Glenn Diesen og ytringsfriheten

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det har vært fascinerende å følge den massive og til dels krakilske responsen på oppropet som på prinsipielt grunnlag forsvarer professor Glenn Diesens rett til å ytre seg fritt om sitt eget fagfelt, som er russisk politikk. Selv om vi ikke hører til blant initiativtakerne til dette oppropet, vil vi som signatarer kommentere noen av de påstandene som er blitt fremmet av oppropets kritikere.

Debatt ● 20 underskrifter

Akademisk opprop: Forfølgelsen av professor Glenn Diesen må opphøre!

Prinsipielt er det to mulige innvendinger til oppropet: Den ene er at det ikke stemmer at Diesen er utsatt for utilbørlig forfølgelse for sine meningers skyld; den andre at Diesen, som følge av sine ytringer og sitt akademiske virke, fortjener å forfølges på måter som overskrider saklig og begrunnet kritikk. Et tilleggsmoment er hvorvidt det er rimelig å hevde at Helsingforskomiteen spesifikt har angrepet Diesen på en måte som truer hans akademiske frihet. 

Argumenter som handler om holdbarheten til Diesens synspunkter på Russland og russisk politikk, er ikke relevante i denne sammenhengen, siden oppropet ikke tar stilling til dem.

Oppropet har så langt blitt imøtegått av Helsingforskomiteens leder, Berit Nising Lindeman, både i et eget tilsvar i Khrono og i et intervju med samme publikasjon. Her benekter hun at Helsingforskomiteen har forsøkt å hindre Diesens akademiske frihet, samtidig som hun kaller Diesen «et talerør for Kreml».

Debatt ● Berit Nising Lindeman

Tøv om «person­forfølgelse og sensur». Helsingforskomiteen svarer

Videre har oppropet blitt kritisert i et motinnlegg signert av 50 norske akademikere. Brorparten av dette oppropet handler om at Helsingforskomiteen har gjort et verdifullt arbeid for menneskerettigheter, og at Russlands angrepskrig i Ukraina er folkerettsstridig og bør fordømmes. 

Intet av dette har noen relevans for det oppropet vi signerte. Vi finner det påfallende at motinnlegget knapt kommer inn på det som er oppropets anliggende, nemlig at motstanden Diesen har møtt de siste årene går langt ut over spillereglene for fri meningsbrytning i et liberalt demokrati. Som argument for at Diesens ytringsfrihet ikke er truet, henvises det til en YouTube-video og en podkast der Diesen opptrer — som om det skulle bevise noe.

Oppropet ble også fordømt i en leder i Vårt Land, som kaller påstandene om scenenekt av Diesen for «grove» og «sjokkerende». Det henvises til at Diesen er «kjent som Putin-apologet», og at motstanden han har møtt, befinner seg innenfor rammene av fri meningsutveksling. Ifølge lederskribenten ligger oppropets signatarer under for en misforståelse: Vi tror at akademikere som opptrer i offentligheten, skal fritas for kritikk! 

Samme poeng formuleres i et Facebook-innlegg av frilansskribenten John Færseth: «I den grad det ligger noen tanke bak [oppropet], synes det å være at en tenkt, absolutt ytringsfrihet inkluderer retten til å komme til orde når som helst, på hvilken som helst plattform, og uten å bli kritisert for det man sier.» 

Dette er en «tanke» som er hentet ut av løse luften. Vi kjenner ikke til noen som mener noe slikt.

Debatt ● 50 underskrifter

«Mot-opprop»: Forfølgelse av professor Glenn Diesen?

Blant den øvrige kritikken av oppropet kan vi nevne Bjørn Johan Bergers inserat i Minerva, som primært handler om at Diesen bedriver russisk propaganda, samt flere innlegg i sosiale medier, deriblant av Anki Gerhardsen, som lurer på hvordan det er mulig å støtte akademisk boikott av Israel, slik vi begge har gjort, og samtidig forsvare Diesens akademiske frihet. 

Det siste kan begrunnes ved å henvise til det faktum at israelsk UH-sektor massivt har støttet opp om Israels krigføring i Gaza, som er et mulig folkemord. Etter vårt syn bør norske universiteter ikke samarbeide med slike institusjoner. Akademisk boikott handler ikke om å begrense friheten til enkeltforskere. Her finnes det med andre ord ikke noe motsetningsforhold.

Dermed gjenstår det som etter vårt syn er sakens kjerne, nemlig om den motstanden Diesen har fått fra Helsingforskomiteen og andre meningsmotstandere, kan betraktes som et angrep på hans ytringsfrihet eller ikke. 

ytringsfrihet

20 akademikere hevder Helsingfors­komiteen forfølger Glenn Diesen

Vi kan begynne med å medgi at det ikke kan dokumenteres at Helsingforskomiteen har henvendt seg til USN med eksplisitt anmodning om at Diesen må sies opp. Men her henviser oppropet tydelig til Diesens egen påstand. Imidlertid er det, som Tore Wig peker på i en kommentar i Morgenbladet, ingen tvil om at både Helsingforskomiteen som organisasjon og dets enkeltmedlemmer har vært overdrevent opptatt av å trekke inn Diesens arbeidsgiver i sin kritikk av Diesen. 

Etter vårt syn er dette en praksis som er bevisst intimiderende og som kan betraktes som et angrep på Diesens akademiske frihet. Dette har ingenting med fri meningsutveksling å gjøre og vitner om manglende forståelse for prinsippene som ligger til grunn for akademisk frihet — inkludert akademisk ytringsfrihet.

Lindeman medgir i sitt tilsvar til oppropet at ett av NHCs medlemmer postet Diesens boligannonse på sosiale medier. Etter vårt syn bagatelliserer hun dette når hun viser til at Diesen selv hadde postet annonsen. 

Budskapet er selvsagt totalt forskjellig i de to tilfellene: Diesen postet annonsen fordi han ville selge boligen sin. Den som re-postet samme annonse, var opplagt ute i et helt annet ærend. Mottakeren av en slik ytring vil mest sannsynlig oppfatte den som et spill på talehandlinger som trussel («vi vet hvor du bor!») og selvtilfreds feiring («se, vi har lyktes i å fordrive ham!»). 

Ekstra graverende er det at en representant for en statlig støttet menneskerettighetsorganisasjon tyr til slike virkemidler.

USN

Vurderer å rømme landet på grunn av hets

Videre skriver Lindeman: «Den norske Helsingforskomité har ikke gjentatte ganger anmodet om scenenekt av Diesen, slik gruppen skriver. Vi har aldri gjort det.» 

Deretter innrømmer hun at en av deres ansatte protesterte på at Samfunnsviterne hadde invitert Diesen til et av sine arrangementer som ekspert på Russlands krig mot Ukraina. Da han ikke fikk gehør for protesten, meldte han seg ut av foreningen. Etter episoden tvitret han at «Diesen lever i sømløs symbiose med russisk militærpropaganda». (Både tweeten og kontoen er nå slettet.)

utmelding

Flere melder seg ut av fagforening fordi Russland-forsker skal holde foredrag

I en lignende episode trakk en annen av NHCs rådgivere, Aage Borchgrevink, som også er styreleder i NFFO, sistnevnte organisasjon som medarrangør for et arrangement da det viste seg at Diesen skulle sitte i panelet. Begrunnelsen var denne gangen at Diesen «har klare forbindelser til den russiske stat, blant annet gjennom deltakelse i statskontrollerte medier». 

Borchgrevink står bak et betydelig antall utspill i sosiale medier, særlig på X/Twitter, der Diesen svertes med karakteristikker som «putinist» og «Putins fremste talsmann i Norge». I disse sammenhengene tagges Diesens arbeidsgiver regelmessig, hvilket vanskelig kan oppfattes som noe annet enn et forsøk på å undergrave hans ansettelsesforhold ved USN. Utspillene presenteres ironisk under vignetten «Glenn Diesen-nyheter» i en serie som bærer preg av mobbing. 

Fra samme konto, der innehaverens NHC-tilknytning flagges, ble det sendt en tweet som feirer at NRKs «Helgemorgen» la seg flate etter å ha brukt Diesen som ekspertkilde.

Lindeman kaller i sitt tilsvar oppropets påstand om personforfølgelse for «tøv». Etter vårt syn inngår disse episodene i det som må kunne kalles en «personforfølgelse», all den tid det ikke er argumenter mot Diesens analyser som fremmes, men snarere forsøk på å gjøre ham til persona non grata i norsk offentlighet. 

Det kan ikke være tvil om at aktører med nær tilknytning til NHC har vært sentrale i så henseende. Etter vårt syn inngår Helsingforskomiteens brev til USN i samme mønster, siden det her ikke er snakk om å argumentere offentlig mot Diesens påstander, men om å legge press på hans arbeidsgiver.

Uten å ta stilling til kvaliteten på Diesens analyser mener vi det er uredelig og misvisende å feste «putinst»-merkelappen på ham, slik NHCs medarbeidere rutinemessig gjør. En putinist ville aldri tatt avstand fra Russlands invasjon av Ukraina. Det gjør derimot Diesen: «Jeg er fullstendig imot krigen i Ukraina. Den er en humanitær katastrofe, og jeg mener også at den er en stor strategisk feilvurdering fra Russland.» 

Det er helt sikkert mye han kan kritiseres for, og da gjerne i skarpe og polemiske vendinger, som seg hør og bør i viktige og kontroversielle saker. Men den stemplingskulturen vi her ser utfolde seg, dreier seg ikke om kritikk og polemikk, men om å forsøke å skape et debattklima der det er umulig for en forsker som Diesen å ytre seg noenlunde fritt.

Vi minner om at et forsvar for ytringsfriheten også innebærer å forsvare ytringer en selv er sterkt uenig i. Selv ikke totalitære aktører har problemer med å tillate ytringer som de selv er enige i. 

ytringsfrihet

Professor sammenligner Helsingforskomiteen med Hitlers brunskjorter

Prinsipielle forsvar for ytringsfriheten er ofte kostnadskrevende, siden så mange — slik som i dette tilfellet — tydeligvis har problemer med å skille mellom et forsvar for ytringsfrihet og aksept av ytringenes innhold. Dermed vil personforfølgelser av den typen vi her har omtalt, også ramme dem som på prinsipielt grunnlag forsvarer aktører med kontroversielle synspunkter. 

Etter vårt syn bør man snarest venne seg av med personhets og guilt by association og heller bruke kreftene på saklig og begrunnet kritikk av meningsmotstandere.

Uten et noenlunde tolerant debattmiljø er vi dårligere rustet både til å analysere problemer og se for oss hvordan de best kan løses. Her bør også Helsingforskomiteen og dens støttespillere vise ansvar slik at støynivået reduseres og oppmerksomheten rettes mot sak og ikke person.

Debatt ● Glenn Diesen

Jeg, en «kontroversiell» forsker?