Hav, kull og sinte øystater er mer enn bla bla bla

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Vi var akkrediterte deltakere (med observatørstatus) på COP26-møtet i Glasgow, og noen av oss har fulgt en rekke COP-møter. Disse gigantiske møtene har mange stemmer, og vi vil understreke viktigheten av å lytte til alle dem som har noe på hjertet.

Et COP-møte er en global ansamling uten like, der lange kjedsommelige køer balanseres av at politikere, diplomater, pressefolk, forskere, aktivister, industrirepresentanter og mange andre kan møtes i mangfoldige, skiftende situasjoner. Viktig arbeid pågår i store og små møterom, i gangene, eller digitalt midt på natten.

For «slitne forhandlerne med dårlig kaffe», som Norges klimaminister Espen Barth Eide uttrykte det, var COP26 beinhardt arbeid, og slett ikke meningsløs bla-bla-bla som Greta Thunberg uttrykte det i sine taler utenfor lokalene. Det var kanskje ingen som arbeidet hardere på COP26 enn forhandlerne fra Stillehavsregionens 15 øystater.

Grunnet pandemien var flere av Stillehavsstatene ikke i stand til å sende delegasjoner til Glasgow. Samlet sett var det på COP26 langt færre delegater fra alle de små øystatene til sammen enn det var fra kull-, olje- og gassindustrien.

les også

Vi trenger mer kunnskap om klima­løsningene, ikke om klimaproblemet

Ikke så rart, da, at de små øystatene i Stillehavet uttrykte stor misnøye med det endelige COP26-resultatet som kom ett døgn på overtid: dokumentet som bærer navnet Glasgow Climate Pact. Et dokument som ifølge COP26-president Alok Sharma lot målet om maksimum 1,5 graders oppvarming av kloden «være innen rekkevidde, men med svak puls».

Landene i verden som bidrar minst til global oppvarming måtte her finne seg i at sterke stater satte stopp for en klar ansvarsfordeling om tap og skade, altså hvem som skal være økonomisk ansvarlige for at klimaendringene allerede har skapt permanente endringer av livsvilkår. Og la oss ikke glemme at 1.5°C-målet som kom inn i Parisavtalen i 2015 er noe nettopp Stillehavslandene har kjempet for i mange år.

I 2018 ble Universitetet i Bergen utpekt av FN som globalt knutepunkt for bærekraftsmål 14, livet i havet. Senter for bærekraftig hav (Ocean Sustainability Bergen, OSB) er ansvarlig for det daglige arbeidet knyttet til SDG14.

OSB er også knutepunkt for paraplyorganisasjonen International Association of Universities (IAU) sitt arbeid med bærekraftsmål 14 og er del av IAUs bærekraftsklynge sammen med en rekke andre ledende universiteter fra hele verden. UiB har inntatt en lederrolle internasjonalt innen akademia i arbeidet for å fremme kunnskap og viten om et bærekraftig hav.

Under klimatoppmøtet konstaterte Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) at havet aldri har vært varmere, og at havnivået fortsetter å stige i alarmerende tempo.

Regnskogen får alltid mye oppmerksomhet på klimatoppmøtene, men i år fikk havet også større oppmerksomhet enn tidligere. Dette er et viktig skritt i riktig retning. Klimaendringene kan ikke diskuteres uten å komme inn på havet, spesielt med tanke på hvordan havets økosystemfunksjoner kan bli skadet av klimaendringene. Havet kan også ha løsninger på de utfordringene vi i dag står overfor.

Et svært viktig resultat fra COP26 er faktisk at havet er nevnt spesifikt og i flere sammenhenger, i Glasgow Climate Pact. Det er dermed lagt grunnlag for et årlig internasjonalt møte med søkelys på havets rolle i å nå klimamålene. Dette høres kanskje ikke like imponerende ut som utviklingen av et CO2-marked eller å redde regnskogen, men havbaserte løsninger er altså sentrale for å møte klimautfordringene, og havet har en helt sentral rolle i utformingen av global klimapolitikk.

Hoveddelen av verdens befolkning lever langs kystområder og er avhengig av havets ressurser. Mange av disse menneskene trues nå av et stigende hav, noe øystaten Tuvalus utenriksminister poengterte da han holdt sin videotale på COP26 med vann opp til knærne. Det symboliserer disse landenes store utfordring med et havnivå som gradvis gjør øyene ubeboelige.

les også

Økt prioritering av samfunnsfaglig forskning er avgjørende for grønn omstilling

Marshalløyene er en annen av de små øystatene som er truet av stigende havnivå. Deres klimautsending til Glasgow, Tina Stege, sa fra talerstolen: «COP26-pakken er ikke perfekt. Endringen av formuleringene om kull og et svakt resultat på tap og skade er tunge slag mot oss.» Men, fortsatte hun: «Det er reell fremgang, og elementer av Glasgow-pakken er en livline for mitt land. Vi må ikke avfeie de avgjørende gevinstene som dekkes av pakken».

Stege nevnte fordobling av løfter om klimafinansering fra verdens rike land, strengere krav til nasjonale utslippsmål, og styrket oppmerksomhet på urbefolkningers situasjon, før hun oppfordret alle til å reise hjem og gjøre noe.

I flere tiår har verdens små øystater, eller, som de selv gjerne sier det, store havstater, kjempet på og utenfor klimatoppmøtene for at verdenshavets rolle i de globale klimasystemene skal settes som en betingelse for menneskelig liv. Det tok seks år med hardt arbeid gjort av forhandlere, aktivister og forskere før havet offisielt ble inkludert i beslutningsdokumentet fra COP26.

Synet på havets rolle i klimasystemet deler øystatene med Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret, der store deler av klimaforskingen har havet som utgangspunkt. Denne viktigheten av en møtearena der beslutninger forsøkes å tas basert på helt essensielt vitenskapelig arbeid, bør understrekes og belyses også nasjonalt og lokalt. Det er nemlig her hjemme neste steg fra COP26 går.

Men det skjedde også mye annet i løpet av COP26. Blant annet overtok statsminister Jonas Gahr Støre ledelsen av det internasjonale høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi etter Erna Solberg.

Vi må finne gode løsninger både innen havnæringene og i den globale forvaltningen av et bærekraftig hav, noe som i høy grad kan bidra til å redusere klimaendringer og hindre tap av biodiversitet. Vi har også faktisk havet å takke her i nord for at vi ikke opplever enda større effekter av klimaendringer.

les også

Dette svarer Forskningsrådet om klimaforskningen

I og med intensiveringen på COP26 av den nære relasjonen mellom endringsposesser i hav og klima, og de opptrukne planer for årlige møter om hav og klima, vil det være viktig for UiB å videre spisse sine kanaler for såkalt vitenskapsdiplomati innenfor alle tre strategiske UiB-satsinger: hav, klima og globale samfunnsutfordringer.

Avslutningsvis: Natur- og biodiversitetskrisen er like alvorlig som klimakrisen. Bidrag til å håndtere begge krisene kan oppnås gjennom lokalt hensiktsmessig bruk av naturbaserte løsninger som kan bygge motstandskraft mot klimaendringer, samtidig som biologisk mangfold og menneskers velvære økes.

Les også:

klimatoppmøtet

Flere norske forskere og en rektor til Glasgow

Følg flere debatt i akademia på Khronos meningsside