Debatt ● Gard Aasmund Skulstad Johanson
Helhetlige klimatiltak er tryggere enn blind tro på kvotesystemet
I debatten om klimatiltak ved norske universiteter lønner det seg å ha to tanker i hodet samtidig.
— Jeg gjorde det fordi jeg syns tog er gøy og det er nok i kategorien «symbolske tiltak», men symboler fungerer, skriver Johanson.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I et intervju med Khrono går leder av forskerforbundet ved Universitetet i Bergen, Steinar Vagstad, ut mot klimatiltakene ved norske universiteter. Han mener at tiltakene trekker fokus bort fra universitetenes egentlige oppgaver – nemlig kunnskapsutvikling og formidling.
Om Vagstad hadde fulgt med i debatten og leser klimatiltakene som foreslås, vil han imidlertid se at de fleste som snakker om klimatiltak anerkjenner at en kan ha to tanker i hodet samtidig.
Vi er heldigvis enig i at sektorens viktigste bidrag til å løse klimakrisen er kunnskap, men Vagstad synes å tro at klimaarbeidet i sektoren kun gjelder kutt i flyreiser. Det er heldigvis ikke slik det er, men bærekraftige klimaløsninger innebærer at vi også bør kutte i kvotepliktige utslipp.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Universitetet i Bergen har et omfattende utslipp av klimagasser og i 2020 var dette på 44713 tonn CO2-ekvivalenter.
For å sette dette tallet i perspektiv er det omtrent tilsvarende til å kjøre en gjennomsnittlig dieselbil rundt jordkloden 6.700 ganger, eller det samme som for én person å fly fra London til New-York og tilbake igjen 45.000 ganger.
Av dette er en del av utslippene, slik Vagstad riktig påpeker i kvotepliktig sektor, men det er i seg selv et dårlig argument for at vi skal fortsette som før.
Først og fremst er det viktig å påpeke at intensjonen i EUs kvotesystem (EU-ETS) er nettopp å motivere til å kutte i utslipp. Intensjonen er ikke å slippe ut så mye som vi kan før EU sier stopp. Så om vi kutter i egne utslipp, også i kvotepliktig sektor, vil det være helt i tråd med intensjonene i systemet.
EU-ETS har hatt lovende resultater de siste årene, men det er langt fra ufeilbarlig. I 2018 var det fremdeles 1,7 milliarder overskuddskvoter i markedet, et resultat av finanskrisen, nesten ti år tidligere.
Nå er vi inne i en ny periode av systemet, og Europakommisjonen har signalisert at de vil følge bedre med. Det er bra, men selv om vi har et sikkerhetsnett bør vi kutte selv.
Det er nemlig slik at «cap-and-trade» funksjonene i EU-ETS kan ramme skeivt både i og utenfor Europa. Det er fort slik at mindre aktører og fattige land, som enten er med i eller handler med parter i EU-ETS og som ikke har handlingsrom til like hurtig omstilling, presses ut til fordel for de store selskapene og rike landene som har råd til å fortsette å kjøpe stadig dyrere kvoter.
Når pandemien har vist oss at flere møter kan gjennomføres over zoom og det satses på jernbanen, vil det være usolidarisk å ikke også kutte i kvotepliktige utslipp og heller skyve våre utslippskutt over på land som enda ikke har den samme muligheten til omstilling.
Det er heller ikke slik at tiltakene vi må gjennomføre ved UiB kun er et lokalt påfunn. I tiden fremover vil hele samfunnet møtes med et stadig økende behov for kutt i klimagassutslipp. Nå står sektoren i en posisjon der vi kan kutte utslipp på eget initiativ og på egne premisser.
Om vi venter til kuttene tvinges på oss i statsbudsjettet, fra departementet og stadig dyrere kvoter er det ikke sikkert at det blir like lett å skreddersy løsningene.
Jeg mener vi gjør lurt i å være proaktive, heller enn reaktive. Ved å kutte allerede nå vil vi kunne verne flyreiser til konferanser og forskningsopphold. Vi vil kunne verne unge forskeres mulighet til å reise ut og danne seg et nettverk og vi vil kunne verne studenters utveksling. Alt i alt vil det gi oss en mulighet til grundigere og mer demokratiske prosesser, der vi setter oss ned, tenker oss om og tilpasser tiltakene underveis.
Som student med ganske mange eksamensperioder under beltet kan jeg forstå at det er fristende med et skikkelig skippertak, men jeg tror at vi alle vet at jevn jobbing gir bedre resultater og jevnt over mer fleksibilitet.
Klimatiltak i sektoren bør innebære kutt i lavthengende frukt, slik som å sykle til jobb og forelesning en gang iblant, eller å bytte ut en flyreise med tog eller et zoom-møte.
Det innebærer også en rekke kutt i utslipp utenfor kvotepliktig sektor, slik som kutt i areal, energiforbruk og direkte utslipp av gasser fra forskningsinfrastruktur – tiltak Vagstad selv etterlyser, men som han ikke synes å vite at allerede er en del av klimasatsingen han kritiserer.
Avslutningsvis i intervjuet tillater Vagstad seg et stikk mot undertegnedes tog- og busstur til Tromsø tidligere i høst. Det må være lov, jeg sa selv til Khronos journalist at jeg gjorde det fordi jeg syns tog er gøy og at det nok var i kategorien «symbolske tiltak», men symboler fungerer.
Vi bør være gode eksempler - eller symboler, om du vil - og heie frem de som ønsker å reise mer med tog og at de som har anledning til å kutte i innkjøp eller å ta et møte over zoom gjør nettopp det.
Som Vagstads styrekollega ved UiB vil jeg samtidig invitere ham til å være med på å sette et godt eksempel for våre ansatte og studenter. Vi løser klimakrisen i fellesskap og vi har fremdeles tid til å finne de løsningene som passer for oss, men da må vi tenke helhetlig, på både kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor, heller enn å ta hendene av rattet og be EU om å løse mye av problemet for oss.
