Frustrert vitenskapelig ansatts nødrop: «HJELP, for faen!»

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Overskriften i denne kronikken er hentet fra en tekst skrevet av en av informantene i studien Høyere utdanning sett innenfra — vitenskapelig ansattes erfaringer og refleksjoner, forkortet HU-viten. Studien ble omtalt i Khrono 4. april.

rapport

Slik har de vitenskapelig ansatte det egentlig: Rapporterer om mer byråkratisering, økt produksjonskrav, mer fokus på tellekanter

Ropet om hjelp står uthevet midt i en tettpakket tekst som beskriver hva som preger arbeidshverdagen i høyere utdanning. Teksten handler om at det er noe helt annet enn faglige hensyn som avgjør rammene for undervisning, og som dermed avgjør hvordan undervisningen blir. Arbeidshverdagen preges i stor grad av systemer og rutiner som kommer ovenfra, og er laget av noen som ikke kjenner den undervisningshverdagen som systemene skal regulere.

Samlet tegnes det et bilde av en opplevelse av å være en brikke i et stort system der man som vitenskapelig ansatt ikke har innvirkning på rammene. Dette skaper frustrasjon og beskrives som en slitasje.

Vi har lenge lurt på om man kan lage en kronikk med overskriften «HJELP, for faen!», både fordi det kanskje ikke passer seg, og heller ikke fremstår som særlig akademisk korrekt å banne «på papir». Også fordi dette jo bare er én informants uttrykk. Når vi likevel har valgt å la ropet om hjelp bli så tydelig som vi gjør med denne overskriften, er det fordi den siterte informanten overhodet ikke er alene om å erfare det som ligger bak kraftuttrykket.

Vår studie, som er presentert i rapporten Medaljen har også en bakside, inkluderer 283 vitenskapelig ansatte fra utdanningsinstitusjoner i Norge. I utvalget er det informanter innenfor ulike fagområder, i ulike stillinger, og det er spredning i alder og antall arbeidsår i høyere utdanning. Samtidig har mange av informantene mye til felles.

Ett fremtredende fellestrekk er nettopp erfaring med det som omtales som byråkratisk støy, alle systemene som kommer ovenfra, og opplevelsen av at det er så mye annet enn fag som opptar arbeidshverdagen og setter premissene for den.

Den informanten som har gitt overskriften på denne kronikken, er følgelig ikke alene. Det er mange tekster som kan forstås som en frustrasjon over eller en protest mot en utvikling som går i gal retning.

«bestillingshelvete»

Mener mål- og resultat-styring i akademia er for rigid

Men det er ikke bare utfordringene som trekkes frem. Arbeid med kjerneoppgavene gir grunnlag for trivsel og glede, og dette arbeidet er også med på å skape mening. Variasjon i arbeidsdagen er en annen pluss-side ved jobben, det samme er en til dels fleksibel arbeidsdag og en form for frihet til å forfølge faglige interesser både i undervisning og forskning.

Samtidig er det en tendens til at også beskrivelsene av pluss-sidene har et slags haleheng, et men som handler om at mye av det beste med jobben er under press. I det følgende ser vi nærmere på noen av hovedutfordringene som informantene trekker frem.

Det er en tydelig tendens i vårt materiale til at tiden til å jobbe med kjerneoppgavene reduseres. I en arbeidshverdag med en rekke nye pålegg, med stadig nye rutiner og systemer å forholde seg til og følge opp, er arbeidsdagen følgelig ikke så fri og fleksibel likevel. Og når byråkratiseringen og kontrollen brer om seg, når mye av ledelsen er ikke-faglig, er det ikke så gode vilkår for den grunnleggende og nødvendige akademiske friheten og medbestemmelsen.

Den store økningen i administrative oppgaver fremstår som en tidstyv som stjeler tid fra kjerneoppgavene. Når det blir mindre tid til kjernevirksomheten i arbeidsdagen, flyttes deler av denne virksomheten hjem. Særlig gjelder det forskningen. Og dermed stjeler i praksis de administrative oppgavene også av fritiden. Dessuten stjeler alt det administrative arbeidet, all rapporteringen og all byråkratiseringen også mening.

Meningstapet forsterkes når muligheten til å jobbe mye og godt med kjerneoppgavene må vike for arbeid som det gir lite mening for vitenskapelig ansatte å bruke så mye tid på.

Thomas Hylland Eriksen

— Internjustisen kan være nådeløs. Jeg er så gammel at jeg kan si hva jeg vil

Undervisningsvirksomheten fremstår gjennomgående som underbudsjettert. Dette arbeidet tar mye mer tid enn den tiden som er satt av. Faktoreringen gjenspeiler ikke at studentgruppen er svært mangfoldig. Det er med på å skape tidspress, krysspress og konkurranse mellom ulike arbeidsoppgaver.

Til tross for at mange har et kritisk blikk på ulike sider av det systemet de er en del av, og også er bekymret for styringen av og utviklingen innenfor sektoren, ser vi en tendens til at det er fare for at både ansvar og utilstrekkelighet individualiseres. Økt arbeidsmengde og flere krav møtes med enda mer innsats.

Norden

Vil skape en ny forsknings­kultur: — Det kreves en helt ny grunn­tenkning i akademia

Oppgavetrengsel i arbeidshverdagen løses med mye individuelt gratisarbeid. Og når det likevel ikke er nok, kan det skape følelse av tilkortkomming og dårlig samvittighet.

Vi vet en del om det å jobbe i høyere utdanning fra før. Noen av funnene i vår studie er følgelig ikke så overraskende. Det oppsiktsvekkende er at så mange trekker frem det problematiske ved jobben i høyere utdanning. Hovedinntrykket er rett og slett massivt.

For noen er det så problematisk at de er i ferd med å forlate sektoren. De er på vei ut av arbeid i høyere utdanning på grunn av de utfordringene vi har beskrevet her. I tillegg er midlertidighet og lav lønn faktorer som skyver ut.

Kanskje er det sånn at det er de som er mest kritiske som sier ja til å delta i en studie som vår. Kanskje ville bildet sett annerledes ut med et annet utvalg. Samtidig er det sånn at mye av det vi avdekker i vår studie, også kommer frem i andre studier med andre utvalg og andre metoder for innsamling av data. Mye har også vært gjenstand for debatt om høyere utdanning.

Det er derfor all grunn til å ta alvorlig både det massive hovedinntrykket, det høylytte «HJELP for faen-ropet» og den mer stillfarende beskrivelsen av å føle seg fremmedgjort i et utdanningssystem der de meningsfulle kjerneoppgavene og sentrale akademiske verdier taper terreng. Vi lar en informant få siste ordet:

«Hvilke endringer kunne jeg tenke meg? Jeg kunne ønske noen klarte å se helheten i arbeidssituasjonen vår, klarte reelt sett å kutte ned på byråkrati og den enorme mengden administrasjon som fyller opp tiden vår, slik at vi kan fokusere på best mulig forskning og undervisning. Så enkelt og så vanskelig!»

Debatt ● Matthew Landers

Survey Democracy