Debatt fekjær og lysebo

Gi studentene en grunn til å lære

De to siste årenes massive omlegging bort fra skoleeksamen i høyere utdanning er et eksperiment som verken var planlagt eller evaluert. Har vi byttet til bedre vurderingsformer?

Studenter vurderes for to formål: For å garantere at de har lært det de skal lære og for gi dem insentiv til å lære, forklarer innleggforfatterne.
Studenter vurderes for to formål: For å garantere at de har lært det de skal lære og for gi dem insentiv til å lære, forklarer innleggforfatterne.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Når vi skal velge vurderingsformer i høyere utdanning, bør vi alltid ta oss tid til å tenke gjennom hvorfor vi egentlig driver med vurderinger. Vurdering har to hovedformål:

Det skal være en garanti for at studentene har lært det vi har beskrevet at de skal lære. Arbeidsgiverne skal vite at en ingeniør kan beregne hva en bro tåler, at en barnevernspedagog kan vurdere hvilke tiltak som er juridisk korrekte, og at kandidaten de rekrutterer til ph.d. er sterk nok faglig.

I tillegg skal vurdering være et insentiv for læring. Studentene skal få en god grunn til å jobbe med faget på måter som gir muligheter til å lære det som senere skal testes. I mange tilfeller bør studentene også lære noe av selve vurderingssituasjonen.

Har vurderingsformene vi har brukt de siste årene oppfylt disse formålene? Tall fra vår egen institusjon tyder på at individuelle hjemmeeksamener er den vurderingsformen som har økt mest under pandemien. Det er vanskelig å designe en hjemmeeksamenssituasjon som i størst mulig grad etterlikner en tradisjonell eksamen. Likevel har denne typen «pandemihjemmeeksamener» blitt flittig brukt.

«Pandemihjemmeeksamener» bidrar i liten grad til å oppnå det vi ønsker ved vurdering. Det gir ikke en valid måling av hva kandidaten har lært: Mulighetene for samarbeid er store, å få andre til å skrive oppgaven eller å hente tekst direkte fra kilder kan være fristende.

Formelle anklager om plagiat fører sjelden frem. Mye tyder på at ideen om individuell hjemmeeksamen med tradisjonelle oppgaver er en illusjon.

Det er godt dokumentert at vurderingsordningen påvirker hvordan studentene arbeider og hva de arbeider med – lenge før eksamensdagen. Studentene vil, som de fleste andre, forholde seg mer eller mindre strategisk til den situasjonen de til enhver tid befinner seg i.

Varierte vurderingsformer gjør at vi får testet et bredt spekter av ferdigheter, vurderingen blir mer rettferdig, og ulike studenter får anledning til å skinne.

Fekjær og Lysebo

Hjemmeeksamen med tradisjonelle skoleeksamensoppgaver gir i liten grad insentiv til læring. Andre strategier vil kunne gi like gode karakterer når dagen kommer og man må til pers. Hvis vi spør studentene om å definere et begrep eller drøfte hvordan demokratiet fungerer, er dette svar de enkelt kan google seg til, eller få hjelp fra en venn.

Det gir studentene få grunner til å jobbe systematisk med faget over tid. Det blir særlig tydelig ved hjemmeeksamener, men også tradisjonelle skoleeksamener gir begrenset insentiv til å jobbe gjennom hele semesteret – en kjent strategi er å begynne å lese når du ser eksamensdatoen på melkekartongen.

Mange bekymrer seg over at studentene ikke leser. Hva kan vi som undervisere gjøre for å få studentene våre til å jobbe med faget på måter som bidrar til læring? Det spiller en rolle hvor mye man jobber, men det spiller også en rolle hva man jobber med. Vurderingsformen er en gylden mulighet til å påvirke begge deler, ganske så direkte.

Hva er alternativene til skoleeksamen og «pandemihjemmeeksamen»? Nye alternativ bør ikke innebære mye ekstra jobb for undervisere og administrasjon: Ressursene våre bør brukes til å lære studentene våre noe, ikke bare vurdere dem.

Et ressursbesparende alternativ er å redusere antallet karaktergivende vurderinger i samme emne. Trenger man egentlig en individuell eksamen i tillegg til et prosjektarbeid eller en mappeeksamen?

Noen undervisere brukte pandemiens restriksjoner til å rendyrke prosjekt eller mappeeksamen og lot resten av de karaktergivende vurderingene fare. Det tror vi kan være et smart grep, både for sammenhengen i emnet og for bedre bruk av ressursene. Kontroll kan komme i veien for læring.

Tradisjonelt presenteres eksamensoppgaven på eksamensdagen. Et alternativ er den motsatte inngangen: Eksamensoppgaven er kjent fra dag én. Oppgavene blir da utgangspunktet for arbeidet som skal gjøres i semesteret som ligger foran. Kontrollen ligger delvis i det som blir levert inn og vurdert, men også ved at arbeidet underveis er direkte knyttet til den endelige vurderingen.

Det er også mulig å tenke nytt om oppgavedesign. Større grad av kompleksitet gjør at svaret ikke kan googles eller skrives av fra medstudenter eller en bok. Man kan for eksempel be studentene om å knytte drøftingene til erfaringene fra egen praksis eller en videocase, eller la dem selv formulere et oppgavesett for emnet og svare på sin egen oppgave.

Man kan også revurdere den tradisjonelle forståelsen av samarbeid som uønsket: Studentene kan få anledning til å bruke hverandre som en ressurs både i undervisningen og under vurderingen.

Hvis målet er at alle studentene på kort tid skal løse de samme oppgavene uavhengig av hverandre og med et begrenset sett av hjelpemidler tilgjengelig, bør ikke korte hjemmeeksamener være vår første innskytelse – akkurat det målet oppnår man bedre med en tradisjonell skoleeksamen.

Før man velger, bør man imidlertid vurdere om skoleeksamen setter studentene i en situasjon hvor de får mulighet til å vise at de har forstått faget, og om vurderingsformene vi bruker er tilstrekkelig varierte. Hvis studentene gjennom et helt studieprogram testes med én vurderingsform, får de kun vist én side av kompetansen sin.

Dersom vi bare lager skriftlige eksamensformer, vil dyslektikerne rammes, hvis vi har veldig mange muntlige eksamener, øker faren for at vi belønner studenter fra hjem med mye kulturell kapital som kan te og kle seg slik man «bør» i akademia.

Varierte vurderingsformer gjør at vi får testet et bredt spekter av ferdigheter, vurderingen blir mer rettferdig, og ulike studenter får anledning til å skinne. To viktige forutsetninger:

Det må være en helhetlig vurderingsstrategi i studieprogrammene, og studentene må ha mulighet til å øve på de ulike formene før det hektes karakterer på. Da kan vurderingene både fortelle oss mer om hva studentene våre kan, og gi dem en grunn til å ville lære.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

Powered by Labrador CMS