Debatt ● Glenn Diesen
Jeg, en «kontroversiell» forsker?
Å stemple meningsmotstandere som «kontroversielle» er en metode for å legitimere sensur og kansellering, skriver Glenn Diesen.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Som et tilsvar på en artikkel i Khrono vil jeg utfordre merkelappen «kontroversiell» som blir brukt for å beskrive meg. Kontroversiell betyr at det finnes sterke og motstridende meninger til det jeg argumenterer.
Men akademikere skal benytte vitenskapelig metode for å utfordre etablerte sannheter. Dette er spesielt viktig i internasjonale konflikter der konsensus i samfunnet til en stor grad blir formet av menneskets instinkt for å møte trusler med konformitet og solidaritet.
Hver gang det er forsøk på å sensurere og kansellere meg, blir det begrunnet med at jeg har «kontroversielle» argumenter om Russland og krigen i Ukraina. Om mine argumenter er basert på harde fakta som er viktige for å forstå krigen i Ukraina, så kan det allikevel bli stemplet som «kontroversielt» dersom det inneholder informasjon som er unnlatt samfunnsdebatten.
La meg gi ett eksempel om hvordan virkeligheten kan bli «kontroversiell». Det finnes nå en sterk konsensus i det norske samfunnet om at Russlands invasjon ikke var en reaksjon på Nato-ekspansjonismen, men motivert av territoriell ekspansjon. Ble denne etablerte sannheten formet gjennom vitenskapelig metode der ytringsfriheten tillot oss å legge frem alle fakta? Eller har samfunnet vært under enormt press for å presentere denne konflikten som en kamp mellom gode og onde krefter, der selv å forklare blir fordømt som å forsvare?
I krig styrkes menneskets instinkt i å søke sikkerhet i gruppen. Vi oppdager først i ettertid at krigsnarrativene var fulle av feil, og at den dårlig analysen førte til en dårlig politikk som skadet våre egne sikkerhetsinteresser. Siden kravet om konformitet et stort og vi straffer dissens og avvik fra gruppen, så er akademia en viktig balanse ettersom å ignorere virkeligheten undergraver mulighetene for fred.
Dersom vi tror at Russland vil fortsette å invadere nye land, så støtter det argumentet at «våpen er veien til fred» — selv om det kan innebære storkrig. Men om vi tror Russland ønsker begrensinger på Natos tilstedeværelse langs deres grenser, så finnes det muligheter for fredelige løsninger.
Utgangspunktet for konfliktløsning er forståelse for motpartens sikkerhetsbekymringer. Er det mulig å analysere internasjonal sikkerhet med slike begrensinger på ytringsfriheten?
Glenn Diesen
Når ordet «kontroversiell» blir kombinert med «pro-russisk», blir det umulig å diskutere argumenter. Mistenksomhet mot personen blir hovedfokus. Begrepet «pro-russisk» er et ladet og tendensiøst begrep da det antyder at vedkommende har valgt side mot Norge, at det er lojalitet med ut-gruppen mot in-gruppen.
Jeg argumenterer for at vestens politikk mot Russland de siste 30 årene har satt oss på en kollisjonskurs og undergravd vår egen sikkerhet. Skal dette stemples som «pro-russiske» og «anti-vestlige» argumenter? Utgangspunktet for konfliktløsning er forståelse for motpartens sikkerhetsbekymringer. Er det mulig å analysere internasjonal sikkerhet med slike begrensinger på ytringsfriheten?
Det er mulig at jeg tar feil i min analyse om russiske intensjoner og det finnes motargumenter, men i akademia og i et åpent samfunn må argumenter få konkurrere for å få best mulig forståelse av virkeligheten.
Å stemple meningsmotstandere som «kontroversielle» er en metode for å legitimere sensur og kansellering. Dette er spesielt problematisk da konsensus i samfunnsdebatten er basert på å utelate veldig grunnleggende informasjon.
