Fra en «skuffet aktivist» i Palestina­campen. Et svar til Clemet

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det pågår et folkemord i Gaza. Om det føles bedre kan vi gjøre som Den internasjonale straffedomstolen og kalle det et «plausibelt folkemord», men det endrer ikke på faktum: Antallet døde sivile i Gaza vokser hver dag mens vi i Europa ser på. 

I et folkemord er det hver persons plikt å stoppe opp for å spørre seg selv: hva kan jeg gjøre? Hvilken makt har jeg? Når vi ser tilbake på dette historiske øyeblikket, kunne jeg ha gjort mer?

Debatt ● Kristin Clemet

Kristin Clemet svarer: Studenter i telt truer ingen

Clemet skriver at jeg er «skuffet» over vedtaket på UiOs styremøte, hvilket er forståelig da jeg er «boikott-aktivist». I tillegg til å være «boikott-aktivist» er jeg også akademiker og har besøkt både Israel og Palestina som del av min forskning. Jeg har sett bosettingene med egne øyne. Jeg har snakket med eldre palestinske flyktninger som venter på å kunne reise hjem, men som fortsatt ikke har gitt opp etter 76 år. 

Jeg har møtt barn som har sittet mange måneder i israelske militærfengsler. I kontrollposter har israelske soldater rettet sine våpen mot meg da de fant arabisk litteratur i min sekk, bøker jeg trengte til min forskning på arabisk poesi. 

Debatt ● Jonathan Jonsson

Det er ikke studenter i telt som er trusselen, Clemet

Den berømte israelske akademiske friheten var vanskelig å se på andre siden av en rifle. Men dette lille ubehaget på min forskningsreise var ingenting mot hva palestinere opplever og har opplevd hver dag siden 1948. Nå har denne vanvittige volden nådd et nytt nivå i Gaza — et «plausibelt folkemord». 

Så når Clemet kaller meg «skuffet» er jeg uenig med ordbruken. Jeg foretrekker rasende. Desperat. Fortvilet. Og når jeg ligger i teltet mitt på natten med tårer i øynene spør jeg meg selv — kunne jeg ha gjort mer?

At vi bor i telt i protest er et forsøk å bruke den lille makten vi har som enkeltpersoner til å tvinge igjennom en forandring. Som Rob Lipton fra Jewish Voice for Peace påpekte da han besøkte oss i Palestinacampen, så er studenter de som alltid kommer først ut på riktig side av historien. Når statlige aktører arbeider altfor langsomt er det studenters plikt å presse på nedenfra. Og det er erfarne politikeres plikt til å lytte. 

De kravene vi fremsetter er ikke nye, de er på linje med den globale BDS-bevegelsen som vokste frem i 2005. Vi som ikke selv er palestinere stiller disse kravene fordi palestinske studenter og akademikere enstemmig ber om det, fordi de vet at boikott fungerer. Hver dag ser vi palestinske studenter og akademikere dø, og i Gaza finnes ingen universiteter igjen der abstrakte prinsipper om akademisk frihet kan diskuteres. Det er vår moralske plikt å stå i solidaritet med våre kollegaer og medstudenter i Gaza. 

Det som gjør meg «skuffet» er ikke at UiO-styret stemte mot oss, men at mange av styrets medlemmer nektet å ta BDS-kravene seriøst eller en gang å høre på oss — selv om vi skriker oss hese. Jeg er personlig uenig med hvordan rektor Svein Stølen og representant Isabel Viola Kreis stemte, men jeg respekterer at de ved flere tilfeller kom til oss for å diskutere hva boikott innebærer. Det er et tegn på respekt og viser at de tar spørsmålet på alvor. 

Israel

Mener det er uheldig å avslutte samarbeid, men ville gjort det samme selv

Hvor var de eksterne representantene? Hvorfor ville de ikke snakke med oss?

Clemet skriver at styret diskuterte akademisk boikott «basert på et generelt grunnlag» — å ikke engang høre på en av de største studentbevegelsene UiO har sett i moderne tid er det samme som å si at våre stemmer ikke telles. Hun vifter også unna underskriftskampanjer og det faktum at Studentparlamentet, demokratisk valgt for å representere våre 27000 studenter, overveldende støtter boikott. 

Visste Clemet dette? Kanskje er det ikke så interessant. Hun skriver at i styret representerer hun «staten, fellesskapet, borgerne og skattebetalerne». 

akademisk boikott

UiO sier nei til akademisk boikott av Israel

Mangler ikke noe i den listen? Hva er et universitet uten sine studenter?

Som ansatt er jeg fryktelig stolt av disse studentene som gjør alt de kan med den lille makten de har for å kjempe for det de synes er rett. Dette er ikke å presse demokratiet. Dette er demokrati. Mange av disse studentene har selv mistet mye i denne konflikten, men våkner hver dag og velger å kjempe videre istedenfor å gi opp. Fortvilelsen får ikke vinne. Jeg støtter dem med hele mitt hjerte, og spør meg selv hver dag — kan jeg gjøre mer for dem?

Jeg kan ikke si noe om hva majoriteten av ansatte på UiO synes om boikottkampanjen. Alt jeg vet er at hver dag kommer en ny person bort til meg på jobb, fra alle yrkesgrupper vi har representert, for å fortelle hvor stolte de er over at vi kjemper. Hvor mye det betyr. Jeg skulle gjerne hatt konkrete tall å vise til, men det har heller ikke Clemet når hun kaller oss en «minoritet». Alt jeg har å gå på er mine personlige inntrykk, som en liten «skuffet» aktivist. Men jeg mener at det jeg gjør er riktig. Jeg mener at det betyr noe.

En av de første tingene vi lærer som unge akademikere er at makt og kunnskap alltid er sammenvevde. Det finnes ikke noe som heter upolitisk forskning. Vi kjenner godt til de tette båndene som finnes mellom akademia og våpenproduksjon i både Norge og Israel. Vi har mulighet å påvirke både diskurs og hvor våre skattepenger skal ende opp. 

Å late som at alt er normalt, å fortsette business as usual, er også en politisk handling. Den som er nøytral når menneskers grunnleggende rettigheter blir krenket tar også et valg.

Det skjer et «plausibelt folkemord» i Gaza, Kristin Clemet. Bør universiteter fortsatt unngå å benytte mulige virkemidler? Skal de unngå «utenrikspolitikk» til enhver pris? Hvilken makt har et universitetsstyre og hvordan kan det bruke den? Kunne dere som styrerepresentanter ha gjort mer?

Debatt ● Elisabeth Hoksmo Olsen

Akademisk boikott er akademisk frihet