LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
plagiat
Fuskekontrollør sier nei til strengere straff. Vil ha mer nyanserte reaksjoner
Fuskekontrollør Liv Ingunn Bråten ved OsloMet kunne godt tenkt seg muligheten til å gi studenter advarsler i stedet for å sette i gang hele fuskemølla.
Publisert
Sist oppdatert
Det starter med et dataprogram. Besvarelsen din eller oppgaven blir kjørt gjennom det som i dag heter Ouriginal. Kommer oppgaven ut med grønt flagg, er det sannsynlig at du ikke blir trukket ut til plagiat- eller fuskekontroll. Ligger resultatet i grenseland, kan det likevel skje.
På universiteter og høgskoler i Norge bruker de fleste samme dataprogram for å sjekke oppgaver for tekstlikhet, og gjennom dette kartlegge mulig plagiat og fusk.
Det er sensors ansvar å sjekke ut oppgavene som er innlevert. Blir oppgavene flagget i systemet som mistenkelig, tar plagiatkontrollørene over.
En av dem er Liv Ingunn Bråten. Hun er ansatt på Fakultet for helsevitenskap ved OsloMet.
— Lang vei fra tekstlikhet til faktisk fusk
Jobben til Liv Ingunn Bråten er å sjekke tekstlikhet og vurdere om det er grunnlag for å mistenke fusk eller plagiat om studenter har holdt seg innenfor eller utenfor det som kan kalles plagiat og fusk. Det er en faglig vurdering om det er fusk.
— Hva syns du om at en rekke amatører nå løper i flokk som plagiatpoliti, burde man gjøre dette?
— Jeg synes kanskje ikke man burde holde på slik. Veien er lang fra det å finne tekstlikhet til det å faktisk vite og kunne ta en beslutning om at det handler om plagiat og kan kalles fusk, sier Bråten.
Hun legger til at hun i en del av sakene som nå er oppe er veldig usikker på hva det egentlig handler om.
— Det er vanskelig å ha en oppfatning av disse sakene. Jeg har verken sett oppgavene eller lest rapportene. Ikke kjenner jeg verktøyene som blir brukt i disse sakene heller. Men det er grunn til å spørre seg om alt det som nå dukker opp faktisk er riktig vurdert, sier hun.
— Det skal mye til i våre dager å være helt unik. Men det som nok er et viktig varselflagg, er hvis den ene oppgaven har dratt med seg skrivefeil fra den første oppgaven. Da må man inn og sjekke nærmere hva det kan handle om. Men fortsatt kan det faktisk handle om en skrivefeil i begge oppgavers primærkilde. Eksempelvis en lærebok som ikke er lagt inn i systemet, som står i referanseliste eller litteraturlisten til oppgavene, sier Bråten.
Bråten har selv en mastergrad i pedagogikk fra Universitetet i Oslo, men har jobbet med studieadministrasjon i mange år. Først på Universitetet i Oslo, deretter på OsloMets forløpere, og i dag ved OsloMet.
Opererer med en prosentgrense
I systemet Ouriginal setter institusjonene ulike prosentgrense på hvor mye tekstlikhet man mener er normalt og ikke skal utløse mer kontroll. Denne grensen vil variere fra fag til fag og mellom ulike fakultet, men etter det Khrono er kjent med er standardoppsettet i Ouriginal 24 prosent.
OsloMet vil ikke oppgi sine grenser her, men hvis en oppgave har lavere prosenttreff enn det man har satt som grense blir oppgaven flagget som ok i systemet, og som regel ikke sjekket veldig nøye, hvis ikke sensor eksplisitt gjør det.
Bråten understreker at det er en helhetlig vurdering hvorvidt det er fusk eller ikke, treffprosenten er en indikator, men ikke i seg selv avgjørende.
— Hvorvidt det er fusk vil avhenge av omfang, og hva tekstlikheten er. Men ligger prosenten i grenseland på plagiatkontrollrapporten sjekker vi det opp, understreker Bråten.
Sensor er viktig
Hun forteller at det i første rekke er sensorens oppgave å vurdere rapportene og eventuelt varsle saksbehandlere hvis de mistenker fusk.
— Og det er ikke alltid slike henvendelser fra sensorer har sitt utspring i systemet for å finne tekstlikhet. Det kan også være fordi de kjenner igjen teksten fra andre besvarelser de er i gang med å sensurere, eller tekst fra egne forelesninger. Det er mange ulike begrunnelser når sensorer tar kontakt og ber oss å sjekke oppgaver nærmere, sier Bråten.
Årsaken til at treffprosent på tekstlikhet kan ligge opptil en fjerdedel og samtidig være helt grei, er at man i systemet får treff på alt. Det betyr litteraturlister, forsidemaler, metodebeskrivelser og oppgaveformuleringer.
— Men det er klart hvis vi skalter ut alle slike standardting og likevel sitter igjen med tekstlikhet som er relativt stor, da går vi inn og sjekker, understreker Bråten.
Hun forteller eksempelvis at de ved hennes fakultet ved OsloMet har et emne før studentene skal skrive masteroppgave som handler om å lage en prosjektbeskrivelse til oppgaven.
— Studentene må kunne bruke tekst fra en grundig prosjektbeskrivelse i sin masteroppgave, uten å måtte referere til seg selv. Dette er ting vi nå tar inn i emnebeskrivelsen, nemlig dette at studentene har lov til å hente tekst fra egen prosjektbeskrivelse og gjenbruke dette uten at det skal kalles fusk, sier Bråten.
Med dette understreker hun hvor paradoksale reglene for gjenbruk av egen tekst kan framstå.
Begge oppgaver ble sjekket
De to mest omtalte masteroppgaver som nå er i medias søkelys, er masteroppgaven til Sandra Borch og Ingvild Kjerkol.
Når det gjelder førstnevnte endte det raskt med at Borch gikk av som forsknings- og høyere utdanningsminister.
Allerede sist fredag kunne UiT Norges arktiske universitet fortelle Khrono at Borchs oppgave ble sjekket i 2014, men at man den gang ikke fant noen feil.
Samtidig ble det poengtert at databasene fra de ulike universiteter og høgskoler den gang ikke var koblet sammen slik de er i dag. En mengde pensum manglet også, slik det fortsatt delvis gjør i dag.
Oppgaven til Ingvild Kjerkol ble også sjekket i 2021 av Nord universitet. Det bekrefter universitetet overfor Aftenposten.
Nå jobber både UiT Norges arktiske universitet og Nord universitet med å se på sakene for å vurdere hvordan de skal jobbe videre rundt disse masteroppgavene.
Ønsker seg flere verktøy for reaksjoner
Bråten forteller at hun har flere kolleger som jobber med det samme, som ønsker seg et bredere spekter av reaksjonsformer de kan bruke i situasjoner hvor de ser at studentene kanskje har gjort noe galt i forhold til fuskeregelverket.
— Jeg tenker at vi ofte kunne være tjent med at saken løses på et lavest mulig nivå, og at vi nærmest mulig studenten, i samråd med fagansvarlig, gir studentene advarsler, kanskje sette ned en karakter, i stedet for å måtte innrapportere sakene og sette i gang hele fuskemølla. Vi har for lite spenn i reaksjonene vi kan bruke overfor studentene. Straffen står ikke alltid i forhold til hva studentene faktisk har gjort, den blir for streng, sier Bråten.
Hun legger til at på fakultetsnivå har de mulighet til å gi advarsler, men ikke annullere som følge av mistanke om forsøk på fusk.
— Vi opplever at fakultetene i varierende grad bruker advarsler. Per i dag har vi ikke tall ved OsloMet hvor mange saker som ender med veiledning og advarsel og hvor mange saker som ikke får en konsekvens, sier Bråten.
— Hva tenker du om at Kunnskapsdepartementet heller vil øke maksstraffen til to år?
— Dagens straffelengde på utestengelse i ett år er hard for mange studenter. Det gir store økonomiske tap. Jeg vil mye heller ha større variasjon i reaksjonsformer som kan brukes direkte overfor studenten, framfor økt straffelengde, sier hun.
— Ulik praksis også innad på et universitet
Fuskekontrolløren forteller at OsloMet etter 1. august 2023 ikke lenger går videre til klagenemnd med saker som handler om arbeidskrav.
— I slike saker jobber vi heller direkte med studenter som blir tatt for plagiering. Gjennom dette kan vi lære dem hvordan de kan gjøre det riktig. Det vesentlige her må jo være at vi ender opp med kandidater med solid akademisk ballast, som behersker de akademiske normene knyttet til hvordan man håndterer egne og andres tekster, sier Bråten.
Ett annet tema hun er opptatt av, er at arbeidet med tekstlikhet og plagiat praktiseres så forskjellig på ulike universiteter og høgskoler.
— Og det er jo ikke bare ulik praksis på universiteter og høgskoler. Også innenfor de enkelte institusjonene er det ulik praksis fra fakultet til fakultet. Det hadde virkelig vært å håpe at myndighetene og departementet kom fram til lover og regler som gjorde at arbeidet rundt gjenbruk, plagiat og fusk ble likere, sier hun.
— Dette ville gi større rettssikkerhet for studenten, og større forutsigbarhet, selv om det selvsagt er behov for noen tilpasninger fra fag til fag, legger hun til.
33 masterstudenter mistenkt for fusk
Våren 2021 fikk et helt kull med masterstudenter på Institutt for adferdsvitenskap ved OsloMet sjokk. Over 30 av kullet på 55 var mistenkt for fusk, og sensuren ble utsatt. Det var VG som først omtalte hendelsen den gang.
Dette var under pandemien, og det var en skoleeksamen som ble omgjort til hjemmeeksamen. Ved hjemmeeksamen er kravene til sitering helt andre enn på skoleeksamen der man er uten hjelpemidler.
Studentene hadde hatt innleveringer tidligere i utdanningen som lignet på en av oppgavene de fikk på eksamen, og de mente de ikke hadde fått beskjed om at gjenbruk knyttet til tidligere arbeider ikke var greit.
— Vi måtte jo gå grundig inn i disse sakene, og det viste seg at 20 av de 33 studentene ble sjekket helt ut. Deretter endte det med advarsel til 13 av studentene. Saken ble en viktig lærepenge for oss på mange måter. Man må se nøye på hvordan studentene blir lært opp og hvilke retningslinjer de har blitt presentert for. Og alt som ser ut som fusk, behøver altså ikke være det. Sakene må utredes hver for seg, sier Bråten.
De fleste bruker samme system
De aller fleste universiteter og høgskoler i Norge bruker i dag plagiatverktøyet som blir kalt Ouriginal, tidligere Urkund. Det er et selskap og system som igjen er en del av et enda større konsern, Turnitin.
Sikt, kunnskapssektorens tjenesteleverandør, tok i 2016 (som daværende Uninett) initiativ til et felles anbud for en skybasert løsning for plagiatkontroll.
I dag er 27 av 33 universiteter og høgskoler, private som offentlige, med i tjenesten.
— Vår rolle har vært å kjøre anbud for en skybasert tjeneste på dette området, samt å legge til rette for samarbeid rundt denne tjenesten, forteller Vegard Moen i Sikt til Khrono.
Han forteller at de dag har de fleste koblet sine databaser sammen, slik at når man søker på tekstlikhet, så har man alt som er lagt inn fra de andre universitetene og høgskolene også tilgjengelig. Men hvis man skal inn i oppgaver fra andre, må institusjonene be om innsyn hos dem det er treff hos hvis det skal foretas nøyere vurderinger. I dag får man bare informasjon om hvor det er treff på tekstlikhet.
Mer pensum inn i systemet
I januar kom også meldingen om at Sikt hadde fått på plass et bedre samarbeid med Kopinor, slik at flere norske lærebøker også blir lagt inn i systemet.
Ouriginal er et tekstgjenkjenningsprogram som har tilgang til det åpne internettet, universitetet eller høgskolens egen database og en felles Ouriginal-database.
Når man laster opp et dokument i Ouriginal, vil den vise hvor mye av dokumentet som har tekstlikhet med tilgjengelige dokumenter.
Moen understreker at det er viktig å skille mellom tekstlikhet og plagiat.
— Ouriginal finner tekstlikhet, og så er det de ansattes oppgave å avgjøre hva av disse funnene som er plagiat. De fleste av funnene vil det eksempelvis være oppgitt referanser på, og det kan være andre forklaringer på funnene som viser at det ikke handler om fusk, sier Moen
Moen forteller at mange lærebøker er lastet inn i systemet, men slett ikke alle.
— Det er utfordringer knyttet til opphavsrett som vanskeliggjør dette arbeidet, men leverandøren jobber opp mot mange for å stadig å utvide databasen. Avtalen med Kopinor som ble offentliggjort i januar, vil bedre dette, og den sikrer at man etter hvert finner mer av pensum også inne i systemet, forteller moen.
Det er tidligere kjent at studenter har blitt tatt for plagiat og dømt for fusk på feilaktig grunnlag, fordi en lærebok ikke lå inne i systemet. To studenter hadde sitert samme lærebok, og studenten som leverte den siste oppgaven, ble anklaget for fusk.
— Med flere pensumbøker på plass i systemet vil sjansen for slike situasjoner bli mindre. Men som jeg tidligere har sagt: Alle tilfeller av tekstlikhet må vurderes nøye, før man kan konkludere med plagiat og dermed fusk, sier Moen.
