intervju
Thomas Hylland Eriksen ble mer forsiktig etter 22. juli, men det er fortsatt krutt igjen i børsa. Nå er han aktuell med foredrag om meningen med livet.
— Jeg er så gammel at jeg kan si hva jeg vil, for de kommer ikke til å gi meg sparken
Publisert
Sist oppdatert
Denne saken ble først publisert 31. mars 2024.
En skikkelse sitter urørlig i enden av en stor scene på Klingenberg kino i Oslo. Kledelig antrukket i grønn blazer og hatt, stirrer han ned på klokken som viser ett minutt på halv sju. Foran ham venter en fullsatt sal, som håper på å få svar om selve meningen med livet.
Før vi kommer så langt skal vi skru klokken tilbake til 2016. Thomas Hylland Eriksen (62), sosialantropolog og professor ved Universitetet i Oslo, hadde akkurat kommet hjem fra en stor konferanse i Italia der han hadde lansert boka «Overheating» til stående applaus. Livet var fylt til randen av spennende konferanser, boklanseringer, møter i den europeiske antropologforeningen, som han ledet, og de mange forpliktelsene som en professor møter på.
Så kom kreftdiagnosen.
— Jeg gikk fra å være en Duracell-kanin på speed til å bli en 85-årig gammel skilpadde over natten, sier Eriksen.
Først trodde legene at det kunne være snakk om en infeksjon eller et problem i galleblæren. Det viste seg å være bukspyttkjertelkreft. I to år var Hylland Eriksen alvorlig syk, og han har siden den gang vært inn og ut av sykehuset.
FAKTA
Thomas Hylland Eriksen
- Født 1962.
- Gift med Kari J. Spjeldnæs. Sammen har de to barn.
- Ble i 1991 ansatt ved Universitetet i Oslo, som førsteamanuensis. I 1995 ble han utnevnt til professor i en alder av 33 år.
- Har skrevet en rekke faglitterære bøker og to skjønnlitterære romaner.
- Fra 2004 til 2010 ledet Eriksen det tverrfaglige forskningsprogrammet Culcom (Kulturell kompleksitet i det nye Norge) som studerte det kulturelle mangfoldet i samtidas norske samfunn.
- Fra 2012 til 2017 ledet han prosjektet Overheating: The Three Crisis of Globalisation, finansiert av Det europeiske forskningsrådet (ERC).
— Jeg pleier å si at universitetet er mitt andre hjem. De siste årene har Ullevål sykehus blitt mitt tredje hjem.
Fyller saler
Siden 1981 har Eriksen vanket på universitetet. Først som ung sosiologistudent, før han mot slutten av tiåret ble doktorgradsstipendiat. I 1991 ble han fast ansatt som førsteamanuensis, og siden har han blitt værende som en av Norges mest profilerte akademikere.
Han har med tiden mistet telling over hvor mange bøker han har skrevet. Minst 60 er hans beste gjetning.
Sist ut er «Syv meninger med livet», som han denne våren reiser rundt og holder foredrag om. Hittil har han fylt saler i Bergen, Trondheim og Oslo.
I april venter ytterligere fem foredrag i Drammen, Fredrikstad, Stavanger, Oslo og Trondheim.
Boka er mer personlig enn tidligere bøker han har gitt ut, selv om spørsmål om meningen med livet alltid har opptatt ham.
— Som antropolog har jeg alltid vært opptatt av mennesker og hva som får dem til å ville leve. Så det kan være at jeg ville skrevet en slik bok uansett, men det er klart at den relativt omfattende personlige krisen jeg har vært gjennom fikk meg til å stoppe opp og tenke mer grunnleggende om det som betyr noe.
Ble mer forsiktig
I en mannsalder har han vært blant landets mest profilerte samfunnsdebattanter. En meningsmaskin, som enkelte har kalt ham. En urettferdig merkelapp, mener Eriksen.
— Det er mye jeg ikke mener noe om. Som renta, for eksempel. Den mener jeg ingenting om.
Et søk i medieanalyseverktøyet Retriever viser flere hundre årlige treff på hans navn i alt fra kategorier som kultur og underholdning til krig og konflikter og natur og miljø.
Men han har merket, som flere, at ytringsrommet har snevret seg inn med årene.
— Med sosiale medier og internett kan selv uskyldige utsagn spres viralt og nådeløst. Vi har fått et tankepoliti på både høyre- og venstresiden som slår ned på utsagn de misliker av både gode og dårlige grunner, men på destruktive måter. Nettet gjør oss sårbare på en annen måte enn tidligere.
— Har det påvirket deg?
— På noen områder har jeg blitt mer forsiktig. Etter terrorangrepet 22. juli, for eksempel. Da skjønte jeg alvoret. Hvis jeg tidligere sa noe om rasistisk ekskludering, kunne jeg få litt kjeft i avisen eller få en e-post fra noen. Men etter terrorangrepet innså jeg at det kan skje andre ting. Anders Behring Breivik siterer meg mange ganger i manifestet sitt og i Youtube-videoen sin. Og plutselig så jeg at sitater fra meg hadde dukket opp på nynazistiske nettsider rundt om i Europa, til skrekk og advarsel. Da innser man at disse personene kan skaffe mye kunnskap om deg, mens du vet ingenting om dem. Da ble jeg mer forsiktig, også av hensyn til familien. Men vi må holde fanen høyt hevet. Vi må ikke la dem vinne!
— Nådeløs
Ytringsfriheten til universitetsansatte ble igjen et tema før jul, da to forskere ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet ble kritisert av rektor Anne Borg. Saken førte til at Borg måtte trekke seg.
I etterkant har en av forskere, Jonas Kristiansen Nøland, fortalt at kolleger ble bombardert med e-poster der beskjeden var at de var dumme som samarbeidet med ham.
— Internjustisen kan være nådeløs. Jeg er så gammel at jeg kan si hva jeg vil, for de kommer ikke til å gi meg sparken. Og hvis de skulle gjøre det, kan jeg bli pensjonist. Men de fleste er i en mer utsatt situasjon og det er forståelig at de vil ha i bakhodet hva kolleger vil si når de kommuniserer utad. Og dette bidrar til å lukke en del dører, mens vår oppgave er å holde dem åpne, sier Eriksen.
Akademia har også fått søkelyset rettet mot seg etter flere politikerskandaler den siste tiden. Plagiatsakene til Sandra Borch (Sp) og Ingvild Kjerkol (Ap) gjør at Nokut-sjef Kristin Vinje er bekymret for at sakene svekker tilliten til utdanningsinstitusjonene.
Den bekymringen deler ikke Eriksen, men han håper sakene har belyst to problemstillinger hos dem som styrer skuta.
— Det ene er at det har gått fort i svingene med alle reformene vi har hatt. Eksamen har blitt forenklet fordi vi prøver å få igjennom stadig flere studenter og fordi det er konkurranse om studentene. Det fører igjen til at man senker nivået for å få plass til flest mulig på kursene og nesten ikke kan stryke studentene fordi du taper penger på hver student du stryker. Vi har blitt en slags næringslivsbedrift, i tråd med New Public Management, og studentene er blitt kunder, sier han.
— Min andre anmodning er en ordentlig gjennomgang av, og refleksjon rundt, hva kunstig intelligens gjør med studering og evaluering. Her er vi bare så vidt ute av startgropa.
«One size fits all»
Nylig var professor Bernt Hagtvet ute med en kraftsalve mot retningen akademia har beveget seg i de siste 20 årene. Han beskrev det som intet mindre enn et «massivt kvalitetsfall» i en Klassekampen-kronikk.
Eriksen er ikke enig med Hagtvet, men han trekker fram at utdanningene og utdanningsinstitusjonene har blitt for like.
— Det er for mye «one size fits all»-tankegang. Vi burde skalere ned og differensiere mer. Noe av det jeg likte med arbeidsdelingen mellom oss og OsloMet, som den gangen het Høgskolen i Oslo og Akershus, var at vi var gode til forskjellige ting. De kunne sette opp studier på kort varsel og var i kontakt med arbeidslivet på en måte som vi ikke var. De hadde for eksempel et kreativt og godt kurs som så på bistand og integrering av minoriteter under ett. Skulle vi gjort noe lignende, hadde det tatt flere år. Så vi skal være langsomme, og det er bra, men derfor er det også viktig at andre kan endre seg raskere.
En annen utfordring med at alle skal bevege seg i samme retning, er kravene som stilles til ansatte, mener Eriksen.
— Det er folk som har jobbet med undervisning hele sitt liv og har kjempegode, kreative undervisningsopplegg. Så blir de fortalt at de må publisere mange nivå 2-artikler på engelsk, noe de aldri har gjort før. Hvorfor skal de gjøre det? Jo, fordi institusjonen nå skal søke penger i Brussel og i Forskningsrådet. Jeg ser ikke poenget med det. Hvorfor kan vi ikke heller beundre dem som gjør en god jobb som undervisere?
Tidsklemma
Etter 33 år som ansatt ved Universitetet i Oslo har han opplevd et akademia som har utviklet seg mye. Fra kvalitetsreformen til New Public Management.
Sosialantropologen er ikke i tvil på den største forskjellen: Universitetsansatte bruker mye mer tid på å søke midler nå enn før.
— Det er den største forskjellen fra jeg ble ansatt i 1991 til i dag. Det var ikke en problemstilling da jeg begynte i '91. Forskning var en del av jobben og utgjorde 45 prosent av arbeidstiden. Det står fremdeles i arbeidskontrakten at man skal forske, men i praksis må du ha ekstern finansiering for å gjøre det.
Og selv om en universitetsansatt kanskje ikke jobber flere timer enn før, jobbes det helt klart raskere, mener Eriksen.
— Det skal publiseres mer, man reiser på flere konferanser, man skal sitte i flere redaksjoner og utvikle internasjonale nettverk. Vi jobber mer effektivt og målrettet enn tidligere. Det er vi nødt til å gjøre, men det er negative sider ved det og. Vi har mindre tid til å sitte og sludre med studentene over en kaffekopp enn mine forelesere hadde på 1980-tallet.
Eriksen prøver å få tid til disse møtene med studentene, og deltok nylig på et initiativ som heter DiskuPils, som skal være et møtested for studenter og ansatte på Det samfunnsvitenskapelige fakultet.
— Jeg prøver å bli kjent med studentene, i hvert fall de på mastergrad- og doktorgradsnivå. Men studentene har dårlig tid de også. Vi har alle dårlig tid.
Får fortsatt behandling
— Hva er status i dag? Er du kreftfri?
— Nei, jeg får behandling, og så får vi se hvordan det går. Det man lærer seg av en slik krise er å planlegge både kortsiktig og langsiktig. Det er en av omstillingene man blir oppmuntret til, og dette burde vi egentlig gjøre helt uavhengig av personlige kriser. Ingen av oss bør utsette noe spennende i ti år, for det er slett ikke sikkert at vi får den tiden.
— Sitter du med en følelse av å ha dårlig tid?
— Nei, det er nesten det motsatte. Jeg setter mer pris på øyeblikkene.
Nettopp dette med å leve langsomt er et av de sju punktene han skisserer i boken sin.
«Samtidsmennesker er døgnfluer som prøver å sette seg inn i skilpaddens livsløp», skriver Eriksen i boka.
— Har du blitt mer opptatt av ditt ettermæle?
— Ja, kanskje det. Man gjør jo det på et tidspunkt. Det sies at når du oppdager at du sannsynligvis har mer fortid enn fremtid, blir du mer opptatt av både fortiden din og hva du skal gjøre med fremtiden. Vi kaster ut våre små før og håper at noen av dem er livskraftige, ikke sant.
En spire
Etter foredraget i Klingenberg kino, ble Eriksen omringet av tilhørere som kunne fortelle at de har vært tidligere studenter av ham. Det var til og med en som husket en forelesning i Tromsø på 90-tallet. Slikt blir Eriksen rørt av.
— At noen husker noe slikt etter 30 år vitner om at man har sådd noen frø. En liten spire som kanskje får lov til å blomstre ett sted. Det trenger ikke å være mer enn det for å skape et meningsfylt liv.
