Debatt ● Edgar Hertwich
Forsømte universiteter
Det er på tide å rope et varsku om systematisk forsømmelse av Norges universiteter gjennom skiftende regjeringer. Rammebetingelsene for forskning forverres stadig gjennom utvanning av forskerrollen, byråkratisering og reallønnskutt. Det skader utdanning, innovasjon og nyskapning.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I 2015 konkurrerte jeg med noen av de beste i mitt fagfelt om et professorat på Yale University. Etter tolv år som professor ved NTNU hadde jeg bygget en forskningsprofil som bidro til at jeg ble valgt. Et godt administrert institutt, forskningsfinansiering fra EU, og en finansieringsmodell som belønnet produksjon av forskningsresultater var viktige forutsetninger til min suksess.
Professor i industriell økologi ved Institutt for energi- og prosessteknikk, NTNU. I 2023 mottok han NTNUs ansattpris for fremragende forskning.
Da jeg returnerte til NTNU etter fire år ved Yale hadde situasjonen blitt en helt annen. Instituttet hadde vokst fra 180 til 300 medarbeidere, og det ble innført en rekke nye regler og administrative systemer.
Den blå regjeringen holdt på med det de mente var effektivisering. For oss på gulvplanet ble systemet imidlertid mer tungrodd. Større enheter betyr at flere, mer spesialiserte ansatte er involvert i enkelte prosesser, som rekruttering av nye medarbeidere. Da får prosjektledere oppgaven å koordinere disse ansatte. Pålagte kutt i administrasjonen ga mer ‘selvbetjening’, dvs. at vitenskapelige ansatte måtte ta over flere ulike administrative oppgaver som er bedre løst administrativ personale.
Den røde regjeringen kom med sin egen agenda: styrking av distriktene, redusert midlertidighet, tvil om universitetsansattes objektivitet i karaktergivning, og mangel på belønning av forskningsproduksjon. Tilslagsprosenten ble så lav at selv ministeren skjønte at det var blitt et meningsløst system, uten å forstå at det er en konsekvens av et for lavt forskningsbudsjett i forhold til antall mulige søkere.
Da det ble umulig å forlenge midlertidige stillinger for nyutdannete forskere (postdoc) måtte mange søke nye stillinger utenfor Norge. Et sterkere stillingsvern for forskere har som konsekvens at færre blir ansatt på ubestemt tid, fordi institusjonen tar en større risiko ved en slik ansettelse enn før. Derved mistet vi også fleksibilitet til å gjennomføre forskning i samarbeid med næringslivet.
I sommer kom det en ny universitets- og høyskolelov som forsterker utfordringene med å bemanne forskningsprosjekter. At vi må ansette en nyutdannet forsker i minst tre år betyr at vi må takke nei til en rekke forskningsprosjekter som har kortere tidshorisont eller mindre budsjetter. En tilsvarende problemstilling er at mange av disse forskere finner faste stillinger før ansettelsesperioden tar slutt, og da står vi uten mulighet til å sluttføre forskningsprosjekter fordi gjenværende budsjett er for lite for en ny treårig stilling.
Mens Asia satser på utdanning og forskning for å konkurrere med Vesten, ser Norge ut til å overlate utvikling av kunnskap og ferdigheter til andre land.
Edgar Hertwich
Et annet forhold som gjør det vanskeligere å bemanne forskningsprosjekter er at mulighetene til å forlenge et ph.d.-stipend er strammet inn. Dette betyr at ph.d.-stipendiater får mindre anledning til å delta i mer praktiske prosjekter med næringslivet. Når næringslivet har utfordringer som de ønsker å løse i samarbeid med et universitet, haster det ofte og en utlysning av en helt ny ph.d.-stilling tar for lang tid.
Konkurransekraften til norske lønninger har sunket betydelig, noe som også bidrar til at det er utfordrende å bemanne forskningsprosjekter. Vitenskapelige ansatte får bedre betalt iblant annet Tyskland, Nederland og Østerrike, selv om kostnadsnivået er en del lavere. Mens det var mulig å finne kvalifiserte medarbeidere med høy matematisk eller programmeringskompetanse før 2015, er det nå vanskelig. Nordmenn viser liten interesse for akademiske løp innen teknologi. Vårt arbeidsmarked er nå Iran, Pakistan, Kina, India og Afrika.
At det er så få norske søkere betyr at faggruppene har mindre kontakt til norsk næringsliv eller forvaltning som kunne gi impulser til relevant forskning eller bidra til spredning av resultatene. Eksternt samarbeid blir vanskeligere.
Det kan bidra til integrasjon at våre midlertidig ansatte nå blir pålagt å lære seg norsk, men det mangler finansiering av den nye oppgaven og tid for våre ph.d.-studenter å gjennomføre norskopplæring. En ekstra ubetalt forpliktelse gjør stillingene ved norske universitet enda mindre attraktive. Pålagt pedagogisk trening av midlertidig ansatte er enda en oppgave som er ikke finansiert.
EU, en viktig finansieringskilde for min forskning, betaler kun for timene en forsker jobber på prosjektet. Etter alt fokuset på etikk, er vi nå nødt til å pålegge våre unge forskere å lyve i timeregistreringen?
Med disse reformene kan jeg ikke lenger konkurrere om å være blant de beste i mitt fagfelt. Begge leirer i norsk politikk viser lite interesse for at Norges universiteter skal lykkes.
Mens Asia satser på utdanning og forskning for å konkurrere med Vesten, ser Norge ut til å overlate utvikling av kunnskap og ferdigheter til andre land. Gitt alt snakket om hva Norge skal leve av etter oljen tar slutt, er det bekymringsfullt.
