gisle Selnes
Hovden-saken setter kvalifikasjonsprinsippet i fare
Min klare konklusjon er at den omstridte ansettelsessaken ved UiB ikke må få skape presedens for hvordan kriteriet «personlig egnethet» brukes i slike prosesser.
— Her har innstillende myndighet tråkket langt over grensen for hva det er tillatelig å bruke den hemmeligholdte delen av prosessen til.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I et debattinnlegg om den skandalepregede ansettelsessaken i arabisk og midtøstenhistorie ved Universitetet i Bergen (UiB) gir tidligere instituttleder ved IF, Åse Johnsen, oppklarende bakgrunnsinformasjon om det hun kaller «faglig tautrekking» mellom de to instituttene stillingen er delt mellom. «Denne gangen har AHKR overkjørt IF og kuppet stillingen», slår hun fast.
Innlegget kan vanskelig leses som noe annet enn en mistillitserklæring mot hennes etterfølger som instituttleder ved IF, Martin Paulsen, som har hatt i alle fall én hånd på rattet i ulykkesbilen — og begge hendene på tauet som har trukket stillingen bort fra arabisk språk (IF) og over til midtøstenhistorie (AHKR).
Hva Paulsens motiver for denne oppførselen kan ha vært, vil nok forbli en gåte for alle oss utenforstående i overskuelig fremtid. AHKR-leder Teemu Ryymins beveggrunner er enklere å forestille seg. Han har om ikke annet handlet i tråd med sitt eget institutts særinteresser og skaffet seg en ansettelse som styrker AHKR og som i beste (verste) fall vil kunne bidra til at arabisk-studiet (IF) legges ned. At alle de som har samarbeidet med den faglig best kvalifiserte søkeren, også på hans eget institutt, stiller seg uforstående til hans opptreden, tar han tilsynelatende med stor ro.
Oppmerksomheten rundt denne ansettelsessaken har helt klart hatt negative konsekvenser for det faglige og administrative omdømmet til HF, UiB. Etter mitt syn er dette berettiget: Her har innstillende myndighet, altså to ansatte instituttledere, tråkket langt over grensen for hva det er tillatelig å bruke den hemmeligholdte delen av prosessen til — og det på en måte som det meg bekjent ikke finnes noen presedens for.
Fakultetsstyret ved HF gjorde overtrampet en tanke mindre da det vedtok at den faglig best kvalifiserte søkeren skulle innstilles som reserve, men saken har likevel flyttet grensen for kreativ bruk av skjønn bak lukkede dører og i hemmeligholdte dokumenter.
Kvalifikasjonsprinsippet, som skal gjelde i alle faser av ansettelsesprosessen, står i fare for å bli permanent svekket.
Statsansattelovens §3 slår fast at «[d]en best kvalifiserte søkeren skal ansettes eller utnevnes i ledig stilling eller embete, med mindre det er gjort unntak i lov eller forskrift». Dette er kvalifikasjonsprinsippet i et nøtteskall. Videre understrekes det at «[v]ed vurderingen av hvem som er best kvalifisert, skal det legges vekt på utdanning, erfaring og personlig egnethet, sammenholdt med kvalifikasjonskravene som er fastsatt i utlysningen».
Et slikt scenario er så usannsynlig at det ikke en gang er reflektert inn i personalreglementet for UiB.
Gisle Selnes
Det hersker ingen tvil om hvem av søkerne til den utlyste stillingen i arabisk og midtøstenhistorie som faglig sett var best kvalifisert. Dette går klart frem av den sakkyndige komitéens rapport, som i motsetning til det mange tror, ikke er unntatt offentlighet. Av de innstilte søkerne var Hovden den eneste med undervisningserfaring i arabisk språk, den eneste med kompetanse på islamsk lovgivning og den eneste som hadde erfaring med å hente inn eksterne midler — tre av de sentrale kriteriene utlysningen sier det skal legges vekt på.
Normalt skulle det knapt la seg gjøre å velte en så klar sakkyndig vurdering. Men i dette spillet finnes det et wild card, en joker kjent som «personlig egnethet».
Innstillende myndighet satset alt på dette kortet da den etter et timelangt intervju kom frem til at den faglig best kvalifiserte søkeren var personlig uegnet for stillingen. Følgelig kunne han ikke engang innstilles som reserve. Et slikt scenario er så usannsynlig at det ikke engang er reflektert inn i personalreglementet for UiB.
Sivilombudsmannen har følgende å si om personlig egnethet versus faglige kvalifikasjoner:
«Hovedregelen er at det etter kvalifikasjonsprinsippet skal svært mye til for at én søkers personlige egnethet kan veie tyngre enn en annen søkers klart dokumenterte bedre faglige kvalifikasjoner. Den faglig best kvalifisertes manglende egnethet for stillingen må i så tilfelle være betydelig, og klart og tydelig dokumentert gjennom en grundig saksbehandling i tilsettingsprosessen.»
Her er det altså snakk om ulike grader av egnethet, det vil si hva som skal til for at en faglig sett mindre kvalifisert søker skal kunne foretrekkes fremfor en bedre kvalifisert, men personlig mindre egnet søker. Da skal det «svært mye til», og manglende egnethet må være «klart og tydelig dokumentert». Men det innstillende myndighet har gjort i den aktuelle ansettelsessaken ved HF, UiB, er noe mye mer radikalt, nemlig å slå fast at den faglig sett best kvalifiserte søkeren er personlig uegnet og følgelig uaktuell. Han kan med andre ord ikke anses å oppfylle lovens kompetansekrav — til en stilling som ikke engang hadde eksistert om det ikke hadde vært for hans faglige kvalifikasjoner.
Han kan med andre ord ikke anses å oppfylle lovens kompetansekrav – til en stilling som ikke engang hadde eksistert om det ikke hadde vært for hans faglige kvalifikasjoner.
Gisle Selnes
Åse Johnsen redegjør godt for hvordan innstillende myndighet har lagt til rette for at det utenkelige likevel skulle bli mulig. Vi snakker da om en prosess administrert av AHKR, der instituttet har hatt fire av seks medlemmer i intervjukomiteen, og der ingen av de seks tilhørte søkerens fagområde, selv om fakultetets veiledende retningslinjer sier at komiteen skal ha «normalt en [sic], men inntil to representanter for det område stillingen er utlyst i». Hovden var altså den eneste i det lukkede rommet som kjente til utfordringene arabiskfaget sto overfor, og den eneste som visste noe om hva som kreves for å hente inn eksterne midler til et forskningsprosjekt på det fagområdet stillingen var utlyst innenfor.
Den AHKR-administrerte intervjukomiteen lot seg ikke overbevise av søkerens vurderinger av hva som burde gjøres på undervisnings- og forskningsfronten. «Ekstern finansiering er noe av det som blir tematisert» i rapporten fra intervjuene, skriver Khrono, som har lest den i en sladdet versjon, «og det heter blant annet at Hovden virket lite motivert for å søke ekstern finansiering.»
Slik blir «personlig egnethet» til et smutthull som innstillende myndighet kan benytte seg av når kvalifikasjonsprinsippet ikke gir det resultatet den selv ønsker.
Dersom universitetsdemokratiet hadde fungert slik det burde, ville de ansatte instituttledernes maskepi blitt gjennomskuet og stanset av det valgte fakultetsstyret. Men forestillingen om at innstillende myndighet skal ha et «handlingsrom» også der alle faglige hensyn tilsier at én kandidat er klart best kvalifisert til stillingen, ser dessverre ut til å ha vunnet frem på bekostning av det lovfestede kvalifikasjonsprinsippet.
At det sitter langt inne for fakultetets ledelse å gå imot innstillende myndighets preferanser, sier seg selv, men noen ganger finnes det ingen annen farbar vei. Som ansettelsesorgan er ikke fakultetsstyrets primære oppgave å bevare den akademiske husfreden, men å sørge for at faglighet og etterrettelighet råder i alle ledd i prosessen.
Protokollen fra behandlingen av denne saken tilsier at den faglige tautrekkingen har forplantet seg helt til fakultetets øverste, demokratisk valgte ansettelsesorgan. Av de fem stemmeberettigede fakultetsstyremedlemmene fra gruppe A stemte to for et forslag som beholdt innstillende myndighets kandidat på topp, med Hovden som reserve. Tre — undertegnede inkludert — stemte for et alternativt forslag med Hovden på topp og den andre kvalifiserte søkeren som reserve. Begge stemmene til støtte for instituttledernes kandidat kom fra AHKR. I de andre gruppene (B, C, D) var det til sammen to stemmeberettigede som var tilknyttet AHKR. Begge stemte med sine instituttfeller.
Siden Hovden ble hentet inn igjen og ført opp som reserve til stillingen, er det ingenting som tilsier at denne prosessen vil kunne reverseres. Dersom han hadde forblitt vraket på grunn av «personlig uegnethet», kunne vi derimot fått en reprise av saken som endte med en dom i Gulating lagmannsrett 10. juni i år. Da ble en lærer tilkjent millionerstatning etter å ha blitt forbigått på grunn av usaklig påstand om personlig uegnethet. I så henseende har fakultetsstyret gjort både instituttlederne og fakultetsøkonomene en tjeneste.
Lærdommen som bør trekkes av denne ulykkelige saken, er at «personlig egnethet» er et kriterium som må brukes med den største omhu. Det må avgrenses til saker der det kommer frem klart relevante opplysninger om forhold som ikke har vært vurdert tidligere i prosessen, og som med stor sannsynlighet vil kunne føre til feilansettelser. Ellers vil det fungere som en blankofullmakt for instituttledere med faglig irrelevante agendaer.
Derfor må ikke den aktuelle ansettelsessaken få skape presedens, men gå over i institusjonens historie som et overtramp og som en advarsel mot tilsvarende svik mot kvalifikasjonsprinsippet i fremtidige ansettelsessaker.
Artikkelforfatteren møtte som vara under fakultetsstyrets behandling av ansettelsessaken i arabisk og midtøstenhistorie. Teksten inneholder ingen opplysninger hentet fra de delene av saksforelegget som er unntatt offentlighet.
